Løft for tilgang til medisinske elektroniske kilder i Afrika – snubler i passordbegrensninger

I 2002 etablerte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Hinari-prosjektet. Det er det største skritt som noen gang er tatt for å redusere informasjonsgapet mellom rike og fattige land, i følge Grace Ajuvon som er bibliotekleder i Nigeria. Hinari gir tilgang til over 7000 elektroniske tidsskrifter innen biomedisin, medisin og helse. Tilgang gis til ikke-kommersielle institusjoner og organisasjoner i land med en bruttonasjonalinntekt på under 1250 US-dollar.

I Nigeria er det 120 institusjoner som har tilgang, forteller Grace, men erfaringen er at databasen brukes for lite. Hun har gjennomført en undersøkelse blant universiteter, universitetssykehus og helsesentra i Sør-Nigera for å finne ut hva som er hinderet for økt bruk. Hun presenterte undersøkelsen på AHILA-konferansen i Ouagadougou.
Hovedfunnene var kanskje ikke overraskende, men likevel et stort tankekors: Brukerne kjenner til Hinari. I institusjoner med brukeropplæring er det godt over 90 %, i andre institusjoner ligger kjennskapen på noe over 60 %. De fleste sier at de fikk kjennskap til Hinari gjennom en kollega. Selvfølgelig er det slik at det er flere som bruker Hinari blant de som har fått opplæring. Brukerne sier ellers at de klarer å bruke databasen uten hjelp. Hvis de kommer inn i den. Hele 35 % sier nemlig at de ikke kom inn forrige gang de prøvde pga vansker med passord. I Afrika kan kunnskap om helse virkelig bety liv eller død. Her har verdenssamfunnet i form av WHO fått de store forlagene på banen ved å tilby kunnskap i en rimelig form, men så faller de ut fordi det legges så store begrensninger på distribusjon av passord.

Bibliotekene har fått klare restriksjoner. Har du passord i en institusjon må du ikke bruke det ved institusjoner i andre land – sjøl om det er i andre afrikanske land som omfattes av tilgang til Hinari. Du må ikke laste ned for mye. Du må ikke legge passordet på nettet. Tre institusjoner i Nigera har fått tilgangen inndratt. En av delegatene på konferanbsen arbeidet for en internasjonal hjelpeorganisasjon i Afrika. Fordi det er en internasjonal organisasjon, får de ikke tilgang. Vi er altså vitne til et underforbruk av kunnskapskilder som lett kunne vært løst – helst ved at man ikke begrenser tilgangen men er positiv til økt bruk av kunnskapen. Pengene og kreftene må ikke legges i å begrense kunnskapsspredning som kan redde liv.

Problemene er parallelle i Norge, men konsekvensene ikke så groteske som i Afrika. Erfaringene er at passord som virker dvs beskytter tilgang, også stenger ute de brukerne vi vil nå. Gjenkjenning med ip-adresse eller domene burde være et alternativ.

Kvalitetssikra kunnskap på nett - et offentlig ansvar

I dag har Fritt Ord og Sparebankstiftelsen avholdt seminar om “norsk leksikon på nett”. Hva skjer med Store Norske lekiskon?

Francis Sejersted holdt hovedinnlegget. Han åpnet med å vise til grunnlovens paragraf 100 som ble vedtatt så seint som i 2004 (Jeg var faktisk med å vedta den som vara for Inga Marte også dengang). Grunnlovsparagrafen handler om ytringsfrihet og det står blant annet: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Det er altså Statens oppgave å skape kunnskap, påpekte Sejersted. Han hadde en kunnskapsrik gjennomgang av sterke og svake sider både ved Store Norske Leksikon og Wikipedia. Den digitale revolusjonen som vi har opplevd fordrer mer – og ikke mindre – vekt på et redaksjonelt synlig ledd, som er Store Norskes styrke, sa han. Han understreket at Store Norske må gis en ny start, det kan ikke bare være snakk om at det får fortsette.

Sparebankstiftelsen og Fritt Ord har gitt penger slik at vi har fått en pustepause med tanke på avvikling. De har avtalt med Kunnskapsforlaget at leksikonets innhold kan bli gitt vederlagsfritt til et nytt selskap eller prosjekt som vil drive kunnskapsbasen videre. På sikt kan imidlertid ikke Sparebankene og Fritt Ord finansiere driften, men Sejersted viste til at universitetene har vist stor interesse for å delta – også Nasjonalbiblioteket.

Etter Sejersted var det gode og korte innlegg i rad og rekke. Bl.a: Anne Karine Nymoen i Norsk Studentunion viste til at det finnes to typer kunnskap: Sjølve kunnskapen og kunnskapen om å finne kunnskapen. Slikt varmer et bibliotekarhjerte. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO tok sterkt til orde for at det var en del av universitetenes formidlingsansvar å engasjere seg i en videreføring av Store Norske. Stein Morten Henningsmoen fra NTL Brit Langvik fra Skolenes Landsforbund mente at rettferdig fordeling av goder og lik rett til utdanning gjør at det er et statlig ansvar å ta vare på kunnskapsbasen i Store Norske. Ottar Grepstad fra Nynorsk kultursentrum pekte på at det forelå en mulighet til å etablere kunnskapsbasen allerede i 2001, men at Bondevik-regjeringa den gang stoppet anbudet på en kunnskapsbase.

Etter min mening var Grepstad inne på det viktige. Det var gode prinsipielle grunner til at Kristin Clemet i 2001 stoppet anbudet som i realiteten ville bety at den av muligens flere interessenter som ville vinne et slikt anbud, ville bli monopolist. Allerede den gang visste man at det ikke var grunnlag for et nettleksikon med statlig støtte og andre private konkurrenter.

Situasjonen nå er annerledes. Det er ikke snakk om å gi Kunnskapsforlaget penger for videre drift av Store Norske. Det handler om å overta kunnskapsbasen og drive den videre i en ny ikke-kommersiell form – forhåpentligvis med god forankring til institusjonene i høyere utdanning, evt Nasjonalbiblioteket og andre. Etter min mening kan dette bli begynnelsen på at vi får satt av nasjonale midler til å frikjøpe informasjon for allmennheten og for utdanningsinstitusjonene. Det kan gjelde en kunnskapsbase som et leksikon, men også andre ressurser som Norsk Elektronisk legehåndbok . Legehåndboka var en abonnementstjeneste, men er nå åpen for alt helsepersonell, men ikke for allmennheten. Hvorfor får ikke pasientene tilgang? Her er det et annet politisk klima enn for eksempel i USA der det ble et politisk krav om at alle skulle få tilgang til den store medisinske databasen Medline på nett, enda Medline er svært faglig mens Norsk legehåndbok bl.a. inneholder enkle oppskrifter på hva legen skal fortelle pasienten om den enkeltlidelser.

Vi må få et større politisk press på tilgang til kvalitetssikret kunnskap på nettet! Vi må sørge for at vi fortsatt har en kvalitetssikret kunnskapsbase tilgjengelig for allmennheten, som et supplement og et alternativ til andre kilder som Wikipedia!

Lovløst i Tønsberg?

Neste onsdag kommer nedleggingen av Klokkeråsen skole opp i Bystyret i Tønsberg. Saksbehandlinga har vært helt over stokk og stein. Etter at Høyre, FrP og KrF bestemte seg i budsjettmøtet i desember, har det fortsatt ikke blitt behandla noen selvstendig sak om nedlegginga av skolen - i noe organ i Tønsberg kommune. Ordføreren fremmer nå nedleggingssaken direkte til bystyret, utenom Utvalg for barn og unge som altså ikke får lov til å uttale seg om skolenedleggingen. Nedafor følger et innlegg jeg har sendt til Tønsbergs Blad:

Hersker det lovløse tilstander i Tønsberg? Det kan se ut som om sheriff-ordfører Petter Berg og rådmann Trond Stenhaug skyver alle regler til side i sin iherdige kamp for å få nedlagt klokkeråsen skole. Til onsdag kommer saken opp i Bystyret. Takket være Tønsbergs Blad er vi ikke i tvil om hva ordføreren mener. Hva byens skolepolitikere mener, bryr ikke ordføreren seg om. Nedlegginga av skolen har aldri vært behandlet i Utvalg for barn og unge. Det synes ikke ordføreren er nødvendig.

Det finnes regler for hvordan beslutninger skal tas. Reglene er der for å sikre forsvarlig saksbehandling, men også får å kunne gi innbyggerne innsyn i hva som foregår. En grunnleggende regel er er skriftlighet i forvaltningen. Beslutninger skal tas på grunnlag av skriftlige saksforelegg. Det betyr at vi politikere – og innbyggerne – ikke bare skal få vite hva rådmannen mener, men også hvorfor og hvordan. I Tønsberg har vi i tillegg vedtatt hvordan saker skal behandles i utvalg. Utvalg for barn og unge er ansvarlige for politikkområdet skole. Det er derfor svært overraskende at det aldri har vært fremmet en egen sak om nedlegginga av Klokkeråsen skole i skoleutvalget. Kritiske stemmer kan hevde at nedlegginga ikke handler om skolepolitikk, men bare om penger. Men saken har heller ikke blitt behandla i Utvalg for Finans og plan.

Når det gjelder skolenedleggelser er det ekstra strenge regler, nedfelt i Opplæringsloven. Det innebærer at berørte parter – foreldrene og samarbeidsutvalgene på skolene – skal få lov til å uttale seg før beslutninger tas. Det er bakgrunnen for at SV,AP, V og SP fremmet lovlighetsklage da Høyre, FrP og KrF i budsjettvedtaket før jul vedtok å legge ned Klokkeråsen. Nå hersker det litt usikkerhet om hvorvidt skolen da faktisk ble nedlagt. Høyre hevder at skolen ble nedlagt, FrPs Bent Moldvær er mer usikker. Rådmannen påpeker at det i hvertfall ikke er satt av penger til drift. For å sikre lovligheten av vedtaket blir det derfor en æresrunde i bystyret til onsdag. Men også dette klarer altså rådmannen og ordføreren å klusse til ved å forbigå fagutvalget.

Det er rådmannens oppgave å sikre at saker er forsvarlig utredet. Ordføreren setter opp sakslista til bystyret når han er enig i at saken er klar. De to deler derfor ansvaret for rotet som nå har oppstått. En uke før bystyret – etter nesten et halvt års offentlig debatt i Tønsbergs Blads spalter om nedlegginga – har alstå rådmannen fortsatt ikke lagt fram noen sak for byens politikere hvordan nedlegginga skal gjennomføres, hvor ungene skal sendes, hvilke økonomiske konsekvenser det har, hva foreldrene mener osv. Vi vet at rådmannen har laget en utredning om skolestruktur. Heller ikke den har vært behandlet politisk. Toppen på kaka er at man tydeligvis har forhandlet med Fylkesmannen slik at kommunen skal få legge ned Klokkeråsen i fred og ro før Fylkesmannen tar standpunkt til lovlighetsklagen fra i fjor.

Makta ter seg, sa man før om slik manglende respekt for folkestyret, for regler og for byens innbyggere.