Del godene - kamp mot fattigdom!

Undersøkelser bekrefter at folk ønsker en jevnere fordeling enn hva vi har. Forskningen viser at folk blir lykkeligere når forskjellene er mindre. Hvis politikerne skal bidra til at folk er lykkelige, bør slagordet være: Del godene!
Gjennom valgkampen fikk vi et fortjent økt fokus på fattigdom. I mai la det såkalte Fordelingsutvalget fram sin rapport om økonomiske forskjeller i Norge. Bakgrunnen for at Kristin Halvorsen satte ned utvalget var at inntektsulikheten i Norge har økt.
Utvalget fant at fra 1994 har alle grupper fått økt velstand. Men den rikeste fjerdedelen har hatt høyest inntekstvekst. Den fjerdedelen med lavest inntekt har hatt lavere vekst enn gjennomsnittet. Dette skyldes to forhold: Kapitalinntektene som er svært ujevnt fordelt, har økt mer enn lønnsinntekter. I tillegg har lederlønningene økt kraftig.

EU definerer de som fattige som har mindre enn 50 % av middelsinntekten i et land. Det betyr at fattigdom oppfattes som noe relativt, altså at det påvirkes av fordelingen i samfunnet. Det hjelper altså lite om de fattige får mer, hvis de rike får enda mer.

I Stortinget før jul tok Høyres Torbjørn Røe Isaksen til orde for et absolutt fattigdomsmål, dvs et tall på hvor mye et menneske må ha i inntekt for å ikke kunne kalles fattig. FN opererer med et slikt mål, men da som et mål for eksistensminimum – hvor mye må folk ha for ikke å sulte. Et slikt fattigdomsmål er irrelevant i Norge. Allerede Adam Smith pekte på at fattigdom er en sosial betinget grense. Når man er fattig handler det om at ungene ikke kan delta på de samme tinga som andre unger, at man ikke kan delta i samfunns- og kulturliv osv.

Vi finner de fattige stort sett i følgende grupper:
- Aleneboende over 65 år.
- Enslige unge under 35 år som står uten jobb.
- Enslige forsørgere
- Ikke-vestlige innvandrere med mange barn og en inntekt.

Fordelingsutvalget viser at liksom rikdom bokstavelig talt går i arv i Norge, går også fattigdom i arv. De barna som vokser opp i lavinntektsfamilier har stor sannsynlighet for selv å falle utenfor.

Hvilke tiltak vil virke for å redusere antallet fattige?
- Arbeid. Langvarig ledighet fører til permanent lavinntekt. Derfor bør det satses på tiltak for å bringe folk inn i arbeidslivet som kvalifiseringstiltakene som regjeringa nå gjennomfører, under motstand fra bl.a. FrP.
- Tidlig innsats: 30 % fullfører ikke videregående skole og risikerer varig arbeidsledighet. Reduserer vi dette til 20 % har vi spart inn mange Oljefond. Mer praksisrelatert læring, er det beste vi kan gjøre. Ofte er problemene synlig allerede i barnehage og småskole. Tidlig innsats kan rette opp skeiv utvikling. Gratis kjernetid i barnehagene, gratis SFO og leksehjelp i skolen og nei til kontantstøtte som holder innvandrerbarn borte fra barnehagen, er viktig.

Det siste året har vi sett en sterk økning i kostnader til ulike trygdeytelser. Det er ingen ting som tyder på at folk blir friskere ved å være fattige, oftest betyr det bare at de får nok en bekymring. Men for noen grupper trygdede er det likevel lite som motiverer til å komme i jobb fordi man som lavtlønnt ikke vil tjene mer. Vi ønsker fortsatt å øke de laveste trygdene, men samtidig la lavtlønnte beholde mer av lønna, dvs gi dem skattelette. Derfor foreslår SV at skatten vris slik at lavtlønnte under 250.000 får skatteletter og de over 500.000 må betale noe mer, uten at det totale skattetrykket øker.

Kampen om velferdsstaten

Velferdsstaten representerer et kompromiss mellom samfunnsklassene: Fagbevegelsen godtok kapitalismen og arbeidsgivernes eiendoms- og styringsrett. I bytte fikk vi mer velferd og bedre arbeidsforhold. Markedskreftene ble tøyla og kapitalmakta ble innskrenket til fordel for makt til folkevalgte organer.

I sosialdemokratisk historieskriving framstilles velferdsstaten som et resultat av at klassekampen ble lagt bort til fordel for et samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og stat. Det er å forveksle årsak og virkning. Velferdstaten er et resultat av en lang periode med kamp og konfrontasjon som endret styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i første del av det forrige århundret. De siste 20-30 åra har velferdsstaten blitt utsatt for et kraftig press fra kapitalmakta og deres politiske partier, hovedsakelig Høyre og FrP. Men også langt inn i sosialdemokratiet har forestillingene om at velferdsstaten er for dyr, fått ideologisk fotfeste.

Ikke minst foran valget i år, er det nødvendig å analysere velferdsstaten. Dette gjør Asbjørn Wahl i boka ”velferdsstaten – vekst og fall” som utkom tidligere i år. Wahl er rådgiver for Fagforbundet og leder av For velferdsstaten. Det er allianse mellom fagforbund og andre organisasjoner som ønsker å styrke kampen for et solidarisk Norge, mot økende forskjeller og markedsliberalisme. Det var denne alliansen som vant det forrige stortingsvalget og sørget for at vi fikk en rød-grønn regjering. Fagbevegelsen satte dagsordenen, presset AP til venstre og inn i koalisjon med Sp og SV. Det var et langvarig arbeid. Stoltenberg 1-regjeringa hadde overtatt Høyres markedsliberale klær. Valgnederlaget for AP i 2001 og SVs vekst på meningsmålingene (på sitt høyeste lå SV på 20-tallet mens AP var på under 25 % våren 2003), presset fram en ny kurs i 2005. I boka ”Jakten på den norske lykken” (2007) sier Ottar Hellevik at regjeringsskiftet i 2005 kunne forutsies. Allerede rundt 2000 skjedde et stemningsskifte i befolkninga, fra egoisme og materialisme mot fellesskap og idealisme. Denne vektlegginga av felleskap er ikke blitt svakere, mener Hellevik som ser redusert oppslutning om regjeringspartiene mer som skuffelse over at det ikke er blitt nok radikal politikk.

Politisk har velferdsstaten hvilt på tre pilarer: den borgerlige sosialstatstenkinga, fag- og arbeiderbevegelsens kamp, og den vestlige kapitalismens behov for folkelig støtte mot kommunismen. Den britiske politikeren Balfour betegnet velferdsstaten som ”sosialismens mest effektive motgift”. Tønsbergs egen Svend Foyn var nok en filantrop, men han hadde ikke blitt samtidas største kapitalist om han bare hadde tenkt på rettferdighet og arbeidernes velferd. Når han likevel bygde sine arbeiderboliger var det fordi han skjønte at arbeidernes velferd også kom han til gode. Civita-tenketankens leder Kristin Clemet vil at høyresida skal få sin del av æren for velferdsstaten. Men arbeidsgiverne og høyresidas bidrag er bare at de måtte gi seg under arbeiderbevegelsens press. Liksom i et lønnsoppgjør handler velferdsstaten om partenes styrke: Det blir meningsløst å gi arbeidsgiverne fortjenesten for økt lønn når deres bidrag er å holde tilbake.

Wahl skildrer avreguleringene og kapitalkreftenes frigjøring på 1980- og 90-tallet som endret maktforholdene dramatisk, ikke bare i Norge. De som ønsker en human, sosial og solidarisk utvikling av samfunnet står overfor enorme utfordringer, skriver Wahl. Det er ikke velferdsstaten anno 1960 som skal kopieres. Det er de sosiale landevinningene velferdsstaten representerte, som skal videreutvikles. Den uregulerte kapitalismen havarerer rundt oss. Statene må gripe inn og redde systemet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi får en Kardemommeby-aktig omsorgsfull velferdsstat som vil lede oss ut av krisa. Det kan like gjerne bli motsatt: En autoritær stat som vil bruke brutale midler for å sikre privateiendom og kapitalmakt. Noen må betale krisepakkene. Blir det arbeidstakerne og fagbevegelsen – eller de som har skapt krisa – kapitaleierne?

Valg vinnes ikke på historiske bragder. Regjeringa får ikke ny tillit fordi den gjenoppretta arbeidsmiljøloven og stoppet privatiseringa i skolen. Wahl utfordrer regjeringspartiene: De må skjønne folks utrygghet og uvisshet overfor framtida: Vil jeg klare presset i et brutalisert arbeidsliv? Hva vil skje med barna mine i en skole med økt konkurransepress og utstøting? Vil foreldrene få trygghet i eldreomsorgen? Det store problemet for velferdsstaten er arbeidslinje-ideologien. Gjennom hele boka argumenterer Wahl mot den borgerlige og sosialdemokratiske tenkinga om at de som ikke har arbeid eller kan arbeide, skal straffes gjennom fattigdom. Det bidrar til uttrygghet og skam. En flukt av misfornøyde velgere til FrP er et resultat, sjøl om FrP representerer denne mistenkeliggjøringa sterkest, som når Per Arne Olsen krever at sosialhjelpsmottakere skal mønstre om morgenen som straff for at de mottar økonomisk støtte. Moraliseringa over de som ikke har arbeid må snus til et grunnleggende krav om rett til arbeid tilpassa menneskenes behov. Her har SV vært alt for snille innad i koalisjonen, mener Wahl som ser det viktigste håpet i fagbevegelsen. Jeg har ikke noe problem med å være enig med han: En sterk fagbevegelse og et sterkt SV i regjeringa er nødvendig for å gjenvinne og videreutvikle velferdsstaten.

Triste greier

FrPs nestleder Per Arne Olsen (FrP) vil på Stortinget for å ta fra sosialklientene stønaden hvis de ikke gjør som han vil. Olsen mener at det viktigste er å stå tidlig opp om morgenen. Jeg mener også at det er fint å stå opp tidlig. Jeg trur det er bra for mange å få mer orden på dagen sin ved at de også står tidlig opp. Men jeg er i tvil om det er det viktigste kravet å stille overfor mennesker som evt sliter med rusproblemer, psykisk problemer eller annen sykdom.

Det er et trist utspill Olsen kommer med. Det er hjerterått og kaldt. Det vitner om at han heller vil straffe enn å hjelpe. Olsen trekker inn sin egen barneoppdragelse. Sønnen hans mister tydeligvis ukelønna hvis han ikke står tidlig opp. Men han blir vel ikke hivd på gata uten mat? Det er forskjell på å ta fra barn ukelønn og å ta fra sosialklienter det de skal leve av.

Sosialstønaden er knapp. Det hjelper ikke folk som sliter med problemer om de i tillegg må være fattige. Løsningene ligger i å hjelpe folk med problemene deres, stille krav og motivere dem til å nå individuelle mål. I tillegg må vi skaffe flere tilrettelagte arbeidsplasser, bedre helsetilbud osv. Ikke minst er det mange som i dag lever på sosialstønad som bør få hjelp til å komme seg over på trygd som de egentlig har krav på. Men Olsen vil kanskje stille krav om morgen-meldeplikt også for trygdede? Vil det i så fall gjelde bare uføretrygdede eller også alderspensjonister?

Lars Egeland
Stortingskandidat for SV, Vestfold

Fra lekelønn til likelønn

Et innlegg til Vestfold-avisene. Har dere forresten hørt vitsen om likheten mellom bibliotekarlønna (eller sjukepleierlønna eller førskolelærerlønna) og menstruasjonen? Jo den kommer en gang i måneden og varer en uke..



Kvinner tjener 85 % av det menn gjør. Det er en systematisk forskjell som rammer kvinner og som ikke kan forklares med forskjeller verken i arbeidsbelasting eller utdanning. Hvis vi ønsker likeverd og likestilling kan vi ikke fortsette med en sånn urettferdighet.
Dette er bakgrunnen for at SV har tatt opp kravet om likelønn. Først var det bare SV og noen få fagforbund som var opptatt av dette. Men SV fikk inn i Soria Moria-erklæringen at det skulle nedsettes en likelønnskommisjon. Nå snakker plutselig nesten alle om likelønn. Det er bra, men det er ikke nok med snakk.

SV har pekt på fire nødvendige tiltak:
1. Rett til heltid. Kvinner i omsorgsyrker tilbys ofte små deltidsstillinger, men må ha retten til å få heltidsstilling. Arbeidsgiver må få stereker krav på seg i å begrunne opprettinga av deltidsstillinger.
2. Likestilling av skift og turnus. Kvinner i turnus har til nå arbeidet 2,5 uke mer pr år enn menn i skiftsarbeid. Nå har SV fått gjennom en endring som likestiller skift og turnus ved at en time turnus om søndagen ville telle som en time og ti minutter, og en time om natta teller som 1 t og 15 minutter.
3. Utviding av fødselspermisjonen. SV vil utvide permisjonen til et år, med en tredeling som gjør at en tredjedel er forbeholdt mor, en tredjedel til far mens man kan velge hvem som vil ha den siste tredjedelen. Skal vi få til reell likestilling og likelønn må far ta ansvar for barn i form av permisjon.
4. Likelønnspott. Likelønnskommisjonen foreslo at det skal avsettes en likelønnspott ved lønnsoppgjørene i det offentlige. Pengene skal øremerkes å rette opp de systematiske skeivhetene mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker.
En satsing på likelønn dreier seg ikke bare om rettferdighet for de kvinnene som sliter seg ut i omsorgssektoren og skolen. Det handler også om å sikre at vi får folk nok som i framtida skal ta jobbene i eldreomsorgen og i den nye og styrka skolehverdagen som SV vil innføre.
Siv Jensen brukte sin landsmøtetale til å snakke om likelønn. Samtidig vedtok FrP et program der det står at det ikke er en oppgave for det offentlige å utjamne lønnsforskjeller. Partiet har levert et såkalt Dokument 8-forslag på Stortinget der de tar til orde for likelønn. Men de peker ikke på noen forslag som kan redusere lønnsforskjellene. Både i behandlinga av Likelønnskommisjonens innstilling og den såkalte mannsrolleutvalgets innstilling som ble behandla i Stortinget så seint som i april, skriver FrP at de mener at det er full likestilling i Norge og at det ikke er behov for noen tiltak fra det offentlige.

Lars Egeland
2. kandidat for SV til Stortinget fra Vestfold