Bibliotekene med støtte til WikiLeaks

Norsk Bibliotekforening som er en bred interesseforening for bibliotek, Norsk fagbibliotekforening, fagforeningen Bibliotekarforbundet samt Fagforbundets avdeling for biblioteksansatte – har forfattet en uttalelse med støtte til WikiLeaks. Det er et flott og viktig initiativ! Det er viktig at bibliotekene er på banen som forsvarere av informasjonsfriheten. Foreningene påpeker ganske riktig at ingen av forsøkene på å stanse WikiLeak er sanksjonert i noen rettssal. Forsvaret av WikiLeaks tar utgangspunkt i bibliotekenes felles etiske retningslinjer. Her er uttalelsen:

Åpne samfunn
Det er et grunnleggende prinsipp i et demokrati at befolkningen skal ha innsyn i de beslutninger og beslutningsprosesser som angår dem. Åpne samfunn er et hinder for korrupsjon og misbruk av makt. WikiLeaks har bidratt til økt innsyn for allmennheten gjennom å bringe fram til offentligheten kritikkverdige forhold. Forsøkene på å stenge WikiLeaks bærer preg av forhastede reaksjoner, som pr i dag ikke er sanksjonert i noen rettssal. Dette kan true informasjonsfriheten.

Ytringsfrihet
Bibliotekene betrakter informasjonsfriheten som grunnleggende for å fremme ytringsfrihet og demokrati. WikiLeaks’ virksomhet og materiale åpner for fornyet diskusjon om hvilken rolle bibliotekene skal spille i den forbindelse. Det grunnleggende er etter vårt syn at bibliotekene bl.a. skal kunne tilby informasjon – også på nett – som er maktkritisk. Bibliotekorganisasjonene i Norge har gjennom sine felles etiske retningslinjer slått fast at så sant materialet er innenfor lovens rammer skal ikke dette materialet spesialbehandles, men være like tilgjengelig som annet materiale ved biblioteket.

Svein Arne Tinnesand
Norsk Bibliotekforening

Kristin Røijen
Norsk fagbibliotekforening

Monica Deildok
Bibliotekarforbundet

Trygve Eliasen
Fagforbundet – rådet for bibliotekansatte

Journalister - de nye gudene?

Human Etisk Forbund ved informasjonssjef Jens Brun Pedersen vil at NRK skal fjerne sine andakter og gudstjenester. Kirka får opprette sine egne radio og TV-stasjoner eller gå til de etablerte kommersielle stasjonene hvis de absolutt vil spre sitt budskap, mener Brun Pedersen. Begrunnelsen er at NRK bare skal sende materiale som har vært gjennom en kritisk journalistisk vurdering.

Etter min mening er dette et totalt bomskudd av Human Etisk Forbund som jeg sjøl er medlem av. Et rimelig krav er at NRK også må slippe andre livssyn til, etter min mening. Jeg er bekymra for den tiltagende selvhøytideligheten hos enkelte journalister. Den øker i takt med kommersialiseringa av media.

Journalistene ønsker å være de nye gudene som skal sitte og dømme om hva slags informasjon de synes det er riktig at allmuen får. Jeg er en sterk tilhenger av kritisk journalistikk, men jeg ser jo også at det blir mindre av den etter som redaksjonene presses når det gjelder bemanning og ressurser, samtidig som det blir viktigere med pikante oppslag som selger.

Har du penger kan du kjøpe deg et oppslag i Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. – Det er ofte mer virkningsfullt enn reklame sier informasjonsbyråene som lager nyhets-agn som de vet at redaksjonene biter på.

Ved siden av kritiske journalister tror jeg at det er riktig i større grad også å slippe til politiske partier, frivillige organisasjoner, livssynsorganisasjoner - med informasjon på egne premisser. I gamle dager anså NRK at de hadde et slikt folkeopplysningsoppdrag. I forbindelse med valgkamper var det utspørringer der partiene sjøl fikk snakke til sine velgere om hva de synes er viktig. I dag skal de svare på spørsmål fra journalistene om hva journalistene mener er viktig.

La oss få mangfold i media. Det er viktig at alle slipper til i aviser og kringkasting, ikke bare de med penger til å kjøpe seg reklameplass eller informasjonsrådgivere. Ikke bare de som slipper gjennomnåløyet for hva journalistene synes er interessant. Human Etisk Forbund burde derfor kjempe for at flere livssynsorganisasjoner – inkludert Human Etisk Forbund sjøl - slipper til i NRK. Skal NRK beholde lisensen må de nettopp ha en slik bredde, ikke skyve alle som har et budskap over til private kanaler.
Vi publikummere må lære oss til å være kritiske mot budskapet fra politiske partier, frivillige organisasjoner, næringslivsorganisasjoner eller livssynsorganisasjoner. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at journalistenes budskap ikke er nøytralt. Slikt skal det også være.

I Irak ville de drepe meg, her drepes pennen min

Etter førstemai-toget i Langesund var det lunsj i rådhuset. Jeg ble sittende sammen med tre irakiske kurdere – far og mor og sønn. De hadde vært i Norge i tre år fortalte de. Mannen var forfatter og måtte rømme fordi han ble truet på livet i Irak. Nå var han fortvilet over at han ikke kunne fortsette som forfatter i Norge. Han hadde en liten vaskejobb, men ingen forlag ville gi ut bøkene hans.

Jeg kjente han ikke, men han sa navnet sitt. Etterpå har jeg googlet han – og jeg skjønte at jeg var ganske kunnskapsløs. Det var den kjente irakiske forfatteren Mariwan Halabjaee som jeg hadde snakket med. Han skrev boka ”Sex, sharia and women in the history of Islam”.

Mullah Krekar er en av de som har truet Halabjaae på livet. Krekar har også truet broren til SV-politikeren Shahriar Boluri i Sande etter at han brant Koranen i protest mot overgrep mot kurdere. Dette er mennesker som har flyktet fra forfølgelse og så får de sin bevegelsesfrihet innskrenka i Norge. Det er helt uakseptabelt.

Jeg har snakket med flere innvandrere som spør: Er det bare våre henders arbeid dere vil ha, kan dere ikke bruke hodene våre? Godt utdannete folk med master- eller doktorgrad som ikke får jobb. Eller en forfatter som hadde sin garantiinntekt i Irak, men som her må starte på bar bakke på grunn av at han har brukt ytringsfriheten.

Halabjaees bok er om hvordan Islam og Sharia brukes til å undertrykke muslimske kvinner. Han er en modig mann som har reist en viktig debatt. Hvorfor er det ingen norske forlag som vil gi ut boka hans?

Les mer om Halabjaaeog boka her:

http://sites.google.com/site/charlesrcblog/home

Retten til å publisere

Det har skjedd et tragisk overfall på den danske Muhammed-karikatur-tegneren. Det er en terrorhandling som alle må ta avstand fra. Mitt inntrykk er at de aller fleste også gjør det – uavhengig av religiøst ståsted.

Etter min mening har Stortingets visepresident Akthar Chaudry gitt uttrykk for kloke synspunkter når det gjelder debatten om publisering av Muhammedtegningene. Han har gitt uttrykk for at norske redaktører har en selvsagt rett til å kunne publisere karikaturene. Det ligger klart innafor alle borgeres rett til ytringsfrihet.

Like lite som norske politikere skal forby noen å publisere disse tegningene, skal vi holde oss unna å anbefale eller pålegge redaktørene hva de skal trykke. Det påhviler enhver redaktør å bestemme hva han eller hun vil publisere.

Samtidig med retten til ytringsfrihet følger en etisk vurdering av hensikten med å publisere. At noen blir fornærmet over at Muhammed-tegningene blir publisert er ikke aleine en grunn til å la være å publisere dem, hvis hensikten er viktig nok. Hver enkelt redaktør måæ derfor vurdere hva som er hensikten med å publisere tegningene.

Å teste ut grensene for ytringsfriheten opp i mot retten til å fornærme folk, synes jeg ikke er nok. Det tyske nazibladet «Der Sturmer» trykket fæle karikaturer av griske jøder. Å publisere disse tegningene i dag kan ha en hensikt for å vise hva slags vrengebilde nazistene tegnet av jødene. Å invitere til en konkurranse for å lage de verste jødekarikaturene i dag, har vel neppe noen tiltrekkelig etisk hensikt. Men det bør være lov.

Hvis noen er mer fintfølende for eksempel når det gjelder religiøse følelser, enn man synes de burde være – så må man likevel ta det med i betraktning. Likevel kan publisering være viktig nok hvis det tjener et viktig formål. I diskusjonen om publisering av Muhammed-tegningene er jeg ikke sikker at alle som har trykket tegningene hadde etisk høyverdige hensikter. Etter min mening.

At noen tar til våpen og terror mot ytringer er helt uakseptabelt. Slikt skal vi ikke gi etter for. Men likevel må man vurdere om det er etisk høyverdig – og ikke minst klokt – å publisere slike ytringer hvis formålet bare skulle være å provosere.