I 2009 var det 70 år siden den Spanske republikkens nederlag etter nesten tre års borgerkrig. De demokratiske landene i Europa hadde snudd ryggen til den demokratisk valgte regjeringen i et håp om å unngå at krigen spredde seg utover Spania. Virkningen var den motsatte: Fascismen styrket seg. Tyskland og Italia fikk prøvd ut nye våpen og krigsteknikker. Krigen var ikke til å unngå. Snart brøt den annen verdenskrig ut. Etter 6 år var fascismen knust i Tyskland og Italia, men fikk fortsette i 30 år til i Spania.
På republikkens side kjempet hele 14 frivillige soldater fra Tønsberg sammen med mange andre vestfoldinger. Blant de første som reiste var Asbjørn Sunde fra Horten, som seinere ble leder av den viktigste militære motstandskampen da Norge ble hærtatt. Fra Holmestrand via Moskva kom Odd Vattekar som seinere ble stortingsrepresentant for Høyre og fylkesmann i Vestfold.
De internasjonale brigadene ble kjent da de i 1936 berget Madrid med slagordet: No pasaran – de kommer ikke gjennom!. Seinere deltok de i slagene ved Jarama, Guadalajara, Brunete, og ikke minst ved Ebro. Der var Hans Andresen fra Tønsberg med. Han svømte over elva Ebro med den tunge russiske Maxim-mitraljøsa, deretter tilbake for på nytt å svømme over med panserskjoldet. De norske frivillige ble kalt «de tatoverte» fordi så mange av dem var sjøfolk. Brigadistene var en rufsete gjeng, men var til å stole på når det gjalt.
I fjor ga Jo Stein Moen og Rolf Sæter ut boka «Tusen dager» om Norge og den spanske borgerkrigen. Yngvar Ustvedt og flere andre har tidligere skrevet om de Internasjonale brigadene og de frivillige. Moen og Sæter skriver også om regjeringas støtte til nonintervensjonspolitikken. Den innebar at Spanias lovlige regjering ikke fikk kjøpt våpen, mens opprørerne fikk fri tilgang på våpen og soldater fra Tyskland og Italia. Moen og Sæter fører boka helt fram til våre dager, f.eks. da Vegard Ulvang offentlig angrep OL-sjefen Samaranch fire dager før OL på Lillehammer. Samaranch hadde fortid som Franco-minister. Krigen kostet en halv million spanjoler livet.
Å hjelpe frivillge til å reise ble sett på som et brudd på nonintervensjonspolitikken. I Tønsberg var det likevel et vervekontor. I Munkegata satt den faglige tillitsmannen Tormod Nygaard og lagde falske pass. I tillegg ble det satt i gang et enormt humanitært hjelpearbeid, bl.a. med etablering av et eget norsk-svensk sykehus i Alcoy – ikke langt fra steder der nordmenn i dag tilbringer sine pensjonistdager.
Diplomatene sympatiserte i stor grad med Franco. Et unntak var legasjonssekretær Ernst Krogh Hansen fra Tønsberg. Han var behjelpelig med etableringen av sykehuset i Alcoy, brukte tid sammen med sårede norske frivillige der. Krogh Hansen gjorde en stor innsats på å hjelpe brigadister hjem da Spanias regjering vedtok å si nei til frivillige soldater i et fåfengt forsøk på å få Folkeforbundet til også å gripe inn mot Tyskland og Italia. Da republikkens sammenbrudd kom etablerte Krogh Hansen seg i Perpignan – på fransk side av grensen – hvor han hjalp noen av de tusener av flyktninger som strømmet ut av Spania. Det var en annen holdning enn hos den norske konsul Samuel Bull i Barcelona som stengte døra til konsulatet og overlot asylsøkere til den sikre død.
I Norge var mange på høyresida og i næringslivet bekymra for skipsfarten, fruktimporten og salget av klippfisk til Spania. Rederne ba regjeringa komme med tiltak mot at norske skip ble tatt i arrest av Franco. Utenriksminister Koht ville sende krigsskip for å slå til mot slikt sjørøveri, mens rederne hadde tenkt seg en anerkjennelse av sjørøveren.
Høyre-avisene var klart på fascistenes side. I 1937 var parola ved 1.mai- demonstrasjonen i Tønsberg: Francos agenter i Norge: Tønsbergs Blad, Aftenposten og Tidens Tegn.
Det gikk ikke lange tida etter republikkens nederlag, før også Norge var blitt angrepet av nazistene. Polske og franske tropper kom til unnsetning og gjenerobret Narvik fra tyskerne i 1940. Det var det første større nederlaget for Hitlers tropper. Mindre kjent er det at det blant de franske fremmedlegionærene var mange spanske republikk-soldater med lang erfaring i kamp mot nazister. Blant polakkene var det mange veteraner fra Dombrowski-bataljonen i de Internasjonale brigadene. Kanskje falt det flere spanske soldater fra republikken i Narvik enn nordmenn i Spania?
Noen få nordmenn deltok også på Francos side. En av dem var Reidar Aagaard fra Tønsberg som fløy marrokanske leiesoldater og fremmedlegionærer over Gibraltar til Spania da opprøret startet. Denne flystøtten var muligens avgjørende for at ikke opprøret ble slått ned i starten. Aagaard ble seinere leder av Hirdens flykorps og Abwehr-agent på deltid. Etter krigen ble han dømt for landssvik.
Jo Stein Moen, Rolf Sæter: Tusen dager, Gyldendal 2009.
Innlegg
