Haremet – ikke bare for å gjøre en kåt sultan lykkelig

På tur til Istanbul er det noen ting en må få med seg. Utover tyrkisk bad er høydepunktene å besøke Den blå moske, museet og den tidligere kirka og moskeen Agia Sophia. Og selvfølgelig sultanpalasset på høyden over Bosporus. Bygd på 1300-tallet, men mye er nybugd etter en brann i siste del av 1600-tallet. I sultanpalasset er det også verdt å besøke haremet.

- Det er så mange myter og misforståelser om haremet, sa vår guide i Istanbul. Særlig har haremet fascinert europeere som så for seg et slags bordell fullt med sensuelle unge kvinner som ligger rundt svømmebassenget innsmurt i olje, kvinner hvis eneste ønske var å gjøre sultanen lykkelig. Men haremet var en viktig institusjon for det ottomanske regimet, ikke først og fremst en institusjon for å tilfredsstille en kåt sultan.

Ordet harem kommer fra arabisk haram, forbudt. Det vil si at det er et område som ikke alle har tilgang til, et trygt sted. Ordet betegner ikke bostedet for koner og elskerinner, men blir rett og slett brukt for å betegne kvinnenes bosted. I tillegg til koner og konkubiner, bodde også andre kvinnelige slektninger av sultanen i haremet i tillegg til deres kvinnelige slaver og tjenere. Også barna bodde i haremet til de ble 16 år. Sjefen for haremet var sultanmoren som hadde en mektig politisk posisjon ofte sammen med andre kvinner. I sultanpalasset i Istanbul betegner haremet også de private kvarterene til sultanen sjøl.

Da det ottomanske regimet etablerte seg på 1300-tallet var det viktig å skaffe alliansepartnere. Det skjedde da som det ofte skjer i dag, gjennom giftermål med barn fra andre mektige familier i inn- og utland. Flergifte ga mulighet til flere allianser. Seinere – når det ottomanske riket var godt etablert, - ble det viktigere å holde på lojalitet i den ottomanske herskerklanen. Da oppsto haremet som institusjon. Unge jenter ble plukket ut i landsbyene og brakt til sultanpalasset. Her fikk de en omfattende utdannelse, men ble holdt adskilt fra kontakt med hjembyen og familien.

Den som styrte i haremet var Sultanmoren. Hun hadde ansvar for å finne kone til sønnen sin. Hvis sønnen ikke var fornøyd med den jenta fra haremet som mora sendte til sønnens sovekammer, kunne han prøve en annen. Formålet var først og fremst å styrke regimet gjennom å få barn, først og fremst guttebarn. Fødte du sultanens første sønn var lykken gjort. Men pga mannetap på grunn av sykdommer og krig, var det ikke nok med en sønn, flere måtte til.

Kvinnene i haremet fikk godt betalt. En dag i uka ble den store basaren stengt for vanlige kvinner slik at haremets kvinner kunne gå dit og handle. Når jentene var ferdig utdannet kunne de også ta opp kontakten med familien. Ikke bare det: Familien ble opptatt i det ottomanske borgerskapet – noe som gjorde det attraktivt å sende døtrene til haremet. De kvinnene som ikke ble valgt ut til sultanen, kunne gifte seg med en av de unge mennene som samtidig hadde fått sin utdannelse i sultanpalasset til framtidige embetsmenn. Ved skifte at sultan ble også haremet skiftet ut. De velstående haremkvinnene etablerte egne i egne boliger utenfor palasset.

Når en sultan døde kunne det bli kamp og intriger mellom sønnene om hvem som skulle overta. Dermed innførte man praksisen om at en ny sultan drepte sine brødre. Seinere ble dette endret til at brødrene ble holdt fanget. Det var på mange måter også mer praktisk på den måten at de ikke utgjorde noen trussel mot sultanen, men kunne overta om han døde. Det er eksempler på at en sultanbror hadde sittet innesperret i 25 år før han ble løslatt og ble ny sultan.

Reisebrev 3: Fra pupp til grav

Da vi var i Vilnius ville jeg vise Maren det gamle og flotte universitetet, med historie tilbake til 1300-tallet. Jeg var der for mange år siden og besøkte blant annet biblioteket der de har originalutgaver av Kants bøker. Mot oss strømmet det mange unge mennesker med blomster i hendene. Det var semesteravslutning og stor høytidelighet for alle ferdige studenter i følge med stolte foreldre og besteforeldre. Vi blei med dem til universitetskirka.

Ellers så vi mange steder i litauen figurer av storker som sto utenfor husene – symbol på at her var det nettopp født et barn.

I Slovenia overnattet vi ved en terme – et bad med naturlig varmt vann fra jordas indre. Det var et stort anlegg med blant annet restaurant. Her var det bryllup på kvelden. Over 100 stivpynta gjester og et nydelig brudepar som svinget seg til tonene av «An der schønen blauen Donau» og andre wienervalser.

Nå er vi på øya Cres i Kroatia, på et naturistområde. Her er det ikke bare turister fra Nederland og Tyskland med bobiler, men først og fremst mange slovenere og kroater – mange av dem med telt som de slår opp i skyggen av de knudrete pinjene. Mange unge mennesker. Første kvelden på restauranten satt det fire jenter og ammet hver sin lille baby ved nabobordet vårt.

Begravelse har vi ennå ikke vært på, men vi har vært på noen kirkegårder. Først i Nord-øst-Finland med mange graver fra den finske vinterkrigen – soldater som falt ved Salmijävri i løpet av noen få dager rundt årsskiftet 1939-40. Inntrykk gjorde det også med de mange barnegravene fr5a mellomkrigstida, en tid med sult, nød og sjukdom for mange. Deretter var vi også på en tysk krigskirkegård i Masuren i Polen. 800.000 tyske soldater falt på det som i dag er polsk jord - i kamp for et forbrytersk regime. Hvor mange polakker, hviterussere, ukrainere og russere som falt her vet jeg ikke. Også her kan vi lese av gravinskriptene når og hvor de store slagene sto. 7000 graver var samlet på denne kirkegården.

Her på Cres er det forøvrig deilig og varmt - så varmt at vi også svetter i skyggen. Jeg har fått epåost om at det er varmt også på Vestfoldbanen uten aircondition i disse dagene. Det er noe helt annet, der har de jo ikke sjøen to meter unna. Varme tanker gtår derfor til varme pendlere.

Reisebrev: Storken - trofast fugl som deler ansvaret for barna

Vi møtte storkene allerede i Estland. I Latvia ble det enda flere, der er fuglen en slags nasjonalfugl. Også i Litauen var det storkepar i alle landsbyer, mens aller flest er det nordøst i Polen, mot den litauiske og russiske grensa. En fjerdedel av alle storker i verden bor i Polen, der finnes det landsbyer med flere storker enn innbyggere. Å ha et storkepar i landsbyen og aller helst på sitt eget hus, er et godt tegn. I store deler av Europa har det vært en myte om at storken kommer med de nyfødte. I Litauen så vi hus der det var satt ut en figur av en stork, som et symbol på at her var det nettopp født et barn.

En eldre myte er at storken spesielt skal ha omsorg for gamle mennesker. Overalt dyrkes den som en lykkebringende fugl. Det er flott å se redene som på denne tida gjerne bebos av både far, mor og barn. En blir glad over å se den imponerende fuglen som kan ha et vingespenn på to meter.

I Nord-Tyskland og Danmark har storken nesten forsvunnet helt de siste tre tiårene. Derfor tror mange at det er en utryddelsestruet fugl, men det stemmer ikke. I Polen har antallet storker tatt seg kraftig opp. Storken liker våtmarksområder, gjerne også åkre som ligger brakk. Det moderne landbruket med drenering og bruk av kunstgjødsel har gjort at storken ikke lenger velger Danmark og Tyskland.

Storken liker å ha rede på et høyt sted, derfor slår den seg gjerne ned på hustakene. Folk legger kjerrehjul på taket for at storken skal bygge rede der framfor på pipa. Mange hus har brent ned fordi pipa var tettet igjen av storken. Men et godt rede med en storkefamilie i kan veie hele 500 kg. Det kan lett bli for mye for taket. Derfor settes det opp egne stativer hvor storken kan bygge rede.

Storken er en trekkfugl. I april hvert år kommer den tilbake til stedet der den ble født. Hann-storken kommer først og velger rede, gjerne det han hadde i fjor – men det kan det bli kamp om. En uke etter kommer hunnen. Storkene kan bli opp til 20 år gamle og de danner livslange par. Hunnen legger tre til fem egg. Enda et sympatisk trekk ved storkene er at hann og hunn deler ansvaret for både ruging og matforsyning når ungene er født. Etter femti til hundre dager er ungene voksne. Så blir de i landsbyen til midten av august da de flyr over Tyrkia tilbake til vinterkvarteret i Afrika, en tur på opptil 20.000 kilometer i løpet av et år.

Reisebrev: En historie fra Baltikum

Jeg slutter aldri å bli fascinert av historiske forbindelselinjer, særlig når de bryter med de bastante oppfatningene av det nasjonale. Et slikt eksempel er historien om familien von Campenhausen og barokk-godset Orellen som vi kom over nokså tilfeldig i Latvia.

Jeg var ute på en joggetur en morgen med bikkja og så et skilt om at Latvias eneste barokk-gods i treverk var i nærheten og var i ferd med å bli restaurert. Vi hadde overnattet ved en liten innsjø som het Unguru, på tysk: Orellen. Det er kanskje å ta sterkt i å kalle det for et gods, men det var en stor trebygning. På området lå også andre mindre trebygninger. Godset ble reist i årene før 1730 av friherre Johan Baltasar von Campenhausen. Familien bodde på godset fram til 1939. I årene etter krigen ble bygningen brukt til skole. Etter at Latvia ble en selvstendig stat er restaureringa av Orellen en del av ivaretakelsen og formidlingen av Latvias historie. De baltiske landene er slik sett fascinerende: De har bestått som nasjoner, men i liten grad som selvstendige stater. Det er jo også et problem som er blitt mer aktuelt i moderne tid. I en tid uten demokrati var det kanskje ikke så viktig om herrene som styrer deg tilhører din egen nasjon eller en annen. I nasjonsbyggingas tid ble dette viktig. Nå får vi nye historietolkninger der det påstås at Norge tjente på unionen med Danmark og at vi ikke var noen koloni, men at det også i realiteten handlet om et tvillingrike. Under vårt besøk i Åbo noen dager tidligere fikk vi et blad fra det finlands-svenske arkivet der det påstått noe liknende: Det russiske styret over Finland betød mer toleranse religiøst og politisk fordi Russland var et flerkulturelt samfunn.



Men tilbake til von Campenhausen. Slekten innvandret fra De Spanske Nederlandene på 1500-tallet. Johann Camphusen ble borgermester i Riga rett etter 1500. Hans etterkommer Hermann Camphusen trådte i den svenske kongens tjeneste ved hoffet i Stockholm etter svenskenes erobring av Livland (Estland). Hans barnebarn – vår Balthasar – ble født i 1689. Han vokste opp med å følge faren som pasje i farens militære tjeneste for Sverige. Bokstavelig talt mellom slagene fikk Balthasar sin utdanning. I 1708 ble han utnevnt til major av den svenske kongen Karl den 12. Etter slaget ved Poltava er han flyktning i Tyrkia sammen med svenskekongen. Høsten 1710 blir han tatt til fange av kongen av Sachsen og Polen – August den sterke – som var i allianse med Russland - og Danmark-Norge. Balthasar vil ikke gå over til katolisismen og tar derfor i mot et tilbud fra den russiske tsaren Peter den Store om å gå i hans tjeneste. I 1712 er han oberst i den russiske hæren og deltar i de viktigste slagene i den store nordiske krigen – nå altså på russisk side. Krigen bringer han blant annet til slag i Danmark. I 1718 blir Karl den 12 drept på Fredriksten i Halden og svenskenes krigslyst blir borte. Balthasar blir Genarguvernør i Finland som er russisk. I 1744 utnevner den svenske kongen han til Friherre samtidig som han mottar to gods i Livland (Estland) av den russiske keiserinnen. Sønnen hans blir også guvernør i Finland og Estland, med utdanning fra tyske universiteter. Balthasar blir på sine eldre dager svært religiøs og pietistisk. Den pietistiske plikt-moralen kjenner vi fra tysk og ikke minst øst-prøysisk tradisjon: Kongen eller adelsmannen er folkets fremste tjener som Friedrich den Store – konge av Prøyssen – sa på slutten av 1700-tallet. (Friedrich den Store var sannsynligvis homofil, men hans gode venn ble henrettet av Fredrichs far mens Friedrich måtte se på – som en slags beskjed om at han fikk lære seg disiplin). Det er mange gode sider ved den prøysiske pliktfølelsen, men vi kjenner vrengebildet i uttrykket prøysser-disiplin ikke minst fra andre verdenskrig. Men uansett – særlig luksuriøst kan det ikke ha vært for familien Campenhausen på Orellen: For eksempel må det ha vært beinkaldt på vinteren med bare oppvarming i første etasje. Den nøysomme livsstilen er kanskje grunnen til at godset ble så godt tatt vare på og at ingen ting ble ødelagt gjennom modernisering. Hovedhuset ble skadet ved den første russiske okkupasjonen i 1918. Da flyttet familien over i et stort sidebygg. Når familien flytter i 1939 så antar jeg at det handler om å bli hentet «heim ins Reich». Etter fire hundre års opphold i Latvia ble de fortsatt definert som tyske, til tross for at de opprinnelig var hollandske og hadde tjent svensker og russere.

I hovedbygget var det bilder og dokumentasjon om godset og familien. De var framkommet gjennom en etterkommer, Carl von Campenhausen som var professor i teologi i Marburg i Øst-Tyskland. Han døde i 1989 og fikk aldri oppleve at Latvia ble en selvstendig stat.

Ulike folkeslag har bodd i de baltiske landene gjennom hundrer av år: Tyskere, russere, estere, latviere, litauere, polske. Herredømmet over landene har variert mellom Russland, Sverige og Tyskland, Polen, Litauen og sågar Danmark. Tallin er en forvansking av Dani-linna – den danske borgen, mens byen egentlig hadde det tyske navnet Reval fram til 1919. Nazistene innførte noe ganske nytt i europeisk historie – den etniske rensinga. Den slo grusomt tilbake på dem i nederlagets timer i 1944 og 45 da tysk-ættede ble utryddet eller tvunget på flukt. Det gamle Østprøyssen forsvant og ble litauisk (det gamle Memel) og russisk ( Køningsberg ble Kaliningrad) mens Masuren og Pommern ble polsk.

I dag har vi litauere, polske, estere og latviere som tjener til sitt opphold i de skandinaviske landene. Det er ikke noe nytt under sola.


Reiserute:

30. mai: Avreise fra Tønsberg kl 19 – overnatting utenfor Eidsvoll-bygningen
31. mai: Fra Eidsvoll – Elverum – Tynset – Särna – Sundsvall. Overnatting ved Botniska viken syd for Umeå.
1. juni: Besøk i gamla Kyrkstan i Luleå som finnes på Unescos verdensarvliste. Deretter Haparanda, Tornio og overnatting ved havet i Simoniemi hvor vi fant en båthavn med gapahuk.


2. juni: Besøk på utendørsmuseet utenfor Oulu som blant annet dokumenterer tjærebrenninga i området. Deretter til Oulujärvi og Säräisniemi campinplass med padletur i den lyse sommernatta.
3. juni: Skybrudd med torden og hagl. Temperaturen falt 10 grader på fem minutter. I nærheten av Suonenjoki finner vi en nydelig plass ved sjøen der vi overnatter.
4. juni: Padling på elva, deretter til Jyväskylä der vi besøker Alvar aalto-museet. Overnatting på en hyggelig campingplass ved Naanpila med sauna om bad om kvelden.
5. juni: Tampere med besøk på Lenin-museet og Amuri Arbeiderboliger som er det mest spennende musset men kan besøke: Her er det ulike arbeiderboliger fra siste del av 1800-tallet til 1975. Deretter til Helsinki for å hente utstyr til sommerskolen i Korpo. Det var ikke kommet så vi overnattet på camping i byen Espoo utenfor Helsinki.
6. juni: Sykkeltur langs vannet i Espoo og telefonsamtaler med SAS Cargo. Deretter til helsinki med båttur til Suomenlinna som er en gammel borg og festningsanlegg utafor Helsinki. Deretter til flyplassen til krangel med SAS og finsk toll.
7. juni: Nytt forsøk på flyplassen – denne gang var kassa kommet og vi fikk den gjennom tollen. Tur til åbo og øya Korpo hvor Nordinfolit arrangerte sommerskole for nordiske fagbibliotekarer. Høgskolen i Oslo ved Læringssenteret sto for det faglige innholdet.
8-11. juni: Sommerskole i strålende vær. Sauna-kveld og båttur til Konungsskär.
11. juni: Avreise fra Korpo til Åbo og omvisning på Åbo Akademi og Turku Universitet. Deretter dro vi til Rauma som også står på Unescos verdensarvliste med sitt store antall bevarte et-etasjers trehus i bysentrum.
12. juni: Avreise til Tallin i Estland i regnvær og storm. Vi overnattet i båthavna i Pirita. Den ble bygd til seiløvelsene i forbindelse med olympiaden i Moskva i 1980.


13. juni: Rusletur i Tallin og kjøring på kvelden til Haapsalu og sykkeltur rundt i byen.
14. juni: Lunsjbesøk i Pärnu, så til Latvia og camping ved Ungur-sjøen i Nasjonalparken Gauja. Noen bygningsarbeidere i en hytte og vi var de neste gjestene på denne slitne kempings, som de sier i Latvia.
15. juni: Besøk på barokkgodset Orellen og deretter til Vilnius i Litauen der vi overnatter på City Camping, en parkeringsplass tre kilometer fra byen.
16. juni: Bytur i Vilnius med besøk på Universitetet der det var avslutning for ferdige studenter. Deretter til Polen med overnatting ved en campingplass i Wiezynsky Nasjonalpark mellom den litauiske, russiske og hviterussiske grensen.


17. juni: padletur i nydelig vær.
18. juni: Til byen Nikolaiken i Masuren, hundre kilometer mer vest.
19. juni: Kjøredag: Gjennom Polen til Katowice, inn i Tsjekkia hvor vi overnatter ved et gammelt skisportanlegg i fjellet. Ingen campingplasser, men vi spør en kar vi treffer om det er OK at vi parkerer over natta der. Det er bare hyggelig!
20. juni: Til Balatonsjøen og Camping Levendula.