Kulturlivet lurt: Ingen Shakespeare-forestilling til sommeren?

Ingen Shakespeare-forestilling til sommeren?
Lars Egeland, kulturstyremedlem for SV

Da Tønsberg Bystyre vedtok å kutte samarbeidet med Teater Ibsen ble detr understreket at de pengene vi sparte skulle komme kulturlivet i Tønsberg og særlig teatertilbudet direkte til gode. Slik vet vi at det ikke gikk. Jeg beklager at hensynet til kulturlivet ikke hadde større gjennomslag. Kulturlivet føler med rette at de ble lurt.

Teater Ibsen har kommet i økonomiske vansker. Det skyldes delvis redusert bidrag fra Tønsberg og dermed reduserte statsbevilgninger. Nå sier teateret at de må droppe samarbeidet med Thesbiteateret om Shakespeare-forestilling i Thaulowhullet i sommer. Dermed får vi den situasjonen at det som framsto som en omprioritering av kulturmidler fører til at vi ikke bare mister Teater Ibsen men også Thesbiteateret.

Sjøbodteateret har også hatt forestilling i Thaulowhullet i forbindelse med Shakespeare-forestillingene. Ryker Shakespeare-forestillingen står vi i fare for at også Sjøbodteaterets forestillinger ikke kan gjennomføres. Dette er jo ekstra tragisk nå som det er brukt mye ressurser på å ruste opp Thaulowhullet som forestillingssted,

Jeg mener at vi fortsatt skal ha som mål at det skal bli Shakespeare-forestilling til sommeren. Jeg har derfor bedt administrasjonen i Tønsberg kommune om å få en sak til neste møte i Hovedutvalg for kultur der vi får en oversikt over status med hensyn til dette. Saken bør omfatte situasjonen for Thesbiteateret, Teater Ibsen og Sjøbodteateret.

Bildet er av Frank Lie i Thesbiteateret, hentet fra teaterets nettside

This machine kills fascists

This machine kills fascists sto det skrevet på gitaren til Woody Guthrie - den amerikanske politisk engasjerte folkesangeren som i dag er mest kjent for sangen "This land is your land, this land is my land" - sangen om at landet faktisk tilhører folket og ikke kapitalistene.

This machine kills fascists var et tydelig budskap. Ikke noe Støre-aktiv "denne gitaren gjør en forskjell". I går opptrådde New Freedom Riders på Nøtterøy Kulturhus med blanmt annet sanger av Guthrie. Rikskonsertene har startet prosjekt som skal strekke seg over tre år. Dette første året dreier det seg om sanger fra den amerikanske borgerretts- og antikrigsbevegelsen. Og heldigvis ikke bare historiske sanger: Her var det også nye protestviser mot muren som skal hindre meksikanere i å komme inn i USA for å passe barna dine, vaske gulvene dine osv. Og selvsagt sanger om Afghanistan.

Neste år blir det en turne med norske sanger. Finnes de? Ja selvfølgelig: Bare tenk på Vømmøl, Ungdomslaget Ny Von, Kor e hammaren Edvard osv.

Tredje år blir temaet sanger fra verden forøvrig: Det kan plukkes en skatt fra resten av Europa, Latin-Amerika, Sør-Afrika, Vietnam - og mange andre steder.

Da bandet takket for seg hadde de enda ikke spilt noen sanger av Pete Seeger. - Hvordan kan det gå an, tenkte jeg. Den nå 91-år gamle folkesangkjempen er jo mannen som introduserte protestvisene i politisk aktivitet. Mannen bak "Where have all the flowers gone", som gjorde "We shall overcome" kjent i tillegg til et utall andre viser. I mange år var han boikottet av radiostasjoner og konserter der det etablerte USA var involvert. Men han ga seg aldri! I de siste åra har han imidlertid opplevd å bli anerkjent av både president Clinton og Obama.

Men Nobels fredspris har han aldri fått. Men han fortjener den på vegne av seg sjøl og som et symbol på kunstens betydning for mobilisering for fred. Dette er hovedbegrunnelsen for at jeg da jeg var på Stortinget i vinter, nominerte Seeger til dette årets fredspris.

New Freedom Riders fikk stående applaus, kom tilbake på scenen og spilte tre Seeger-sanger! Den siste er fortsatt aktuell: Bring them home! Fra Vietnam, og fra Afghanistan!

Fredsprisen til Pete Seeger

For et par dager siden fikk jeg brev fra Nobelinstituttet om at min nominering av Pete Seeger til årets fredspris var mottatt og akseptert. Det å kunne nominere til fredsprisen er et privilegium som stortingsrepresentanter har.

Hvorfor mener jeg at fredsprisen bør gå til en visekunstner? Etter flere tildelinger til aktive politikere, er det npå tide å gi prisen til en som har arbeidet på grasrtotnivå, en som har brukt kunsten til å engasjere mennesker over hele verden. Det har Pete gjort.

Nomineringa er blitt vel tatt i mot i USA der det blant annet var tatt et initiativ fia Facebook til en gruppe med mål om at Pete Seeger skulle nomineres. Nå er han nominert.

I brevet til Nobelkomiteen skriver jeg blant annet:

Pete Seeger, eller egentlig Peter Seeger, (født i Patterson, New York i USA den 3. mai 1919) er en amerikansk låtskriver, folkesanger, forfatter og fredsaktivist. Hans viser og innspillinger var særlig populære i 1950- og 1960-åra, og påvirket en lang rekke protestsangere. Helt fram til i dag har Pete Seeger vært aktiv som en samfunnsbevisst kunstner engasjert i fredsarbeid. Han har inspirert generasjoner av andre kunstnere og artister til å bruke sin musikk i arbeid for fred.
Som en framtredende musiker har sangene hans, opptredende og hans samfunnsdeltakelse bidratt til å engasjere folk, særlig ungdom, i kamp mot krig, atomvåpen, for internasjonal solidaritet og økologisk ansvar. Han har engasjert mennesker, fra alle samfunnslag og på tvers av generasjoner, i å bygge en bedre og mer sivilisert verden.

Pete Seeger har knytter verden sammen med sanger fra Kina, Sovjetunionen, Israel, Cuba, Sør-Afrika og republikanske Spania. Han har fortalt ukjente historier slik som historien om Crispus Attucks, født som slave, som var den første mannen som døde ved starten av den amerikanske uavhengighetskrigen. Han bidro aktivt til borgerrettsbevegelsen i USA gjennom sanger som "We Shall Overcome" som er kjent over hele verden. I fredsbevegelsen fra 1950-årene og til i dag har en sang som ”Where have all the flowers gone” blitt et samlende symbol. Hans sang ”Rainbow race” – kjent i Norge som ”Barn av regnbuen” er på samme måte blitt en sang som inspirerer til miljøengasjement.
Under MacCarthy-tida måtte Pete Seeger møte for Komiteen for Uamerikansk virksomhet. Han ble hindret i å tjene til livets opphold og praktisere kunsten sin på nasjonalt nivå, men han fortsatte å opptre på fagforeningsmøter, sommerleire, videregående skoler, høgskoler og universitet. Hans personlige offer og integritet er et godt eksempel for andre mennesker.
Pete Seeger har levd etter rådet fra sin mentor Paul Robeson, som sa: "Kunstneren må velge å kjempe for frihet eller slaveri ..."
Bertolt Brecht sa det slik: "Kunst er ikke et speil holdt opp til virkeligheten, men en hammer som skal forme det."
Kulturarbeidere som bruker kunsten for sosial og politisk forandring, vet hvor vanskelig det er å få anerkjennelse uten å måtte trivialisere kunsten eller motsatt å henvende seg til en kulturell elite. Pete Seeger alltid holdt seg til prinsippet om at folkemusikk ikke bare er "god kunst", men at den representerer folks liv og erfaringer. At folkemusikken tar opp undertrykking og utbytting som var tydelig også for folk uten formell utdanning. Dermed er "folkemusikk" ikke søt og sjarmerende eller foreldet, men gjennom Pete, en levende, pulserende form for kultur.
Med ordene til den østeuropeiske forfatteren Milan Kundera: «kampen om folks makt er kampen for hukommelsen og mot å glemme". Pete's talent, sans for anstendighet og ukuelige tro på, som Anne Frank sa, at "i hjertet er folk stort sett gode", er unikt.

Det er på tide at kulturelt arbeid mottar anerkjennelsen av at kunst og kultur har stor innflytelse og global rekkevidde, at det ikke bare er et medium for underholdning, men utdanning, medfølelse og handling. En fredspris til Pete Seeger vil være en anerkjennelse ikke bare av han, men av alle de han har inspirert gjennom generasjoner – og at kunstens betydning for å skape en opinion for fred og internasjonal forståelse over landegrensene.

Derfor vil jeg foreslå at Pete Seeger som kandidat til Nobels fredspris 2010. Han er et fyrtårn av integritet og prinsipper i en tid som ellers er preget av fravær av disse egenskapene.

Gjennomgang av momsregelverket for bøker og digitale tekster

Spørsmålet om moms på ebøker har fått ny politisk aktualitet. Etter min mening er tida inne til å se på hele regelverket for moms på papirbøker, digitale tekster og andre former for åndsverk.

I dag har vi et fritak på moms i iste ledd for papir-bøker. Fritaket har vært betraktet som kulturpolitisk viktig – for å stimulere til utgivelse av bøker på norsk – til støtte for norsk skriftkultur. I dag er det likevel en utbredt forståelse av at det er et svært lite målrettet tiltak. I mangel av andre alternativer har det imidlertid ikke vært mulig å rokke ved dette fritaket. Fritaket for merverdiavgift på bøker gir et provenytap på i overkant av 1,5 milliarder kroner.

Merverdiavgiftsfritaket kan vurderes som statens bidrag i et trepartssamarbeid mellom forlag, utgivere og staten som representant både for de som leser og de som skriver. Staten har kunnet true med å ta bort fritaket hvis bransjen blir alt for kommersialisert og nedprioriterer kulturpolitiske hensyn. Vi har imidlertid sett en stadig sterkere kommersialisering, og det er vanskelig å tenke seg når denne trusselen skal kunne tas i bruk når den til nå ikke er brukt.

Merverdiavgiftfritaket er først og fremst en støtte til norske bokhandlere og dernest til det lesende publikum ved at prisen trolig ville vært høyere på bøker om de var momsbelagt.

Momsfritaket omfatter alle bøker og tidsskrifter som gis ut i papirform, enten det har norsk eller utenlandsk forfatter – og det er ingen vurdering av kulturell kvalitet i det materialet som får fritak, til tross for at den kulturpolitiske begrunnelsen for fritaket var å fremme spredningen av åndsverk.

Åndsverk i andre former enn papir
De seinere åra har vi sett en stor øking i utgivelser av lydbøker, som ikke omfattes av momsfritaket. Vi forventer en øking av salg av ebøker som er vanskelig å definere og avgrense. Begrepet ebok er knytta til de nye ebokleserne – lesebrettene. Digitale bøker brukes av og til som et synonym, men vil ofte omfatte mer: Digitale fulltekstbaser som bibliotekene abonnerer på og som kan lastes ned til ebokleser, mobil eller PC – eller leses på skjermene. En ebok eller digital bok kan vanskelig defineres som noe annet enn et åndsverk i digital form basert på skrift. Vi ser at genre smelter sammen slik at grensene mellom en bok, en film, en cd blir borte. Det finnes ikke noe merverdifritak for lyd og bilde. Et spørsmål som reises er om den skriftlige kulturen trenger mer vern enn andre uttrykksformer?


Alternative støttetiltak for skriftlig åndsverk
Det kan tenkes andre og mer målrettete tiltak for å støtte opp om norsk åndsverksproduksjon:
- Styrka innkjøpsordning til bibliotekene, både i antall eksemplarer og antall titler. Et slikt tiltak vil stimulere forleggerne til å publisere bøker, men vil ikke stimulere til aktivt salg og markedsføring fordi innkjøpsordninga vil utgjøre det dominerende markedet for mange utgivelser.
- En utvidelse av innkjøpsordninga til også å omfatte elektroniske publikasjoner.
- En styrking av stipender og garantiinntekter for forfattere – både skjønnlitterære og faglitterære.
- En felles lavere kulturmoms for alle åndsverk uansett publiseringsform.

Moms og royaltypolitikk
Royalty til forfatterne er godt regulert når det gjelder papirbøker. Når det gjelder lydbokutgivelser er det i stor grad slik at forfatternes royalty presses ned for at boka skal kunne konkurrere. Det er altså forfatterne som i stor grad betaler momsen på lydbøkene. Det gikk greit når lydboka bare var en tilleggsprodukt til papirboka. Der lydboka eller eboka vil erstatte papirboka vil det bety trangere kår for forfatterne.

Spørsmål til diskusjon
- Trenger eboka den fordelen det vil være å ha merverdifritak? Vil den ikke uansett være billig nok fordi den i stor grad slipper mellomleddet bokhandel?
- Utenlandske ebøker er i stor grad momsfrie for den enkelte kunde. Vil dette kunne bety at norske kunder går til utenlandske bøker i stedet for norske – eller er prisforskjellen uansett så stor at utenlandske og norske bøker ikke kan konkurrere på pris. (dette kan like gjerne være et argument for målrettet støtte til utgivelser av enkelte titler, enn for en generell støtte til alle digitale bøker)
- Hva er framtida til norske bokhandlere? Trenger de momsfritaket på papirbøker for å kunne overleve som lokale formidlere av bøker? Eller er dette støtte til en solnedgangs-bransje?
- Vil et merverdifritak for ebøker bety et stort inntektstap for staten eller vil eboksalget skje på bekostning av papirboka slik at provenytapet blir rimelig stabilt?

Konklusjon
Det er all grunn til nå å diskutere merverdiproblematikken for åndsverk. Merverdiavgiftfritaket har ikke for alvor vært problematisert de seinere åra. Partene i bokbransjen bør utfordres på framtidig politikk. Et forslag om endring må ha en forankring blant forfattere, utgivere og boklesere.

Sidestilling av ebøker og papirbøker

Stortinget vedtar budsjett for kultursektoren i dag. Jeg har nettopp hatt innlegg og slått et slag for avgiftsmessig sidestilling av ebøker og papirbøker - og for at bibliotekene må få penger til frikjøp av digitale kilder. Innlegget følger nedafor:

President

I merknadene fra alle partiene pekes det på problemet som ligger i at papirbøker i Norge er fritatt fra moms, mens ebøker er momspliktige. I tillegg er det jo slik at ebøker til privatpersoner fra utenlandske leverandører som Amazon også i realiteten er momsfrie. Dette må det gjøres noe med, mener alle partier.

President, allerede et par måneder etter at Amazon lanserte sitt lesebrett, utgjør ebøker halvparten av alle bøkene de selger. Mange har ikke tatt inn over seg endringskraften som ligger i de digitale formatene. Det er avgjørende for norske forfattere og for norsk litteratur at vi greier å få på beina et godt fungerende norsk marked for ebøker. For forbrukerne vil prisen ha stor betydning. Det er vanskelig nok å konkurrere med Amazons 10-dollar pris, men det er klart at forbrukerne skal ha gevinst av at distribusjon av ebøker er billigere enn å lage bøker av trær som må lagres i store lagre og fraktes rundt med bil til butikken. Men sidestilling av digitale og analoge bøker med tanke på moms er nødvendig for å gjøre eboka mer konkurransedyktig.

President, en ebok oppfattes av de fleste som en bok som skal leses på et lesebrett. Men i et åpent format må du selv kunne velge om du vil lese på lesebrett, mobiltelefon eller PC. En diskusjon om sidestilling av ebøker og papirbøker må derfor omfatte også annen digital informasjon. Ebok er egentlig bare en digital tekst. Grensegangen kan bli vanskelig, men er nødvendig å gå opp. Ikke minst bruker bibliotekene millioner av kroner for å gi tilgang til digital informasjon. Papirtidsskrifter utgjør nå bare en liten del av de tidsskriftene bibliotekene tilbyr. De fleste er digitale og momsbelagt.

Vi må ikke ha et avgiftssystem som virker reaksjonært ved å fremme gårsdagens teknologi - papir framfor digital form som jeg anser som mer miljøvennlig.

Løsningene kan være mange. Et tiltak er å frikjøpe digital informasjon for hele eller deler av befolkningen eller gi støtte til bibliotekkonsortier for tilgjengeliggjør av digital informasjon for både kunnskap og opplevelser.

Den rød-grønne regjeringa har gått foran i kampen for åpne digitale formater. Vi ser nå en kamp om hegemoniet for ebøker, slik vi så da videofilmen kom på 70-tallet, eller MP3spilleren i vårt århundre da Apple lanserte sitt lukkete format for IPOD. Takket være forbrukermakt har de måttet åpne formatet. Etter min mening bør det offentlige selvfølgelig legge til rette for at dokumenter blir tilgjengelig i Epub-formatet til nedlasting fra offentlige nettsider.
Kanskje kan lesebrettet erstatte alle papirene her på Stortinget, før vi aner?

Time out

Kulturombudets representant har trukket seg fra Styringsgruppa i Støperiet. Musikkorganisasjonenes representant er sterkt kritisk til at det ikke er avsatt penger til drift av kulturhuset. Det politiske flertallet er helt i villrede med tanke på både drift og økonomi. Det virker som det eneste fornuftige nå er å ta en time out når det gjelder Støperiet.

Hermann Berthelsen som er veteran når det gjelder kulturhus i Norge, pekte for lenge siden på at det egentlig ikke mangler lokaler til kultur i Tønsberg. Ole Morkken skriver det samme i sin kronikk forrige uke. Teatersjef Ellen Horn peker på at det bygges alt for mange kulturhus som blir stående som tomme skall fordi det ikke er penger til drift. Neste uke vedtar det politiske flertallet en økonomiplan som innebærer planlagte kutt i kulturbudsjettet på 2 millioner når Støperiet er ferdig.

En positiv nyhet i kommunebudsjettet er imidlertid at det settes av penger til å arbeide videre med konseptet Kulturhus Tønsberg. Bystyret har tidligere vedtatt en nokså luftig ide om sambruk av diverse kulturlokaliteter i Tønsberg markedsført under navnet Kulturhus Tønsberg. Ideen er lite utvikla, men har absolutt noe for seg. Samtidig varsler Styringsgruppa for Støperiet at de over nyttår skal gå i gang med å utarbeide forslag til driftsmodell for Støperiet. En slik driftmodell må også inneholde en skisse til økonomi.

En utsettelse av realiseringa av Støperiet behøver ikke å være noen katastrofe for det lokale kulturlivet. De har allerede tatt i bruk den røffe og uoppussa støperihallen. Det er jo nettopp en slik sal de fleste egentlig ønsker!

Kravet om et nytt kulturhus kom fordi Oseberg ikke viste seg å bli det kulturhuset de lokale kulturorganisasjonene ønsket. Oseberg er der som en mulighet for de store konsertene og arrengementene som har råd til å betale en høy husleie. Slik må det ikke bli i Støperiet!

Det er fint hvis vi kan få etablert en fast scene/spillested for Teater Ibsen i Tønsberg. Men prisen må ikke være at utgiftene til Støperiet blir så stort at lokalt kulturliv ikke får plass og råd. Det er kjekt å ha Kulturskolen der også, men det viktigste er å greie å finansiere økt drift av Kulturskolen slik at det ikke bare blir et tilbud for de få. Det er viktigere at Kulturskolen når flere elever enn at de er i Støperiet.

Derfor: La oss ta en time-out. La oss starte en ny dialog med kulturorganisasjonene. La oss se på planene for Støperiet på nytt, og la oss framfor alt starte i riktig ende ved å definere behovene, se på driftsmodell og økonomi før vi starter bygginga!

Kulturhus som duger

Kulturhus som duger er overskriften på en kronikk som teatersjef Ellen Horn har i dagens Aftenposten. Hun er bekymret for alle kulturhusene som bygges uten at det er satt av driftsmidler. Jeg har sett mang en kulturhusleder kaste inn håndkleet, skriver Horn. Hennes anbefaling er at det må stilles krav til et driftsbudsjett før det gis statlige midler til bygging.

Hvorfor er det de negative som dominerer, spør Harald Jul Tveitan i et innlegg i TB 30.11. Tveitan er leder av Tønsberg Musikkråd og har i to år sittet i Styringsgruppa for det som skal bli Tønsbergs nye kulturhus, Støperiet. Det er meg han sikter til som en av de negative. Han kan berolige alle med at Styringsgruppa har vett og forstand i behold. Han forteller at på siste møte i Styringsgruppa diskuterte man ulike styringsmodeller. Han er ikke bekymret for at kulturhuset ikke skal få noe budsjett, problemet er bare at man ikke kan budsjettere når man ikke vet hvilken styringsmodell man skal velge, mener Tveitan.

Jeg er glad for at det nå skal lages en sak til Kulturstyret og bystyret om valg av styringsmodell for kulturhuset. Men jeg tror kanskje Tveitan er noe blåøyd. Husk på at Støperiet kommer fordi kommunen dumma seg ut med Oseberg som ikke ble det kulturhuset kulturlivet hadde ventet. Det er greit at det er vett og forstand i Styringsgruppa. Jeg tviler ikke på at mange der gjerne ser et godt budsjett for kulturhuset Støperiet. Men det er jo faktisk Bystyret som skal sette av pengene.

I går vedtok Utvalg for Finans og næring budsjett og økonomiplamn for Tønsberg kommune. Mot SVs stemme ble det bestemt at vi skal ta sikte på å kutte kulturbudsjettet med to millioner kroner når Støperiet står ferdig. Det betyr at rammen for valg av driftsmodell for Støperiet er at drifts må tilpasses innen et budsjett som er to millioner mindre enn i dag.

Jeg kan vanskelig se at det lar seg gjøre. På sist møte i Kulturstyret hadde vi søknader fra skolekorpsene i Tønsberg som ba om ekstrabevillinger fordi årets bevilling ikke holder pga kutt. Neste års bevilgning blir ikke større. Kan skolekorpsene i tillegg være med å finansiere driftsutgiftene for Støperiet pluss et kutt på 2 millioner i tillegg? Svaret er åpenbart nei.

SV etterlyser en realistisk strategi for økonomiplanperioden. Man kan ikke lukke øynene og gå inn på nye store prosjekter og bare håpe at det vil ordne seg økonomisk. SV ønsker at Støperiet skal bli et levende kulturhus, et ”åpent hus som kan brukes av alle – den samlende storstua i lokalsamfunnet, ikke bare et kommersielt konferansesenter for de mest betalingsdyktige” som Ellen Horn skriver i sin kronikk. En slik økonomisk strategi bør være på plass før man velger å starte bygginga av Støperiet.

Hvileskjær før de store nedskjæringene

Tønsberg kommune går med kjempeoverskudd i 2009 – nok til at hele 2008-underskuddet kan rettes opp på et år. Også 2010 ser ikke så galt ut takket være prognoser om bra skatteinntekt. Men så kommer nedskjæringene. De skal tas innen de prioriterte politiske områdene kultur, eldreomsorg og skole.

Nok en gang legger SV fram et budsjettforslag bygd på eiendomsskatt for både næringseiendommer og bolig. For å sikre en sosial profil reduserer vi de eldres utgifter til egenbetalinger og barnefamilienes utgifter til SFO. Resten av pengene bruker vi til å sikre kommunens økonomi og ikke minst til å bedre tjenestetilbudet. Sånn sett rammer eiendomsskatten sosialt rettferdig – de middelaldrende som ikke er storforbrukere av kommunens tjenester.

Et slikt forslag har jo samme framtid i Tønsberg som en snøball i helvete. Hvorfor gidder vi da å lage et slikt budsjett?

Først og fremst er det for å vise at politikerne har et valg: Det er mulig å unngå framtidige nedskjæringer på viktige tjenester. Det er mulig å gi et bedre tjenestetilbud. Men for flertallet er det viktigste å unngå en skatt som de felste bykommuner har.

I kulturstyrets møte på tirsdag behandlet vi søknader fra skolekorpsene som ikke har penger til virksomheten sin pga kutt i kulturbudsjettet i 2009. - Vi får se på søknadene igjen over jul var flertallets holdning. Men i 2010 er budsjettet akkurat like dårlig.

Fra SVs side har vi lenge etterlyst en plan for driften av kommunens nye kulturhus Støperiet. Når man investerer over 100 millioner bør man vite hvor mye penger man har å bruke på driften av huset. Svaret kommer i økonomiplanen. Det er så en ikke vet om en skal le eller gråte: Når Støperiet står ferdig skal det kuttes to millioner i kulturbudsjettet. Dette er ikke hva kulturlivet i Tønsberg har ventet.

I forbindelse med kulturstyremøtet hadde vi også besøk av den nye direktøren i Vestfoldmuseene. Jeg spurte om museet kunne tenke seg å overta hovedbygningen på Løkken som kommunen har kjøpt. Det kan være aktuelt, men vi overtar den ikke gratis, vi må også få driftsmidler, sa direktøren. Pål Thalmann – rådmannens kommunaldirektør -opplyste at det snart skal være et møte for å planlegge arbeidet med hva man skal bruke Løkken til. Det er også en sak SV har etterlyst: Sannsynligvis vil kjøpet føre til driftsutgifter som det må tas høyde for. Samtidig inviterer kulturstyreleder Per Rosenblad Brun til at Tønsberg skal bli Base Camp under et evt fotball-VM i Norge. Det kan komme til å koste 600.000 kr. Alt dette mens kulturbudsjettet skal ned med 2 millioner. Lukker flertallet bare øynene for de økonomiske realitetene? Skal det ikke bli noe igjen til lokalt kulturliv? Etter min mening er eiendomsskatten nettopp et redskap for at næringslivet skal betale for at kommunen kan gjøre slike ting som de har fordel av slikt som å støtte kulturaktiviteter som bringer folk (kunder) til byen.

De andre partiene la ikke fram noen budsjettforslaget da Kulturstyret behandlet budsjettet. De ville ikke ta noe standpunkt før sjefene i Utvalg for Plan og finans har sagt sitt. Derfor tok de rådmannens forsdlag til etterretning. Hvis dere først ikke vil ta standpunkt, så kan dere vel ta mitt forslag også til etterretning, prøvde jeg meg. Men den gikk de ikke på.

Tusen år med litteratur i Vestfold

Tirsdag var det en spennende boklansering på Tønsberg Bibliotek. Endelig kunne Kåre Glette slippe sin «baby» etter mange års arbeid: Vestfolds litteraturhistorie 1000-2000. sakprosa og skjønnlitteratur. (Novus forlag).

Kåre Glette er ikke den mest brautende. På sin stillferdige, men underfundige humoristiske måte, presenterte han boka. Han begynner med Magnus Lagabøter og Sættargjerden som er et juridisk avtaledokument mellom kongemakt og kirke, skrevet i Tønsberg. Via kokeboka til Allum (skrevet på rim 15 år før Hanna Winsnes) gikk han til dagens litteratur. Det er ikke noe provensielt over Kåre Glettes bok. Tvertimot har han lansert noe metodisk nytt, å studere litteratur regionalt med et nasjonalt og internasjonalt perspektiv, på tvers av de gamle skillene mellom skjønn- og faglitteratur.

Boka kan anbefales som julegave sjøl om jeg ikke skal påstå at jeg har lest den ut ennå. Ellers må dette bli en bok som vil være tilgjengelig i bibliotekene i lang tid. Den er stor og tung, synd den ikke er tilgjengelig til Kindle-lesebrettet mitt. Men det kommer kanskje?

Spennede utstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum: AntArctica

Torsdag arrangerte Vestfold SV i samarbeid med Nøtterøy og Tønsberg SV en omvisning i Haugar Vestfold Kunstmuseums spennende utstilling AntArctica. Det var kuratoren sjøl – hun som har satt sammen utstillingen – som sto for omvisningen. Tone Lyngstad Nyaas viste rundt og fortalte engasjert om både klimautfordringene og kunsten.
Det er andre gang jeg så utstillingen. Også første gang var jeg med på en omvisning, men denne omvisningen ga likevel mye. Ikke minst var det interessant å høre hvordan utstillingen ikke bare består av enkeltkunstnere, men hvordan Tone har samlet spesielle kunstv erk fra spesielle kunstnere og satt dem sammen til en utstilling.
Her er historiske bilder fra Fridtjof Nansen, kombinert med svart-hvitt bilder hvor montasjen sammen med tekst utgjører det kunstneriske uttrykket. Det var skremmende og fascinerende fotokunst laget i kunstnerens verksted, og det er bilder som viser et vakkert måneskinnslandskap fra Svalbard med menneskeskapte elementer som nærmest gir assosiasjoner til måneferder.
Naturen i polområdene er i dramatisk endring som følger av den menneskeskapte temperaturøkninga. Samtidig har vi i Vestfoild mye historisk identitet knyttet til både Arktis og Antarktis. Sjøl har jeg fra jeg var liten gutt vært fascinert av polarhistorien og har lest det meste jeg har kommet over av fascinerende skildringer. Det kritiske blikket på denne historien og fokuset på klimaendringene gjør AntArctica til en spennende politisk utstilling i tillegg til at man møter mange ulike kunstuttrykk.
Søndag kl 13 er det siste anledning til å se utstillingen og å få en omvisning. Omvisning anbefales. Ellers risikerer du å gå forbi mange intreressante detaljer, som for eksempel et polaroidbilde som ser helt hvitt ut. M;en når du kikker helt nære så er det en grå flekk som er en pingvin i isen.

Her finner du mer om Haugar

Løkken for folket

SV støtter kjøpet av Løkken – Christiansen-familiens eiendom ved Slottsfjellet. Vi støtter vedtaket om intensjonsavtale om kjøp i Bystyret i september. Når vi likevel fremmet forslag i Bystyret 3. november om å utsette det endelige kjøpevedtaket, var det fordi administrasjonen ikke hadde gjort jobben som bystyret påla dem i september. Nemlig å legge fram et forslag om bruk av eiendommen.
Når utsettelsesforslaget falt, var det altså ikke slik at SV endret mening når vi stemte for kjøpet. Rådmannen beklaget den manglende framdriften i saken. Den nyvalgte ordføreren Petter Berg lovte på vegne av flertallspartiene i bystyret at kjøpet av Løkken ikke skulle gå ut over det knappe kulturbudsjettet. Det var nettopp det som var SVs anliggende: Vi mener at kjøpet av eiendommen Løkken er viktig fordi det åpner store arealer ved Slottsfjellet til bruk for allmennheten. Sidebygningene kan brukes av Middelalder- og Slottsfjellsfestivalen. Men hva med hovedbygningen der man har brukt en million til også å kjøpe verdifulle møbler som kanskje ikke er det som er mest egna for allmennhetens bruk? Eieravtalen sier at det er Tønsberg kommune som skal stå for alle driftsutgifter. Vi vil ikke at for knappe kulturbudsjetter skal brukes til å drifte et representasjonalokale for kommunens dignitærer. Derfor hadde det vært en stor fordel om vi hadde brukt tida mellom de to bystyremøtene til å komme videre med å avklare hva vi vil bruke hovedbygningen til. I Sandefjord har kommunen kjøpt Anders Jahres gamle eiendom Midtåsen. Også den skulle gjøres tilgjengelig for allmennheten. Men nå hevder flere at det har blitt et tilbud bare til en eksklusiv gruppe.
I bystyret i september ba SV om at man avklarte med Slottsfjellsmuseet om de ville overta og drifte hovedbygningen som bl.a. var hjemmet til forfatteren Tilla Valstad som skrev bøkene om Theodora som nettopp utspiller seg i bygningen og i Tønsbergs borgerskap på 1800-tallet.
Kulturpolitikken i Tønsberg har vært preget av for mye tilfeldigheter. Når Kaldnes Byutvikling ikke vet hva de skulle gjøre med verneverdige Støperiet, går kommunen inn og kjøper bygget. SV støttet det, men vi har kjempet for at vi skulle få en avklaring av driftsmodell og budsjett for det nye kulturhuset. Det er mange som frykter at det ikke er politisk vilje til å gjøre Støperiet til et ordentlig kommunalt kulturhus, men at man i stedet vil overlate til fattige frivillige organisasjoner å drifte huset. Derfor er vi opptatt av at vi ikke bare må kjøpe eiendommen, men at vi snart må ha på plass noen tanker om hva vi skal bruke eiendommen til. De tankene må vedtas av kulturstyret og bystyret og ikke bare befinne seg i ordførerens hode.
SV prioriterer kultur også ved budsjettbehandlingene. For egen del kan vi love at SV ikke vil la det øvrige kulturlivet lide under kjøpet av Løkken. Etter løftene som ble gitt i onsdagens bystyre skal vi heller ikke la flertallspartiene dø i synden om de unnlater å øke kulturbudsjettet.

Hvilken nytte kan jeg ha av en ebokleser?

På Læringssenteret ved HiO har vi testet ut noen eboklesere. Det viktige er å bli kjent med teknologien, men framfor alt å se hvordan man vi kan bruke ebokleseren til daglige formål.
Sjøl har jeg testa ut Sonys ebokleser samt at jeg har kjøpt meg en Kindle fra Amazon. I tillegg leser jeg mye tekst i form av nyheter på min lille Sony Ericsson-mobiltelefon og har mobilt kontor på laptop'en min slik at jeg alltid er på nettet om jeg vil. Det betyr at jeg stort sett har med meg PC'en der jeg har med ebokleseren.

Jeg fikk en stor bunke med sakspapirer til styremøte i Høgskolen i Vestfold. Det kan det være kjekt å ha på ebokleseren, tenkte jeg. Jeg lastet ned word-filene og lastet dem inn i Sony-leseren. Da så jeg straks begrensningene i en relativt liten skjerm: Det gikk OK å lese der det var ordinær tekst, men straks det var tabeller ble det meningsløst. Jeg lasta inn dokumentene via å laste filene ned til PCen og over på Sony-leseren. Nå har jeg en gammel og tung Dell-laptop, men kanskje det beste hadde vært f.eks. en syltynn Mac som ikke hadde veid stort mer enn Sonyleseren og i tillegg hatt alle ekstrafordelene ved en PC?

Kindle gir deg tilgang til mange billige bøker - men de er på engelsk. Jeg burde nok gjerne lese mere engelsk, men jeg foretrekker jo aller helst norsk. Kindle-leseren er koplet opp online til Amazon. Grensesnittet er enkelt. Jeg gikk inn og kjøpte en bok av Marge Piercy. Jeg har lenge vært begeistret for henne, helt siden Pax ga ut boka Vida på 70-tallet. Skjønner ikke hvorfor ikke alle henens bøker er blitt oversatt til norsk. Nå kjøpte jeg "Sleeping with cats" som er Piercys memoarer. De gleder jeg meg til å lese. Skjermen og navigasjonen på Kindle virker bedre enn Sony, sjøl om den også er enkel. Du kan også høre lydbøker på Kindle'n, men hvorfor skulle jeg det? Da er jo IPOD'en mye mindre og enklere, eller mobiltelefonen for den sakens skyld.

Jeg har også tegnet abonnement på Frankfurter Allgemeine. Det koster ca 14 dollar i måneden, men jeg kan si opp i løpet av prøveperioden. Det er det nok sannsynlig at jeg gjør. Ikke for at det ikke er lett å lese avisa på lesebrettet, for det er det. Men jeg klarer jo ikke å få lest alle papiravisene som kommer i min veg allerede: Hjemme abonnerer jeg på Tønsbergs Blad og Klassekampen. Klassekampen begynte jeg å abbonnere på i valgkampen, og opplever nå at den kommer foran lokalavisa som jeg ikke trodde jeg kunne leve foruten. På toget leser jeg Aftenposten om morgenen og noen ganger også Dagens Næringsliv. Hjemover blar jeg gjennom Dagbladet og VG. Valget av hvilke medier du vil bruke oppmersksomheten på blir mer påtrengende når jeg kan få avisa på lesebrettet.

FAZ har også en rikholdig nettside. Ebokversjonen forholder seg til papirversjonen. Her finner jeg mange artikler som ikke finnes på nettsida, men nettsida gir meg også linker til blogger og videoinnslag. Og den er gratis!

I morgen skal jeg på styremøte i Psykiatrien i Vestfold. Jeg samlet dokumentene derfra som jeg hadde fått på epost, i en fil, konverterte den til PDF og sendte til min Kindle-konto. Etter ei tid fikk jeg beskjed tilbake om at Kindle ikke handterer PDF, men word. Dermed har jeg prøvd på nytt. Foreløpig uten svar! Jeg kan ikke si at jeg liker at jeg ikke sjøl kan laste den dokumenter til mitt eget lesebrett, men må gå veien via Amazon i USA.

Når det gjelder norske ebøker så er det problemer med å få slike på markedet blant annet som følge av moms-problematikken. Det er momsfritak på norske papirbøker, mens digitale kilder er pålagt moms. Når vi kjøper inn tilgang til databaser og fulltekstkilder fra utlandet får vi regning uten moms, og legger sjøl til en nærmest frivillig moms. Hvis norske forlag selger ebøkene sine fra utlandet blir det umulig å kunne pålegge en moms. Muligens har vi nå muligheten for å få fortgang på det som bibliotekene har krevd, nemlig at digital informasjon må få de samme rammebetingelsene som trykt informasjon dvs momsfritak.

Mens jeg har skrevet dette fikk jeg tilbakemelding fra Amazon at Kindle ikke handterer siste word-format, jeg har dermed gjort et nytt forsøk med å sende dokumentet mitt i rikt tekstformat. Vi får se. Nå tar jeg lunsj.

100 år for boka: Tønsberg Bibliotek

Tønsberg Bibliotek er 100 år i år. Det markeres med mange arrangementer. I kveld er det festkveld for boka. Hvor mange flere slike festkvelder blir det?

Noen av oss er i hvertfall bedt om å presentere en bok som har vært viktig for oss. Jeg valgte Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø. En gang satt vi hele familien på flyplassen i Singapore og leste høyt de siste sidene i denne boka, og holdt på å miste flyet.

Her er det jeg vil si i kveld:

Jeg har valgt meg  Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø.

Det er ei bok – eller et bokverk - som viser hvor viktig biblioteket er – den utkom nemlig første gang i perioden 1917-21 i Danmark. Martin Andersen Nexø  døde i 1954. Men bøkene om Ditte og Nexøs andre bøker fortjener å leve – og gjør det ennå – takket være bibliotekene hvor bøkene hans fortsatt er tilgjengelige.
  
Nexø ble født i 1869 i arbeiderkasernene i København, men flyttet til Bornholm som åtteåring. Her jobbet han som gjetergutt, gikk i skomakerlære og var murerhåndlanger. Seinere gikk han på Bornholm højskole og jobbet som friskolelærer til 1901. Fra da av livnærte han seg som forfatter og journalist.
 
Nexøs eget liv kjenner vi igjen i historien om Pelle Erobreren – hvor første bind er blitt filmatisert. Men om Pelle har opplevd mye av det samme som Martin Andersen Nexø sjøl – så er det bifiguren Morten som er Martins alter ego. Bøkene om Pelle skildrer bornholmergutten Pelles liv fra barndom til moden mann. Fra undertrykkinga som gutt i føydale forhold på landet, gjennom håndverksarbeid i byen, så blir han industriarbeider og etter hvert en arbeiderleder.
 
I slutten av Pelle Erobreren gir Martin i form av Morten sitt litterære program: Han skal skrive et verk om sola om det som seirer, om Pelle.
Morten sier til Pelle: Nå har jeg funnet stoffet mitt, Pelle. Nå roter jeg ikke rundt i mørket som en blind lenger. Nå skal jeg skrive et stort verk, folk skal slåss om boka og de skal gråte av glede når de finnes seg selv i boka.

I Nexøs tredje hovedverk er Morten hovedfiguren – i bokverket Morten hin røde.  Der møter vi Pelle som avdanka reformist, mens Morten er en revolusjonær som begeistres av den russiske revolusjonen. 
Men mellom disse bøkene kom altså bøkene om Ditte.  Mens Pelle er en skapende kjempende og seirende arbeider, er Ditte det lidende offeret. Han skaper et bilde av den fattige arbeiderkvinnen som blir hensynsløst tynt . Ditte er dømt til å gå under – uønsket kom hun inn i verden i en fiskerlandsby som et uekte barn, vokste opp hos sine besteforeldre som heller ikke ønsket henne velkommen. For Nexø var boka også et stikk til de som han mente lot kvinnene i stikken og bare sikret de organiserte arbeidernes interesser. Mitt i det triste er det mye varme og godhet, og det lyser indignasjon av boka. Vi kan synes synd på Ditte, men hun syntes ikke synd på seg sjøl. Dette er langt mer enn en lidelseshistorie. Innholdsmessig er boka en parallell til Pelle – Dittes oppvekst i fiskerleiet, tjenestetid på Bakkegården, hun blir ugift mor, kommer som så mange andre i industrialiseringas tid til København. Er den som alltid stiller opp for andre, men får lite igjen.
Som Nexø skriver i avslutninga av boka:
Akk Ditte var ingen sloknet stjerne, hvis etterlatte plass i verdensrommet måtte regsitreres for tid og evighet. Som en snylter kom hun anstigfende – i hvertfall ble hun mottatt som en slik, det var med nød og neppe hun tiltvang seg adgang til livet. Som en av den store grå flokken tok hun opp sin gjerning og gjorde rett og sjel for seg. Jorden ble rikere av henne, men uten at det kunne henføres til henne. Hun var bare en av de mange navnløse – menneskebarnet som har det til kjennetegn at dets hender alltid er skrubbete.
Nådde hun å bløtgjøre hjerter, spør Nexø som siste linje. Ja, oh boka er fortsatt egna til å bløtgjøre hjerter.
 

Slik er Kulturskolen i Tønsberg

Tirsdag var det møte i Utvalg for Kultur og frivillighet i Tønsberg. Møtet var på teie Hovedgård hvor Tønsberg Kulturskole holder til. Vi fikk en orientering om Kulturskolen som var svært interessant med tanke på valgkampdebatten om nettopp Kulturskole,

Kulturskolen i FrP-kommunen Tønsberg: 516 elever. På grunn av manglende ressurser får musikkelevene får ca 20 minutter undervisning i uka: 5 minutters innledning, 10 minutters spilling, 5 minutters avslutning med lekse. 540 som har stått på venteliste 2 til 5 år. Hvis alle skulle få plass trengs det 2000 plasser. 195 på venteliste til gitarspill. 1-3 nye elever tas opp hvert år. Her er det mange ivrige talenter som aldri får utviklet seg. Som kunne blitt nye Alexander Rybak’er eller Jahn Teigen’er

Kulturskolen har 16 lærere. Bare en har 100 % stilling. Andre som har viktig kompetanse må si opp fordi de har så små stillinger at de ikke kan leve av det – den minste har 8 %. En lærer er ansatt i 4 kulturskoler men har fortsatt ikke 100 % stilling. Skolekorpsene får tilbud om dirigent, men må betale 75 % av kostnadene. I tillegg kan de få instrumentalundervisning, men det er oftest for dyrt.

SV i Tønsberg har i mange år foreslått å styrke kulturskolen med nye stillinger. Nå vil SV gjøre et grep for hele landet: Vi vil øremerke midler til å styrke kulturskolene så alle får plass. I tillegg vil vi innføre maksimalpris slik at alle får råd. Vi vil at kulturskolen skal samarbeide med skolefritidsordninga. I Tønsberg trengs det minst 6 nye hele lærerstillinger. Det vil gi barn muligheten til å utvikle sine kunstneriske talenter og gjøre hele samfunnet rikere.

Tynt kulturprogram på Bølgen med FrP-politikk

I går var det kulturdebatt på Idrettens Hus i sandefjord. Møteleder var Morten hagevik som er kulturhussjef på det nye Bølgen kulturhus i Larvik. Han hadde samme dag lagt fram et omfattende program for kulturhusets første sesong. Med FrPs kulturpolitikk ville programmt blitt atskillig tynnere.

Morten Stordalen fra FrP slo fast at FrP mener at markdet skal avgjøre hva slags kultur folk skal få, politikerne skal ikke blande seg inn ved å bevilge penger til såkalt smal kultur. Uten kunstnerstipend, kunstnerlønn, sentrale offentlige kulturinstitusjoner med statsfinansiering osv, tror jeg vi måtte rive ut følgende sider i Bølgens program:

- Den blå planeten - daneforestilling
- Vildanden
- Bugge Wesseltoft
- Lars i pipa
- Oslo Filharmonien
- Black Violin
- Den magiske fela
- Håkon Autsbø
- Litteraturuka
- Arild Andersen
- Et dukkehjem
- The Real Group

Ellers var kulturforsamlingen godt fornøyd med de rød-grønnes økning i kulturbudsjettet. Det er vært å legge merke til at Kulturløftet ikke var en del av Soria-Moria-forhandlingene. Kulturløftet kom på plass før Giske i kulturdeptet. Kulturløftet om en prosent av Statsbudsjettet til kultur, var i flere år foreslått av SV i deres alternative statsbudsjett. Så fikk vi våre rød-grønne kameraer med på forslaget, gikk ut i valgkampen, vant og gjennomførte løftet.

Nå skal vi gjennomføre Kulturløftet 2: Nå skal pengen ut i regionene, særlig til de som har fått lite fra før, slik som Vestfold..

Ellers vr det diskusjon om Kulturloven. Vi har fått lovfestet folks rett til kultur. Stort mer står det ikke i loven. Man kunne ha laget en mer omfattende lov. Da hadde den lett blitt en byråkratisk lov som høyresida i hvertfall ville kritisert. Jeg synes at det er et framkritt at det ikke bare lovfests rett til helsetjenester og skole, men også kultur. Vi ser allered at folk viser til loven når de argumeterr for økte statlige eller kommunale bevilgninger..

Få med deg Hamlet i Thaulowhullet

Torsdag var jeg på premiere på Hamlet i Thaulowhullet. Det er blitt en forestilling som er både morsom og tragisk.

Tønsbergs Blads anmelder ga forestillingen måtelig kritikk i lørdagsavisa. Særlig mente Fredrik Rütter at Thorbjørn Eriksens tolking av Hamlet trakk ned. I Klassekampen samme skriver Ida Lou larsen er begeistret omtale. Hun skriver blant annet at Eriksens ”vitale, nyanserte og intenst nærværende Hamlet er forestillingens bærende element”. Det er jeg enig i, sjøl om også de andre skuespillerne fortjener ros, ikke minst Marte Egnebrigtsen som den moderne Ofelia!
Så forskjellig kan man altså se det. For oss mer vanlige publikummere er det uansett en anbefalsesverdig opplevelse å få med seg forestillingen.

Her er det humor, spilleglede kombinert med tragisk alvor. Forestillingen er regissert av Anders T. Andersen som også satte opp suksessforestillingen ”Verdiløse menn” – vi merker noe av kloa fra den forestillingen også i denne Hamlet-oppsetningen.

Thaulowhullet er også et flott sted til uteteater med naturen og fjellknausene som fine kulisser.

I fjor ble det ingen Shakespeare-forestilling. Forhåpentligvis blir det nå en årlig foreteelse framover. Shakespeare i Thaulowhullet er et sommerlig høydepunkt som absolutt anbefales!

God ide med felles kultursatsing

Per Brun fra FrP har foreslått å samarbeide med Nøtterøy om felles kultursjef. Tønsbergs Blad ringte meg og ba om en reaksjon. Jeg var positiv, men pekte på at Tønsberg må rydde opp i eget hus først, det vil si at vi ikke kan regne med å bli gratispassasjer med Nøtterøy. TB glemte å nevne at jeg var positiv, derfor skreiv jeg linnlegget nedenfor:

Av Lars Egeland, kulturstyremedlem Tønsberg (SV)

Tønsbergs Blad gir støtte til forslaget om en felles kultursjef for Nøtterøy og Tønsberg. Men samtidig understreker avisa at en dette må være noe mer enn et spareprosjekt, Thesbiteaterets Frode Rustøy støtter også forslaget, men forutsetter at det fører til at kulturadministrasjonen styrkes.

Avisa tildeler meg rolla som motstander av forslaget. Det er feil. Jeg synes det er en strålende ide å samarbeide over kommunegrensene. Men i likhet med avisas redaktør og Rustøy, så understrekte jeg at det ikke går hvis Tønsberg tror de kan være gratispassasjer som drar nytte av Nøtterøys relativt sterkere kultursatsing.

Tønsberg og Nøtterøy har i stor grad et felles kulturmarked. Nøtterøy-folk drar til Tønsberg for å gå på jazz-klubb, mens Tønsberg-folk drar til Borgeheim for å benytte seg at tilbudene i kommunens kulturhus, Mange kulturorganisasjoner rekrutterer medlemmene sine fra begge kommuner. Her burde det ligge til rette for samarbeid.

Nøtterøy har et velfungerende kulturhus med fire ansatte og kommunale tilskudd til drift. Tønsberg har et stort konsertlokale i Oseberg som har plass til konserter hvor Nøtterøy kulturhus er for lite. Men Tønsberg har ikke greid å utnytte kulturhuset godt nok på grunn av en dårlig avtale med Quality hotell og fordi man ikke har en kulturhus-sjef eller penger til drift. Nå planlegger Tønsberg et nytt kulturhus – nemlig Støperiet. Forhåpentligvis får vi her et røft konsertlokale som kan supplere Oseberg og Nøtterøy kulturhus. I tillegg kommer mindre saler og et spennende miljø med ulike kulturaktører som for eksempel Teater Ibsen. Problemet er at det foreløpig ikke er vedtatt noen driftsmodell. Tønsberg kommune har foreløpig ikke satt av en krone til drift av Støperiet.

SV har programfestet at vi vil at Tønsberg skal ha et kulturkontor og en kultursjef. Overraskende nok ble det flertall for dette i Kulturstyret i fjor. SV fulgte opp med å foreslå midler avsatt både til kultursjef og kulturhussjef i budsjettet for i år. Det fikk imidlertid bare SVs stemmer. Det er en situasjon vi er vant med. Men vi er nødt til å klare å endre dette slik at kulturen prioriteres høyere. Hvis ikke har vi ikke noe å vinne på et samarbeid.

Hvis politikerne i Tønsberg er villig til å gå inn i et samarbeid med Nøtterøy på like fot, kan det bli spennende. Vi kan utvikle gode tjenester og et bredt tilbud til innbyggerne i de to kommunene. I tillegg må vi se på den delen av kulturarbeidet som er orientert om nærmiljøet. Vi må unngå å lage en mer byråkratisk organisasjon som skaper større avstand mellom den enkelte lokale idrettsforening eller velforening – og kommunen.

Jeg vil foreslå i kulturstyret at vi lager en utredning om gevinster, muligheter og vansker i et samarbeid mellom de to kommunene. Samtidig bør vi se på ressursinnsatsen fra de to kommunene. En slik utredning kan være nyttig uansett hva vi konkluderer med. Det er mange muligheter som bør holdes åpne: Felles kulturadministrasjon og felles kultursjef. Eller bare felles kulturhussjef med ansvar for Nøtterøy kulturhus, Oseberg og Støperiet. En tredje mulighet kan være at vi samarbeider om felles tiltak, men uten noen administrative endringer.

Likevel håp for Kysten?

Nå sitter jeg på toget på vei hjem fra møte med Aleksander Ytterberg som er seksjonsleder for Fartøyvernavdelingen hos Riksantikvaren. Styret i Kysten hadde bedt om et møte form å avklare om det var håp om midler fra RA eller om den kommende generalforsamlingen burde gå inn for å komdemnere skipet.

- Kysten er et fredningsobjekt med høy grad av autensitet - en av tre prioriterte båter i fartøyvernet - ved siden av Børøysund og Skibladner. Vi ville beklage det svært om skipet skulle komdemneres, sa Ytterberg. Han gikk svært langt i å love at Kysten ville bli prioritert ved neste korsveg. Dere kan trygt bruke de pengene dere nå har til arbeid på skipet, sa han, - dere trenger ikke å holde av penger til evt komdemnering. Han var også inneforstått med at det ville være vanskelig etter at skipet nå har ligget 6 år i dokk, å skaffe lokale penger til istandssettelse, og mente at det som nå måtte til var en god bevilgning nettopp fra RA!

Han utfordret oss til å se på organisering av driften etter at skipet var restaurert, og samtidig sørge for en dokumentasjon av det arbeidet som nå gjenstår. Etter min mening fikk vi på dette møtet de gode nyhetene som gjør det mulig å fortsette arbeidet med å få Kysten tilbake til kai i Tønsberg.

Krise for Kysten - er spiker framtida?

Tønsbergs stolte jubileumsskip som har gått sine trofaste runder i Tønsberg/Nøtterøy-skjærgården, har nå ligget seks år og rustet ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand. Utsiktene for å få skipet i seilbar stand er dårligere enn på lenge. Det er ikke håp om at verken Tønsberg kommune, lokalt næringsliv eller frivillige entusiaster kan reise de pengene som trengs for å få skipet tilbake til Honnørbrygga. Det kan bare skje ved kraftige bevilgninger fra Riksantikvaren. Hvis vi ikke får det til under finanskrisa, når kan det da skje?

Etter min mening burde vi ha råd til å ta vare på Kysten. Skipet nevnes sammen med Skibladner som et av de mest verneverdige i Norge.

D/S Kysten 1 ble bygget ved Trondhjems Mekaniske Værksted i 1909 for Namsos Dampskips-selskab. Skipet ble satt i rute mellom Trondheim og Namsos hvor hun gikk helt frem til 1964, bare avbrutt av en periode under andre verdenskrig. Fartøyet ble da beordret til Nord-Norge.

Etter krigen ble skipet forlenget med 14 fot. Samtidig ble det pusset opp og bygget om fra kull til olje. Fra 1964 til 1968 seilte fartøyet under navnet D/S «Askaas» som opplæringsskip for utdannelse av mannskap til handelsflåten. Siden fristet hun en kummerlig tilværelse som losjiskip flere steder i landet før det i 1970 gikk mot opphugging. I siste liten ble fartøyet reddet av Tønsberg kommune som sikret skipet som et levende museum til sitt jubileum i 1971.

I 2003 ble skipet sendt til Bredalsholmen for nødvendig vedlikehold i forbindelse med ny sertifisering. Vedlikeholdet viste seg mer omfattende enn først tenkt, og det var vanskelig å skaffe finansiering.

På slutten av 2008 gikk Tønsberg kommune inn og konverterte et lån de hadde garantert for, til aksjekapital. Kristen Ringvold ble valgt som ny styreleder. Han har lang erfaring fra næringslivet og noe kortere erfaring som Bom-motstander-politiker. I tillegg sitter olje-mekler og spansk-visekonsul Tor Melsom i styret sammen med Henrik Henriksen som har erfaring fra verksted-bransjen. Arne Christiansen er en erfaren gammel maskinsjef. Sjøl sitter jeg der med noe erfaring fra kulturvern-bransjen og som politiker. Giert Spæren er daglig leder av selskapet i en 20 % stilling.

Etter møte med Riksantikvarens folk rett etter nyttår, hadde vi håp om å få en skikkelig bevilgning som kunne gjøre det mulig å se for seg at skipet kommer på vannet igjen innen rimelig tid. Totalt sett regner vi med at det vil koste 30 millioner å restaurere skipet. Men regjeringa hadde for det første økt de ordinære bevilgningene til fartøyvern. I tillegg kom ekstraordinære finanskrise-midler slik at det vel aldri har vært større budsjett til fartøyvern enn nå. Skuffelsen var derfor stor når vi fikk beskjeden om at vi fikk en million kroner – som tilsvarer utgiftene til dokkplass i to år. Nå har vi vedtatt å be Riksantikvaren om et møte for å avklare deres forventninger. Skipet kan ikke bli liggende å ruste mer for hvert år. Uten bevilgninger eller klare signaler om at også Riksantikvaren vil forplikte seg, trenger vi de to millionene vi har på bok for evt å sikre at skipet kan bli gjort om til spiker.