Velkommen til statistikk-konferanse: Med tall som argument

10. februar blir det konferanse om bruk av biblioteksstatistikk. Det er prosjektet Statistikk i praksis (SIP) som arrangerer en fagdag som vi kaller Med tall som argument! Konfereansested er på idylliske Høgskolen i Akershus og arrangementet er beregnet på alle som er interessert i praktisk bruk av bibliotekstatistikk, enten det gjelder intern planlegging eller utadrettet argumentasjon.

Sjøl har jeg som bibliotekleder hatt bruk for statistikk både for å evaluere om vi når målene våre, og for å argumentere overfor egen institusjonsledelse - vise at vi produserer mye for lite penger f.eks. Dette skal jeg snakke litt om på konferansen.
Men først og fremst blir det en presentasjon av en rekke større og mindre statistikk-prosjekter fra hele landet.

Det er ikke nok å fylle ut de årlige statistikkskjemaene. Det er bearbeidingen av statistikken, formidlingen og bruken av informasjonen som må styrkes.

I fjor fikk Høgskolen i Oslo og Buskerud fylkesbibliotek støtte fra ABM-utvikling til verkstedet Statistikk i praksis. Gjennom dette tiltaket, som går over tre hele uker, får bibliotekarer en mulighet til å lære det statistiske håndverket ved å arbeide med statistiske prosjekter fra sitt eget bibliotek.
.
På fagdagen vil de ti SiP-deltakerne presentere og diskutere sine prosjekter. Biblioteksjefene ved HiO og HiAk vil vise hvordan de anvender statistikk i sine årsmeldinger. Jannicke Røgler og Tord Høivik vil vise nye metoder for å presentere statistikk på fylkesnivå. I tillegg vil alle få en praktisk, "hands-on" innføring i presentasjon av statistikk ved hjelp av nye grafiske verktøy i Google Docs.

Konferansen koster 500 kr som inkluderer lunsj. Påmelding skjer til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo ved elisabeth.ranheimseter@hio.no. Jeg trur det blir bra!

Her er hele programmet:
INVITASJON

Med tall som argument!
(Statistikkdagen 2011)

Sted: Høgskolen i Akershus, Kjeller
Tid: Torsdag 10. februar 0930-1530

Prosjektet Statistikk i praksis (SIP) vil med dette invitere alle interesserte til fagdagen Med tall som argument! på Høgskolen i Akershus torsdag 10. februar.

Arrangementet er beregnet på alle som er interessert i praktisk bruk av bibliotekstatistikk, enten det gjelder intern planlegging eller utadrettet argumentasjon. I løpet av dagen vil du

* bli kjent med de ti prosjektene som deltakerne på SIP arbeider med
* lære hvordan bibliotekene ved HiO og HiAk bruker sin statistikk
* lære grafisk presentasjon av statistikk ved hjelp av Google Docs
* få en innføring i statistisk analyse på fylkesnivå

Dagen kombinerer korte presentasjoner med gode muligheter for diskusjon i smågrupper.

Påmelding til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo, epost til Elisabeth.Ranheimseter@hio.no.
Deltakeravgift kr 500 som inkluderer lunsj, halv pris for studenter.


.
Program

* Innsjekking. 0900-0930
* Velkomsthilsen. 0930-0935
* Presentasjon av fem statistikkprosjekter (lynforedrag) - og deretter samtaler i smågrupper rett utenfor auditoriet. 0935-1055
* Bruk av statistikk i årsmeldingen. Korte foredrag ved Lars Egeland (HiO) og Anne Berit Gregersen (HiAk). Debatt. 1100-1145
* Fem statistikkprosjekter (lynforedrag). 1145-1215
* 1215-1300. Lunsj
* Lær å presentere din egen bibliotekstatistikk med Google Docs. Praktiske øvelser - med veiledere - i datalab. 1300-1430.
* Bibliotekstatistikk på fylkesnivå. Fellesforedrag ved Tord Høivik og Jannicke Røgler. 1430-1500.
* Diskusjon. 1500-1525.
* Avslutning. 1525-1530.

For de som er interessert, blir det en omvisning på biblioteket fra 1545 til ca.1615, etter at programmet er ferdig.


Arrangementet bygger på et samarbeid mellom fem parter:

* Avdeling JBI (HiO)
* Buskerud fylkesbibliotek
* Læringssenteret ved HiO
* Biblioteket ved HiAk
* Samarbeidsutvalget for bibliotekstatistikk

Arrangementskomiteen består av

* Lars Egeland (LS/HiO)
* Anne Berit Gregersen (biblioteket, HiAk)
* Tord Høivik (JBI)
* Jannicke Røgler (Buskerud fylkesbibliotek)

Arrangementet støttes økonomisk av ABM-utvikling, som en del av SIP-prosjektet.

Lenker


* SIP: http://samstat.wordpress.com/statistikk-i-praksis-sip/
* SIP-prosjektene: http://samstat.wordpress.com/statistikk-i-praksis-sip/prosjekter/

Bibliotekene med støtte til WikiLeaks

Norsk Bibliotekforening som er en bred interesseforening for bibliotek, Norsk fagbibliotekforening, fagforeningen Bibliotekarforbundet samt Fagforbundets avdeling for biblioteksansatte – har forfattet en uttalelse med støtte til WikiLeaks. Det er et flott og viktig initiativ! Det er viktig at bibliotekene er på banen som forsvarere av informasjonsfriheten. Foreningene påpeker ganske riktig at ingen av forsøkene på å stanse WikiLeak er sanksjonert i noen rettssal. Forsvaret av WikiLeaks tar utgangspunkt i bibliotekenes felles etiske retningslinjer. Her er uttalelsen:

Åpne samfunn
Det er et grunnleggende prinsipp i et demokrati at befolkningen skal ha innsyn i de beslutninger og beslutningsprosesser som angår dem. Åpne samfunn er et hinder for korrupsjon og misbruk av makt. WikiLeaks har bidratt til økt innsyn for allmennheten gjennom å bringe fram til offentligheten kritikkverdige forhold. Forsøkene på å stenge WikiLeaks bærer preg av forhastede reaksjoner, som pr i dag ikke er sanksjonert i noen rettssal. Dette kan true informasjonsfriheten.

Ytringsfrihet
Bibliotekene betrakter informasjonsfriheten som grunnleggende for å fremme ytringsfrihet og demokrati. WikiLeaks’ virksomhet og materiale åpner for fornyet diskusjon om hvilken rolle bibliotekene skal spille i den forbindelse. Det grunnleggende er etter vårt syn at bibliotekene bl.a. skal kunne tilby informasjon – også på nett – som er maktkritisk. Bibliotekorganisasjonene i Norge har gjennom sine felles etiske retningslinjer slått fast at så sant materialet er innenfor lovens rammer skal ikke dette materialet spesialbehandles, men være like tilgjengelig som annet materiale ved biblioteket.

Svein Arne Tinnesand
Norsk Bibliotekforening

Kristin Røijen
Norsk fagbibliotekforening

Monica Deildok
Bibliotekarforbundet

Trygve Eliasen
Fagforbundet – rådet for bibliotekansatte

Afrika: Ustabilt internett men mobilbruken eksploderer

Hvordan skaffer helsepersonale seg ferdigheter i bruk av internett? En undersøkelse fra Nigeria som ble presentert på Ahila-konferansen i Burkina Faso viste at 35 % fikk sine ferdigheter gjennom å prøve og feile, 30 % gjennom veiledning fra kolleger. I Nigeria er det fortsatt slik at biblioteket oppgis som hovedkilde for informasjon, men pustes nå i nakken av internett. Internett betyr i praksis søk via kommersielle søkemaskiner som google, søk i kvalitetssikra medisinske databaser utgjør mindre enn 5%. Halvparten av de spurte oppga at de brukte internett som kilde for metoder og kunnskap til pasientbehandling, under 10 % oppga forskning.

Problemet med internett-bruk er mye det samme som hos oss: Manglende kunnskap i søketeknikker, samt at helsepersonalet er overdynget med pasientarbeid og ikke har tid til å oppdatere seg og søke ny kunnskap. I tillegg kommer noen særegne problemer som ustabil strømforsyning, at det er få datamaskiner og at de som finnes blir for mye brukt samt at det er liten kapasitet på nettverksforbindelsene. Noen steder er det løst ved at man har egne generatorer for bibliotekets datamaskiner eller får stabil strøm gjennom solenergi.

Men løsningen ligger også i å bruke mobiltelefoner i stedet for PCer. Mobilnettet blir bygd ut over hele Afrika, antallet mobiler stiger sammen med at prisene synker. Viljen til å bruke mobiltelefon er stor. Folk har mobiltelefon selv der de ikke har annen infrastruktur eller stabil strøm. En kar fra Mali hadde undersøkt dette og konstaterte at 10 % av befolkningen til og med var villige til å svare på SMSer mens de hadde sex! Formidling via mobiltelefon er mye mer effektivt enn bruk av radio og fjernsyn. FNs hjelpeorganisasjon UN-Aid oppfordrer til formidling via mobil. I Mali og andre afrikanske land satser bibliotekene derfor stort på dette: Bibliotekkatalogene blir gjort tilgjengelige for mobiler, de lager enkle videofilmer, svartjeneste, websider og sender varsler via SMS. Nye bøker blir formidlet. Et eksempel var følgende SMS: Kjære herr XXX, vi har nå fått inn en ny bok om hvordan vi kan forhindre spredning av HIV til mødre. En slik SMS fra biblioteket hadde kanskje fått mange i Norge til å hoppe i stolen. Helsestasjoner bruker SMS både for kommunikasjon med pasienter og intern kommunikasjon. SMS varsling om fødsler som starter, om transportproblemer, om at folk skal ta medisinene sine f.eks.

I Dakar gjennomførte biblioteket trening av sosialarbeidere, lærere og bibliotekarer til å bruke SMS som en plattform for kommunikasjon med over 7000 skole-elever.

Ustabilt internett har vi også her på hotellet. Særlig om ettermiddagen er bruken så stor at nettet faller ned. Briten Neil Pakenham-Walsh som er leder av nettverket Health Information for All satset friskt da han ville gjennomføre en videokonferanse med deltagere fra USA, WHO i Geneve og andre afrikanske land. Ti minutter før konferansen skulle starte var nettet nede. Hotellet var uforstående når jeg snakket med dem om det var noe de kunne gjøre. Så var forbindelsen plutselig på plass likevel og alt gikk fantastisk godt. Lyden fungerte nesten hele tida sjøl om bildene hang. Så gikk vi imidlertid i svart, men det skyldtes ikke nettet men en overopphetet gammel projektor.

Etter en pause mens projektoren kjølnet, var det min tur. Det gikk bra, synes jeg. Jeg snakket om Latina-kurset vi planlegger neste sommer i Kampala, om behovet for ikke bare å kunne bruke teknologien, men å kunne kombinere teknologi og læringsteknikker både i teori og praksis. Jeg snakket om gratis programvare og enkle tekniske løsninger. Størst interesse vakte det nok at jeg hadde brukt bilder og utsagn fra konferansen i presentasjonen min, og ikke minst at jeg hadde lastet opp over hundre bilder fra konferansen til picasaweb på nettet: Et eksempel på bruk av et gratis verktøy som ga alle tilgang til bilder av seg sjøl. En som var mindre fornøyd med det var imidlertid han som tjente penger på å selge dyre papirkopier av sine egne bilder fra konferansen.

Bildet: Fra videokonferansen
Picasabilder fra konferansen

Bibliotekene fortsatt opptatt av folkeopplysning i Afrika

Å spre informasjon om hva som skaper god helse er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre spredning av sykdom. Vi er bibliotekarer. Derfor er formidling av helseinformasjon vår hovedoppgave. Slik startet Cynthia Kimani fra Kenya sin presentasjon på Ahila-konferansen i Ouagadougou. Her er folkeopplysningstanken levende!

Cynthia er leder av Ken-Ahila – den kenyanske delen av den afrikanske sammenslutningen av helsebibliotekarer. De driver opplæring av leger, sykepleiere og andre helsearbeidere i informasjonsferdigheter. Ikke overraskende er det mest vellykket å arbeide med sykepleierne. Ken-Ahila arrangerer konferanser og kurser for helsearbeidere, de setter opp diskusjonsblogger og driver selvsagt også workshops og opplæring av andre bibliotekarer. Cynthia har foretatt en undersøkelse blant de som har deltatt i opplæring. De er godt fornøyd med opplæringen i informasjonssøking i søkemotorer og fag-kilder, mens opplæringen i bruk av frie søkeord kontra kontrollerte termer, oppfattes som helt irrelevant. I tillegg er det slik at mange helsearbeidere burde hatt grunnleggende IT-opplæring først slik at ikke mye tid på kurset går bort til å lære dem å bruke f.eks en datamus!
Formidling av helseinformasjon er tema i flesteparten av presentasjonene på konferansen: Fra Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Senegal, Kongo osv. En representant for Sierra Leone forteller hvordan barna vet mer enn foreldrene. De vet at pappa ikke må sove utenfor mygg-nettet. De vet hvordan mamnma bedre kan sørge for at vannet hun bruker til matlaging er rent. Men tradisjonen tillater ikke at barna lærer foreldrene, men det kan bibliotekarene!

De store utfordringene er å spre kunnskap relatert til familieplanlegging, kvinnehelse særlig i forbindelse med graviditet og fødsel, malaria, diabetes og selvsagt HIV/AIDS.

Symphrose Ouma fortalte om et prosjekt blant masaiene i området Olosho-oibor i Kenya. Ideene om et formidlingsprosjekt ble drøftet med Julia Royall i National Library of Medicine i USA. Hun hadde lenge interessert seg for Kenya. Hun skaffet 5000 dollar i finansiering. Så gikk de i gang med å etablere et ressurssenter med TV, DVD-spiller og brosjyrer. De engasjerte lokalsamfunnet til diskusjon og dialog gjennom dokketeater, dramagrupper og underholdning. To ganger i året setter de opp et lese-telt med bøker, brosjyrer, klovn og teater i tillegg til en buss full med medesinerstudenter fra Nairobi. De får gode tilbakemeldinger, hemmeligheten er at de til forskjell fra tidligere har informasjon på masai-språk og ikke engelsk eller kiswahili. Nå håper Ken-Ahila å spre dette til andre landsbyer!

Disse bibliotekarene er ikke fornøyd med å skaffe tilgang til kunnskap, å foreta bestilte dypdykk i informasjon for å finne svar på enkeltspørsmål. De er opptatt av dissemination –som er altså det store begrepet her. I Norge brukes det knapt mer i bibliotek-kretser. Brukes det så gjelder det barn. Hva vet vi om formidling? Er det viktig å vite noe?

Språk er ofte et problem. Det er vanlig med mange lokale språk og at et europeisk språk er felles nasjonalt språk – men i realiteten et fremmedspråk. De som har fransk som nasjonalt språk klager ovber tilgang til kunnskapskilder på fransk. I Mosambik er fellesspråket portugisisk samtidig som landet er klemt mellom havet og engelsktalende land. Kameraten fra Kapp Verde var godt fornøyd med portugisisk, men da fikk han beskjed om at de var heldige som ikke skulle bygge opp et land etter 16 års frigjøringskrig. Helseinformasjonen må produseres i det språket folk bruker til daglig, mens bibliotekarene må kunne bruke kilder som ofte er på engelsk.

Her på konferansen foregår mye på fransk med simultanoversettelse til engelsk med en aksent som jeg ikke er veldig vant med. Jeg kan dessverre ikke fransk, men det er jo mitt problem framfor andre som unnskylder seg at de ikke er gode i engelsk.

På konferanse i Ouagadougou

Hvert andre år arrangerer Ahila som er en sammenslutning av folk som jobber med helseinformasjon og helse-bibliotekarer sin konferanse. Den 12. konferansen er nå i Burkina Faso og jeg deltar for å holde foredrag.

Flyplassen i Ouagadougou i Burkina Faso er ikke stor, nærmest noen brakker, muligens under opp-pussing. Jeg hadde ikke visa og ble stoppet i passkontrollen. Jeg gikk til visa-kontor-skranken og fylte ut søknad. Siden jeg ikke hadde burkinske francs, beholdt de passet og ba meg komme tilbake neste morgen for å betale. Jeg trodde jeg kunne betale med US dollar, men det gikk ikke. Når det vel var over var betjeningen i passkontrollen borte. Jeg gikk ut i ankomsthallen der bagasjen ble kjørt inn på traller. Ankomstrommet var åpent mot gata så der var det fullt av folk, ikke bare passasjerer. Kofferten kom som den skulle. På forhånd hadde jeg lest skrekkhistorier om fremmede som gikk av sted med bagasjen.


Grei reise fra Europa – verre i Afrika
Reisen fra Oslo til Burkina Faso gikk greit. SAS foreslo riktignok en reise som skulle ta et døgn via Stockholm og Addis i Etiopia. Med tilsvarende pris. Men Brussels Air hadde en effektiv rute Oslo-Brussel-Ouagadougou. Det var verre for mange av afrikanerne. Deltakerne fra Mosambik kom via Paris. Maria fra Uganda brukte lenger tid og betalte mer enn meg. Flyforbindelsene er dårlig utbygd og dyre. Kenyanerne er stolte av sitt flyselskap – Kenya Air – the pride of Africa! Men også de mista bagasjen!

I dag har jeg vært på flyplassen for å hente passet. Dessverre hadde jeg bare store sedler og passkontoret kunne ikke veksle. Derfor ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter. Det hadde jeg lite lyst til. Drosje til og fra flyplassen kostet dessuten mer enn det jeg skulle ha igjen i vekslepenger. Det hører med til historien at samtalen foregikk på fransk – et språk jeg dessverre ikke kan. Å be dem beholde vekslepengene var en dårlig løsning, de var ubestikkelige. Jeg synes jeg var smart da jeg gikk utenfor og fikk vekslet 10.000.franc-seddelen i 9.000 i småsedler. Dermed kunne jeg betale. Vise-dama kunne da glad meddele meg at når jeg kommer i morgen vil visumet være klart!

Sprengt tidsramme
På forhånd var jeg overrasket over et så strengt program med nye talere hvert 15. minutt. Det gikk da heller ikke. Vi startet en halvtime etter skjema: Åpningsseremoni der sponsorer, ikke minst myndigheter og alle som var involvert i planleggingen av konferansen ble høytidelig takket. Grunnen til at vi kom seint i gang var at vi ventet på statssekretæren i Burkinas helsedepartement. Da han kom reiste alle seg og klappet. Tidsetterslepet ble verre utover dagen, til tross for at mange av innlederne ikke var til stede. Visstnok er det problemer med å få visa. Ikke alle kan gjøre som meg å kjøpe et dyrt visum på flyplassen.

Bibliotekarer må bli lærere.
Utfordringene i Afrika er selvfølgelig vanvittig mye større enn hos oss, sjøl om de i stor grad er de samme: Vi er kommet langt når det gjelder antallet PCer og tilgang til internett. Det er ennå et problem i de fleste afrikanske land, mange steder er det også mangel på stabil elektrisk kraft. Tilgang til gode internettkilder er også et større problem som følge av manglende finansiering. Salomon Suleimani fra Ghana var opptatt av at bibliotekarer må bli mer lærere, og opplæring i informasjonskompetanse må integreres i fagplanene på universitetene. Hørt det før? Klasserommet er blitt inadekvat. Bibliotekarene må ta et oppgjør med det, vi må propagandere for livslang og problembasert læring! Vi trenger en koalisjon av utdannere, fagfolk i de ulike disiplinene og bibliotekarer. Biblioteket må spille en sentral rolle i utdanninga samtidig som vi må bli lederne som står først for teknologisk endring.
Vi må lære studentene om kvalitet på informasjon. En presentasjon handlet om bruk av Endnote. Det var det mange som kunne ønske seg, men det lå langt utafor økonomisk mulighet. Det ble en ivrig debatt om Google Scholar – er det bra eller ikke?
--

Jeg samler utsagn jeg kan bruke når jeg på onsdag skal presentere samarbeidet mellom Makerere Universitetsbibliotek, Universitetsbiblioteket i Bergen og Læringssenteret ved HiO. Vi planlegger en tre ukers kurs i Kampala i neste sommer som nettopp handler om å gi folk en forståelse av – og ferdigheter – til å bruke digitale verktøy kombinert med pedagogisk kunnskap.


På konferansen er det stort sett folk fra departementene og fra universiteter, men de forteller også om det store behovet for folkeopplysning. En kar fortalte om folk som fikk diagnosen diabetes. Folketradisjonen sier at da dør de fort. Legene har ikke så mye tid til å gi god informasjon. Problemet – slik det ble fortalt fra Senegal- er at man er vant med muntlige kilder og at det ikke finnes skriftlig informasjon. Her har bibliotekene åpenbart en jobb og gjøre. Den har Nasjonalbiblioteket i Kenya startet. De har 54 biblioteker spredd utover landet, som nå gir tilgang til bl.a. HIV og AIDS-informasjon. På et møte mellom helsearbeidere og bibliotekarer viste det seg at helsearbeiderne ikke hadde noen ide om at biblioteket kunne være en viktig folkeopplyser, mens bibliotekene ikke
var flinke nok til å hente informasjon fra helsearbeiderne om lokale forhold.

Det er mange flotte og hyggelige mennesker på konferansen: Damer i fargerike kjoler, stramme menn i mørke dresser hvor jakka oftest er knappet – stort sett uten at den viser noen mage. Kleskoden er dress om dagen, løs snipp med t-skjorter om kvelden.

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en liten tur i gata der vi bor. Man blir overfalt at selgere og tiggere. Men jeg lot meg overtale av noen unge menn til å bli med til butikken deres. Det vil si en liten gatestand som de hadde. Jeg endte med en burkina-faso-drakt for menn og et par små skulpturer. De gjorde sikkert en god handel, men det synes jeg også at jeg gjorde – så da er vi alle fornøyd. Det kan ikke være så galt når jeg prutet ned til under tredjeparten av prisen..

Mens jeg sto og handlet så gikk forresten strømmen - i hele byen så det ut til. Da blei jeg litt bekymra, det var skikkelig mørkt. Men det var nok ikke så uvanlig for det kom fort lommelykter på banen.


Bildet: Forfatteren sammen med to bibliotekarer fra Elfenbenskysten

Norinfolit sommerskole i Finland

Norinfolit arrangerer hvert år en ukes sommerskole hvor temaet er informasjonskompetanse. Målgruppa er bibliotekarer fra de nordiske landene. I 2010 er sommerskolen på øya Korpo - midtveis mellom Turku og Åland i den finske skjærgården. Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo er ansvarlig for det faglige innholdet. seminaret er en blanding av alvorlig faglig arbeid og hyggelige kvelder slik som da vi dro til øya Konungsskär på båttur. Her er det bilder fra båtturen:

Kvalitetssikra kunnskap på nett - et offentlig ansvar

I dag har Fritt Ord og Sparebankstiftelsen avholdt seminar om “norsk leksikon på nett”. Hva skjer med Store Norske lekiskon?

Francis Sejersted holdt hovedinnlegget. Han åpnet med å vise til grunnlovens paragraf 100 som ble vedtatt så seint som i 2004 (Jeg var faktisk med å vedta den som vara for Inga Marte også dengang). Grunnlovsparagrafen handler om ytringsfrihet og det står blant annet: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Det er altså Statens oppgave å skape kunnskap, påpekte Sejersted. Han hadde en kunnskapsrik gjennomgang av sterke og svake sider både ved Store Norske Leksikon og Wikipedia. Den digitale revolusjonen som vi har opplevd fordrer mer – og ikke mindre – vekt på et redaksjonelt synlig ledd, som er Store Norskes styrke, sa han. Han understreket at Store Norske må gis en ny start, det kan ikke bare være snakk om at det får fortsette.

Sparebankstiftelsen og Fritt Ord har gitt penger slik at vi har fått en pustepause med tanke på avvikling. De har avtalt med Kunnskapsforlaget at leksikonets innhold kan bli gitt vederlagsfritt til et nytt selskap eller prosjekt som vil drive kunnskapsbasen videre. På sikt kan imidlertid ikke Sparebankene og Fritt Ord finansiere driften, men Sejersted viste til at universitetene har vist stor interesse for å delta – også Nasjonalbiblioteket.

Etter Sejersted var det gode og korte innlegg i rad og rekke. Bl.a: Anne Karine Nymoen i Norsk Studentunion viste til at det finnes to typer kunnskap: Sjølve kunnskapen og kunnskapen om å finne kunnskapen. Slikt varmer et bibliotekarhjerte. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO tok sterkt til orde for at det var en del av universitetenes formidlingsansvar å engasjere seg i en videreføring av Store Norske. Stein Morten Henningsmoen fra NTL Brit Langvik fra Skolenes Landsforbund mente at rettferdig fordeling av goder og lik rett til utdanning gjør at det er et statlig ansvar å ta vare på kunnskapsbasen i Store Norske. Ottar Grepstad fra Nynorsk kultursentrum pekte på at det forelå en mulighet til å etablere kunnskapsbasen allerede i 2001, men at Bondevik-regjeringa den gang stoppet anbudet på en kunnskapsbase.

Etter min mening var Grepstad inne på det viktige. Det var gode prinsipielle grunner til at Kristin Clemet i 2001 stoppet anbudet som i realiteten ville bety at den av muligens flere interessenter som ville vinne et slikt anbud, ville bli monopolist. Allerede den gang visste man at det ikke var grunnlag for et nettleksikon med statlig støtte og andre private konkurrenter.

Situasjonen nå er annerledes. Det er ikke snakk om å gi Kunnskapsforlaget penger for videre drift av Store Norske. Det handler om å overta kunnskapsbasen og drive den videre i en ny ikke-kommersiell form – forhåpentligvis med god forankring til institusjonene i høyere utdanning, evt Nasjonalbiblioteket og andre. Etter min mening kan dette bli begynnelsen på at vi får satt av nasjonale midler til å frikjøpe informasjon for allmennheten og for utdanningsinstitusjonene. Det kan gjelde en kunnskapsbase som et leksikon, men også andre ressurser som Norsk Elektronisk legehåndbok . Legehåndboka var en abonnementstjeneste, men er nå åpen for alt helsepersonell, men ikke for allmennheten. Hvorfor får ikke pasientene tilgang? Her er det et annet politisk klima enn for eksempel i USA der det ble et politisk krav om at alle skulle få tilgang til den store medisinske databasen Medline på nett, enda Medline er svært faglig mens Norsk legehåndbok bl.a. inneholder enkle oppskrifter på hva legen skal fortelle pasienten om den enkeltlidelser.

Vi må få et større politisk press på tilgang til kvalitetssikret kunnskap på nettet! Vi må sørge for at vi fortsatt har en kvalitetssikret kunnskapsbase tilgjengelig for allmennheten, som et supplement og et alternativ til andre kilder som Wikipedia!

DATALAGRINGSDIREKTIVET – ET TOTALITÆRT SVERMERI

Lørdag 20. mars arrangerte Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek debattmøte om datalagringsdirektivet. I panelet satt politimester Anne Rygh Pedersen, førstelektor i informatikk ved Høgskolen i Vestfold Lasse Berntzen og jeg.
Nedafor følger innlegget mitt omarbeida til en kronikk:


Datalagringsdirektivet vil innebære en massiv, statlig innsamling av opplysninger om hvem som til enhver tid kommuniserer med hverandre, når og hvor det skjer. Det er en trussel mot personvernet, sier Datatilsynet. De karakteriserer det om totalitært svermeri, en lengsel etter en tilstand der individet er underordnet statens behov for kunnskap og kontroll.

De er ikke aleine om å synes det: Forfatningsdomstolene i Romania og i Tyskland har fastslått at direktivet er i strid med deres grunnlover. Datatilsynet mener at direktivet strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, som gjelder minimumskrav for den enkeltes rett til privatliv. Mens vi har vært vant med at mistenkte kan overvåkes etter en domstolsbeslutning, innfører Datalagringsdirektivet det motsatte prinsippet: Etterforskningstiltak mot hele befolkningen.

Datalagringa er ikke noe midlertidig tiltak. Når den først er etablert, vil den ikke avvikles innen overskuelig framtid. Det krever en ubegrenset tillit til staten. Tenk hvis Hitler hadde hatt de dataene som vi eventuelt vil få lagret i framtida om hver enkelt innbygger?

Teknologien har endra seg etter at direktivet ble laget, f. eks. i form av Smart-telefoner som automatisk kopler seg opp til internett mange ganger om dagen for å oppdatere informasjon om været, sportsresultater etc. Det betyr at det ikke bare er øyeblikk av våre liv som blir lagret, men nærmest kontinuerlig hvor du befinner deg. I prinsippet skal ikke innholdsdata lagres. Skal man lagre data om eposter sendt fra internettbaserte tjenester som f eks Google-mail, må man imidlertid også lagre data om hva slags sider den enkelte har besøkt på internett.

Som bibliotekar vet jeg at det jobbes intenst i forskningsmiljøer over hele verden om hvordan man mest mulig effektivt kan trekke ut innhold så presist som mulig fra enorme lagrede datamengder i ulike former som lyd eller tekst. Det er ikke nok å søke på begreper som ”bombe” i noen millioner telefonsamtaler, det vil åpenbart gi for mye uinteressante feil-treff. Informasjonsgjenfinningsmiljøene jobber derfor med mer intelligente redskaper, ofte i regi av militære tjenester. Analyse og gjenfinning i store datamengder vil reint teknologisk være mye mer effektivt enn overvåking. Det er en farlig utvikling. Sjøl om det skal være en kontroll med utlevering av lagrede data, vil det lett kunne argumenteres for at mer utleverte data vil avdekke flere lovbrudd, også lovbrudd som man først egentlig ikke lette etter.

Innholdsdata for sms-er, eposter og internettbruk vil være nødvendig for å kunne domfelle kriminelle f. eks. for å vite hvem som har benyttet seg av en påstått stjålet telefon. Dermed havner man i en stadig mer omfattende kontrollspiral. Det er all grunn til å tro at de organiserte kriminelle, er de som lettest klarer å finne veier rundt kontrollen. Hvilke måter det kan skje på, er ikke utredet. Det er derfor sneversynt og ukritisk at Kripos så sterkt tar til orde for direktivet.

Det er uhyggelig når Justisdepartementet argumenterer med at datalagringa kan være nødvendig for å frikjenne mistenkte. Det er ikke innbyggernes uskyld som skal bevises i en rettstat, enhver skal være uskyldig til det foreligger klare bevis på skyld!

Det politiske bildet er uoversiktlig: Fra før vet vi at AP er for direktivet. Høyre vil gjøre seg vakre for AP og Erna har lovt at de vil stemme for, men partiet er dypt splitta. FrP som har vært mot sammen med alle andre partier, har nå begynt å tvile etter at Kripos ga sin støtte til direktivet. Men det er fortsatt en mulighet for at det kan bli flertall mot i Stortinget!

Foto: Kari Schei, Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek.

Gjennomgang av momsregelverket for bøker og digitale tekster

Spørsmålet om moms på ebøker har fått ny politisk aktualitet. Etter min mening er tida inne til å se på hele regelverket for moms på papirbøker, digitale tekster og andre former for åndsverk.

I dag har vi et fritak på moms i iste ledd for papir-bøker. Fritaket har vært betraktet som kulturpolitisk viktig – for å stimulere til utgivelse av bøker på norsk – til støtte for norsk skriftkultur. I dag er det likevel en utbredt forståelse av at det er et svært lite målrettet tiltak. I mangel av andre alternativer har det imidlertid ikke vært mulig å rokke ved dette fritaket. Fritaket for merverdiavgift på bøker gir et provenytap på i overkant av 1,5 milliarder kroner.

Merverdiavgiftsfritaket kan vurderes som statens bidrag i et trepartssamarbeid mellom forlag, utgivere og staten som representant både for de som leser og de som skriver. Staten har kunnet true med å ta bort fritaket hvis bransjen blir alt for kommersialisert og nedprioriterer kulturpolitiske hensyn. Vi har imidlertid sett en stadig sterkere kommersialisering, og det er vanskelig å tenke seg når denne trusselen skal kunne tas i bruk når den til nå ikke er brukt.

Merverdiavgiftfritaket er først og fremst en støtte til norske bokhandlere og dernest til det lesende publikum ved at prisen trolig ville vært høyere på bøker om de var momsbelagt.

Momsfritaket omfatter alle bøker og tidsskrifter som gis ut i papirform, enten det har norsk eller utenlandsk forfatter – og det er ingen vurdering av kulturell kvalitet i det materialet som får fritak, til tross for at den kulturpolitiske begrunnelsen for fritaket var å fremme spredningen av åndsverk.

Åndsverk i andre former enn papir
De seinere åra har vi sett en stor øking i utgivelser av lydbøker, som ikke omfattes av momsfritaket. Vi forventer en øking av salg av ebøker som er vanskelig å definere og avgrense. Begrepet ebok er knytta til de nye ebokleserne – lesebrettene. Digitale bøker brukes av og til som et synonym, men vil ofte omfatte mer: Digitale fulltekstbaser som bibliotekene abonnerer på og som kan lastes ned til ebokleser, mobil eller PC – eller leses på skjermene. En ebok eller digital bok kan vanskelig defineres som noe annet enn et åndsverk i digital form basert på skrift. Vi ser at genre smelter sammen slik at grensene mellom en bok, en film, en cd blir borte. Det finnes ikke noe merverdifritak for lyd og bilde. Et spørsmål som reises er om den skriftlige kulturen trenger mer vern enn andre uttrykksformer?


Alternative støttetiltak for skriftlig åndsverk
Det kan tenkes andre og mer målrettete tiltak for å støtte opp om norsk åndsverksproduksjon:
- Styrka innkjøpsordning til bibliotekene, både i antall eksemplarer og antall titler. Et slikt tiltak vil stimulere forleggerne til å publisere bøker, men vil ikke stimulere til aktivt salg og markedsføring fordi innkjøpsordninga vil utgjøre det dominerende markedet for mange utgivelser.
- En utvidelse av innkjøpsordninga til også å omfatte elektroniske publikasjoner.
- En styrking av stipender og garantiinntekter for forfattere – både skjønnlitterære og faglitterære.
- En felles lavere kulturmoms for alle åndsverk uansett publiseringsform.

Moms og royaltypolitikk
Royalty til forfatterne er godt regulert når det gjelder papirbøker. Når det gjelder lydbokutgivelser er det i stor grad slik at forfatternes royalty presses ned for at boka skal kunne konkurrere. Det er altså forfatterne som i stor grad betaler momsen på lydbøkene. Det gikk greit når lydboka bare var en tilleggsprodukt til papirboka. Der lydboka eller eboka vil erstatte papirboka vil det bety trangere kår for forfatterne.

Spørsmål til diskusjon
- Trenger eboka den fordelen det vil være å ha merverdifritak? Vil den ikke uansett være billig nok fordi den i stor grad slipper mellomleddet bokhandel?
- Utenlandske ebøker er i stor grad momsfrie for den enkelte kunde. Vil dette kunne bety at norske kunder går til utenlandske bøker i stedet for norske – eller er prisforskjellen uansett så stor at utenlandske og norske bøker ikke kan konkurrere på pris. (dette kan like gjerne være et argument for målrettet støtte til utgivelser av enkelte titler, enn for en generell støtte til alle digitale bøker)
- Hva er framtida til norske bokhandlere? Trenger de momsfritaket på papirbøker for å kunne overleve som lokale formidlere av bøker? Eller er dette støtte til en solnedgangs-bransje?
- Vil et merverdifritak for ebøker bety et stort inntektstap for staten eller vil eboksalget skje på bekostning av papirboka slik at provenytapet blir rimelig stabilt?

Konklusjon
Det er all grunn til nå å diskutere merverdiproblematikken for åndsverk. Merverdiavgiftfritaket har ikke for alvor vært problematisert de seinere åra. Partene i bokbransjen bør utfordres på framtidig politikk. Et forslag om endring må ha en forankring blant forfattere, utgivere og boklesere.

Sidestilling av ebøker og papirbøker

Stortinget vedtar budsjett for kultursektoren i dag. Jeg har nettopp hatt innlegg og slått et slag for avgiftsmessig sidestilling av ebøker og papirbøker - og for at bibliotekene må få penger til frikjøp av digitale kilder. Innlegget følger nedafor:

President

I merknadene fra alle partiene pekes det på problemet som ligger i at papirbøker i Norge er fritatt fra moms, mens ebøker er momspliktige. I tillegg er det jo slik at ebøker til privatpersoner fra utenlandske leverandører som Amazon også i realiteten er momsfrie. Dette må det gjøres noe med, mener alle partier.

President, allerede et par måneder etter at Amazon lanserte sitt lesebrett, utgjør ebøker halvparten av alle bøkene de selger. Mange har ikke tatt inn over seg endringskraften som ligger i de digitale formatene. Det er avgjørende for norske forfattere og for norsk litteratur at vi greier å få på beina et godt fungerende norsk marked for ebøker. For forbrukerne vil prisen ha stor betydning. Det er vanskelig nok å konkurrere med Amazons 10-dollar pris, men det er klart at forbrukerne skal ha gevinst av at distribusjon av ebøker er billigere enn å lage bøker av trær som må lagres i store lagre og fraktes rundt med bil til butikken. Men sidestilling av digitale og analoge bøker med tanke på moms er nødvendig for å gjøre eboka mer konkurransedyktig.

President, en ebok oppfattes av de fleste som en bok som skal leses på et lesebrett. Men i et åpent format må du selv kunne velge om du vil lese på lesebrett, mobiltelefon eller PC. En diskusjon om sidestilling av ebøker og papirbøker må derfor omfatte også annen digital informasjon. Ebok er egentlig bare en digital tekst. Grensegangen kan bli vanskelig, men er nødvendig å gå opp. Ikke minst bruker bibliotekene millioner av kroner for å gi tilgang til digital informasjon. Papirtidsskrifter utgjør nå bare en liten del av de tidsskriftene bibliotekene tilbyr. De fleste er digitale og momsbelagt.

Vi må ikke ha et avgiftssystem som virker reaksjonært ved å fremme gårsdagens teknologi - papir framfor digital form som jeg anser som mer miljøvennlig.

Løsningene kan være mange. Et tiltak er å frikjøpe digital informasjon for hele eller deler av befolkningen eller gi støtte til bibliotekkonsortier for tilgjengeliggjør av digital informasjon for både kunnskap og opplevelser.

Den rød-grønne regjeringa har gått foran i kampen for åpne digitale formater. Vi ser nå en kamp om hegemoniet for ebøker, slik vi så da videofilmen kom på 70-tallet, eller MP3spilleren i vårt århundre da Apple lanserte sitt lukkete format for IPOD. Takket være forbrukermakt har de måttet åpne formatet. Etter min mening bør det offentlige selvfølgelig legge til rette for at dokumenter blir tilgjengelig i Epub-formatet til nedlasting fra offentlige nettsider.
Kanskje kan lesebrettet erstatte alle papirene her på Stortinget, før vi aner?

Hvilken nytte kan jeg ha av en ebokleser?

På Læringssenteret ved HiO har vi testet ut noen eboklesere. Det viktige er å bli kjent med teknologien, men framfor alt å se hvordan man vi kan bruke ebokleseren til daglige formål.
Sjøl har jeg testa ut Sonys ebokleser samt at jeg har kjøpt meg en Kindle fra Amazon. I tillegg leser jeg mye tekst i form av nyheter på min lille Sony Ericsson-mobiltelefon og har mobilt kontor på laptop'en min slik at jeg alltid er på nettet om jeg vil. Det betyr at jeg stort sett har med meg PC'en der jeg har med ebokleseren.

Jeg fikk en stor bunke med sakspapirer til styremøte i Høgskolen i Vestfold. Det kan det være kjekt å ha på ebokleseren, tenkte jeg. Jeg lastet ned word-filene og lastet dem inn i Sony-leseren. Da så jeg straks begrensningene i en relativt liten skjerm: Det gikk OK å lese der det var ordinær tekst, men straks det var tabeller ble det meningsløst. Jeg lasta inn dokumentene via å laste filene ned til PCen og over på Sony-leseren. Nå har jeg en gammel og tung Dell-laptop, men kanskje det beste hadde vært f.eks. en syltynn Mac som ikke hadde veid stort mer enn Sonyleseren og i tillegg hatt alle ekstrafordelene ved en PC?

Kindle gir deg tilgang til mange billige bøker - men de er på engelsk. Jeg burde nok gjerne lese mere engelsk, men jeg foretrekker jo aller helst norsk. Kindle-leseren er koplet opp online til Amazon. Grensesnittet er enkelt. Jeg gikk inn og kjøpte en bok av Marge Piercy. Jeg har lenge vært begeistret for henne, helt siden Pax ga ut boka Vida på 70-tallet. Skjønner ikke hvorfor ikke alle henens bøker er blitt oversatt til norsk. Nå kjøpte jeg "Sleeping with cats" som er Piercys memoarer. De gleder jeg meg til å lese. Skjermen og navigasjonen på Kindle virker bedre enn Sony, sjøl om den også er enkel. Du kan også høre lydbøker på Kindle'n, men hvorfor skulle jeg det? Da er jo IPOD'en mye mindre og enklere, eller mobiltelefonen for den sakens skyld.

Jeg har også tegnet abonnement på Frankfurter Allgemeine. Det koster ca 14 dollar i måneden, men jeg kan si opp i løpet av prøveperioden. Det er det nok sannsynlig at jeg gjør. Ikke for at det ikke er lett å lese avisa på lesebrettet, for det er det. Men jeg klarer jo ikke å få lest alle papiravisene som kommer i min veg allerede: Hjemme abonnerer jeg på Tønsbergs Blad og Klassekampen. Klassekampen begynte jeg å abbonnere på i valgkampen, og opplever nå at den kommer foran lokalavisa som jeg ikke trodde jeg kunne leve foruten. På toget leser jeg Aftenposten om morgenen og noen ganger også Dagens Næringsliv. Hjemover blar jeg gjennom Dagbladet og VG. Valget av hvilke medier du vil bruke oppmersksomheten på blir mer påtrengende når jeg kan få avisa på lesebrettet.

FAZ har også en rikholdig nettside. Ebokversjonen forholder seg til papirversjonen. Her finner jeg mange artikler som ikke finnes på nettsida, men nettsida gir meg også linker til blogger og videoinnslag. Og den er gratis!

I morgen skal jeg på styremøte i Psykiatrien i Vestfold. Jeg samlet dokumentene derfra som jeg hadde fått på epost, i en fil, konverterte den til PDF og sendte til min Kindle-konto. Etter ei tid fikk jeg beskjed tilbake om at Kindle ikke handterer PDF, men word. Dermed har jeg prøvd på nytt. Foreløpig uten svar! Jeg kan ikke si at jeg liker at jeg ikke sjøl kan laste den dokumenter til mitt eget lesebrett, men må gå veien via Amazon i USA.

Når det gjelder norske ebøker så er det problemer med å få slike på markedet blant annet som følge av moms-problematikken. Det er momsfritak på norske papirbøker, mens digitale kilder er pålagt moms. Når vi kjøper inn tilgang til databaser og fulltekstkilder fra utlandet får vi regning uten moms, og legger sjøl til en nærmest frivillig moms. Hvis norske forlag selger ebøkene sine fra utlandet blir det umulig å kunne pålegge en moms. Muligens har vi nå muligheten for å få fortgang på det som bibliotekene har krevd, nemlig at digital informasjon må få de samme rammebetingelsene som trykt informasjon dvs momsfritak.

Mens jeg har skrevet dette fikk jeg tilbakemelding fra Amazon at Kindle ikke handterer siste word-format, jeg har dermed gjort et nytt forsøk med å sende dokumentet mitt i rikt tekstformat. Vi får se. Nå tar jeg lunsj.

100 år for boka: Tønsberg Bibliotek

Tønsberg Bibliotek er 100 år i år. Det markeres med mange arrangementer. I kveld er det festkveld for boka. Hvor mange flere slike festkvelder blir det?

Noen av oss er i hvertfall bedt om å presentere en bok som har vært viktig for oss. Jeg valgte Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø. En gang satt vi hele familien på flyplassen i Singapore og leste høyt de siste sidene i denne boka, og holdt på å miste flyet.

Her er det jeg vil si i kveld:

Jeg har valgt meg  Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø.

Det er ei bok – eller et bokverk - som viser hvor viktig biblioteket er – den utkom nemlig første gang i perioden 1917-21 i Danmark. Martin Andersen Nexø  døde i 1954. Men bøkene om Ditte og Nexøs andre bøker fortjener å leve – og gjør det ennå – takket være bibliotekene hvor bøkene hans fortsatt er tilgjengelige.
  
Nexø ble født i 1869 i arbeiderkasernene i København, men flyttet til Bornholm som åtteåring. Her jobbet han som gjetergutt, gikk i skomakerlære og var murerhåndlanger. Seinere gikk han på Bornholm højskole og jobbet som friskolelærer til 1901. Fra da av livnærte han seg som forfatter og journalist.
 
Nexøs eget liv kjenner vi igjen i historien om Pelle Erobreren – hvor første bind er blitt filmatisert. Men om Pelle har opplevd mye av det samme som Martin Andersen Nexø sjøl – så er det bifiguren Morten som er Martins alter ego. Bøkene om Pelle skildrer bornholmergutten Pelles liv fra barndom til moden mann. Fra undertrykkinga som gutt i føydale forhold på landet, gjennom håndverksarbeid i byen, så blir han industriarbeider og etter hvert en arbeiderleder.
 
I slutten av Pelle Erobreren gir Martin i form av Morten sitt litterære program: Han skal skrive et verk om sola om det som seirer, om Pelle.
Morten sier til Pelle: Nå har jeg funnet stoffet mitt, Pelle. Nå roter jeg ikke rundt i mørket som en blind lenger. Nå skal jeg skrive et stort verk, folk skal slåss om boka og de skal gråte av glede når de finnes seg selv i boka.

I Nexøs tredje hovedverk er Morten hovedfiguren – i bokverket Morten hin røde.  Der møter vi Pelle som avdanka reformist, mens Morten er en revolusjonær som begeistres av den russiske revolusjonen. 
Men mellom disse bøkene kom altså bøkene om Ditte.  Mens Pelle er en skapende kjempende og seirende arbeider, er Ditte det lidende offeret. Han skaper et bilde av den fattige arbeiderkvinnen som blir hensynsløst tynt . Ditte er dømt til å gå under – uønsket kom hun inn i verden i en fiskerlandsby som et uekte barn, vokste opp hos sine besteforeldre som heller ikke ønsket henne velkommen. For Nexø var boka også et stikk til de som han mente lot kvinnene i stikken og bare sikret de organiserte arbeidernes interesser. Mitt i det triste er det mye varme og godhet, og det lyser indignasjon av boka. Vi kan synes synd på Ditte, men hun syntes ikke synd på seg sjøl. Dette er langt mer enn en lidelseshistorie. Innholdsmessig er boka en parallell til Pelle – Dittes oppvekst i fiskerleiet, tjenestetid på Bakkegården, hun blir ugift mor, kommer som så mange andre i industrialiseringas tid til København. Er den som alltid stiller opp for andre, men får lite igjen.
Som Nexø skriver i avslutninga av boka:
Akk Ditte var ingen sloknet stjerne, hvis etterlatte plass i verdensrommet måtte regsitreres for tid og evighet. Som en snylter kom hun anstigfende – i hvertfall ble hun mottatt som en slik, det var med nød og neppe hun tiltvang seg adgang til livet. Som en av den store grå flokken tok hun opp sin gjerning og gjorde rett og sjel for seg. Jorden ble rikere av henne, men uten at det kunne henføres til henne. Hun var bare en av de mange navnløse – menneskebarnet som har det til kjennetegn at dets hender alltid er skrubbete.
Nådde hun å bløtgjøre hjerter, spør Nexø som siste linje. Ja, oh boka er fortsatt egna til å bløtgjøre hjerter.
 

Biblioteksledere i København

Biblioteklederne i UH-sektoren var i København 21-22. September. Det er nå nesten 15 år siden den store høgskolereformen kom. Denne innebar oppretting av nye hovedbibliotekarstillinger i de sammenslåtte høgskolene. I alle disse årene har vi hatt møter i hvertfall en gang i året. Noen har sluttet, noe nye har kommet til, noen av oss har vært borte en stund, men har kommet tilbake. Men sannelig er det også en del som har vært med i alle årene etter høgskolereformen. Fellesmøtene er både hyggelige og faglig utviklende.

Denne gangen var også lederne fra universitetsbibliotekene med. Gamle høgskoletravere som Else Margrethe Bredland fra Universitetet i Agder og Espen Skjoldal fra Stavanger, var med – men for lederne fra de gamle universitetene passet det visstnok ikke.
På programmet sto besøk på CBS – Copenhagen Business School (eller handelshøjskolen om du vil), Danmarks Pedagogiske Bibliotek, Danmarks Elektroniske Fag og forskningsbibliotek og det kongelige Bibliotek.

På CBS ble vi vist rundt av Anette Koll. Jeg var der for mange år siden da vi planla Læringssenter på Høgskolen i Vestfold. Vi var imponert over datalab’en og aktiviteten der. Slik ville vi også ha. Nå var datalab’en tom fordi studentene hadde bærbare Pcer. Også bibliotekspc-ene var nå laptoper, riktignok ikke bærbare lenger fordi de var lenket til bordene. Til vinteren står Høgskolen i Vestfolds læringssenter ferdig. Ting tar tid og mye endrer seg underveis.

Etter omvisninga var det orientering ved biblioteksdirektør Reni Steffensen. Mye av slike orienteringer er kjent stoff, men jeg merket meg følgende: De siste årene har biblioteket hatt en nedgang i utlån på 46 %, med påfølgende mindre interaksjon mellom studenter og bibliotekspersonale. Steffensen mente at 40 % av CBS-bibliotekets virksomhet nå dreide seg om det folk oppfatter som klassiske biblioteksoppgaver. Et nytt tiltak var å bygge opp en konferanseservice som skal kunne stå som arrangør av CBS sine internasjonale konferanser, det vil si være ansvarlig for alt fra hotell og kaffe til conference proceedings.

Steffensen pekte på at det har vært et stramt arbeidsmarked for bibliotekarer i Danmark. Et tiltak som skal gjøre det attraktivt å arbeide på CBS er at man årlig kan bli med på en lengre studiereise. I de gode 90-årene reiste man bort i flere uker. Nå gjennomfører biblioteket en ukes studiereise hvert år, hvor 8 av 55 ansatte får delta. De har vært i USA, rundt i Norden etc. Studiereisa betyr nye muligheter for læring på tvers av de teamene man ellers jobber i – og ny teambuilding. Deltakerne forplikter seg til å blogge på bibliotekets innovasjonsblogg.

Biblioteket har sammen med resten av høgskolen, satset mye på sine lokaler, på bygningene. Grupperommene males en gang i året. Når vi ikke har så mye bøker, må bygningene framstå som attraktive, sa Steffensen. Nå hadde imidlertid CBS fått ny rektor som ikke syntes bygninger er så viktige, den nye rektorer vil fokusere på studentene. Biblioteket var for øvrig i gang med å gjennomføre en ny strategiplan. Den innebærer et fokusskifte fra 90/10 til 50/50 dvs fra 90% ressurser til studentene og 10% til forskerne, til en deling av innsatsen. Et fokusskifte fra ”desk to contact”, fra ”books to e-ress”, fra ”catalogue to search”.

Bibliotekaren Mette orienterte om undervisning. CBS hadde samme problemer som oss og resten av høgskolene: Å greie å få studentene med på informasjonskompetanseundervisning – og få det inkludert i fagplanene. Alle nye studenter får en orientering om hvorfor de bør bruke biblioteket. Ved første større skriftlige oppgave får de to leksjoner om metode, kildekritikk og søkeferdigheter. Ny undervisning kommer i forbindelse med hovedoppgave/bachelorseminar.
Leif orienterte om Open Access. Den danske regjeringa har ikke vært så opptatt av dette som den norske. Men CBS har skrevet under Berlindeklarasjonen for Open Access. Biblioteket har startet det som er en større politisk prosess i institusjonen – for åpen tilgang.
Danmarks Pedagogiske Bibliotek er nå en del av Århus Universitet. Danmark har vært gjennom omfattende strukturendringer i høyere utdanning: En rekke prosfesjonsskoler er slått sammen, samt at en rekke mindre universitet er blitt tvunget til å finne seg partnere.

Mens CBS hadde redusert sitt antall bøker og satset på elektroniske ressurser, hadde DPB nærmere en million bøker. I ulike oppstillinger, i delsamlinger. Bøker over alt. 100.000 besøk – 500.000 utlån i året, det forteller hva brukerne kommer til DPB for. Jeg sier ikke at det ene biblioteket har valgt en riktigere strategi enn det andre. For brukerne av DPB er det åpenbart viktig at det finnes et sted der også gamle bøker innafor pedagogikkfaget blir tatt vare på og er tilgjengelig.

Etter omvisning og orientering på DPB, var det møte for biblioteklederne. Utrolige så effektive vi kan bli på slutten av dagen. Men det var bl.a. en god orientering om Bibsys ved hedmarks nye bibliotekleder, Anna Løken.

Tirsdag var det orientering om Danmarks elektroniske fag og forskningsbibliotek: http://www.deff.dk/ Prosjektet DEFF ledes av en styringsgruppe med representanter for Undervisningsministeriet, Forskningsministeriet og Kulturministeriet. I Danmark er det nemlig slik at de profesjonsorienterte høgskolene ligger under Undervisningsdepartementet, mens bare universitetene er under Forskningsdepartementet. Det kongelige bibliotek ligger under kultur. DEFF ble opprettet med 20 millioner i prosjektmidler, deretter 2 millioner pr år. DEFF ligger administrativt under Styrelsen for bibliotek og medier som er en sammenslutning av den gamle Bibliotekstyrelsen og Mediestyrelsen. DEFF administrerer bl.a. et omfattende konsortievirksomhet. 260 aktive institusjoner med 240 avtaler med en omsetning på 130 mill DKR. Som i Norge er det ingen statlig finansiering av konsortiene, utover at lønna og driftsutgiftene til de 6 medarbeiderne dekkes. Konsortiegruppa deltok imidlertid også i forhandlinger for en lisenspakke til danske regioner – til sykehus og praktiserende leger. Det er forunderlig at slike lisenspakker kan dekkes av det offentlige fullt ut, liksom det norske Helsebiblioteket. Er det fordi 13 millioner i utgift på slike lisenser bare er peanøtter i helsebudsjettet? Eller er det fordi alle innser at oppdatert informasjon er viktig når det gjelder helse? I allefall burde slike nasjonale ordninger som Helsebiblioteket danne mønster for digitale bibliotek på flere områder.

Mer krangling om bibliotek

I valgkamptider kan alle politikere by på en rørende historie om en hyggeliog bibliotekar de møtte i barndommen. Alle er så mye for bibliotek, at debatten om bibliotekenes utfordringer blir knust under massiv velvilje. Etter min mening trenger vi mer krangling om bibliotek. Bibliotekene må komme tydeligere på den politiske dagsordenen, og da må det konflikter til.
Norsk Bibliotekforening avd Vestfold har tatt et flott initiativ til et åpent debattmøte lørdag 5. på Tønsberg Bibliotek. De spør: Bibliotekets fremtid. Hva skjer med biblioteket i en digital tidsalder, trenger vi dagens bibliotekordning eller bør det utformes annerledes?
Stortinget behandlet før sommeren en stortingsmelding som tok opp disse problemstillingene. Det er synd å si at den politiske interessen var spesielt stor. Noe skyld må vi bibliotekarer ta sjøl fordi vi har bidratt til at debatten er blitt alt for intern og fag-orientert. Ikke minst har vi i for stor grad ventet på at politikerne skulle utvikle politikk for bibliotekene, i stedet for selv å stille konkrete krav. Da nytter det ikke etterpå å være skuffet over politikerne.
Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek er en suksesshistorie som et samarbeid mellom to kommuner. Men det er det eneste i sitt slag i Norge. Dagens brukere etterspør gode bibliotek med et personale med bred kompetanse. Det må gjerne også være kiosker – men veldig ofte vil vi også gå til den store velassorterte butikken som har hele utvalget. Nå trenger vi nasjonale utviklingsmidler for å fremme samarbeidstiltak og utvikling av flere slike gopde bibliotek.
Det er fortsatt er behov for offentlige steder som bibliotek der folk kan få tilgang til internett. Men allerede i dag har over 90 % av befolkningen tilgang hjemmefra eller fra jobb. Men hva får de tilgang til? Bibliotekene må kjempe for at mere meningsfylt innhold. Brukerne må få tilgang til skjønn- og faglitteratur også digitalt, til forskningsresultater og publikasjoner, til kulturarv i form av musikk, tv-sendinger, fotos osv. Etter min mening må biblioteken stille seg på brukernes side i kravet om tilgang til informasjon, så må vi finne løsninger som tilgodeser opphavsrettshaverne økonomisk. I dag er det alt for mange økonomiske og juridiske hindre for en fornuftig deling og økt bruk av digitalt innhold.
I framtida vil bibliotekenes største ressurs ikke være boksamlingene, men brukerne. Når det meste er tilgjengelig for brukerne fra deres hjemme-Pcer, må det være en annen grunn for å gå til biblioteket. Bibliotekrommet må bli et sted å møtes, et sted der viktige offentlige diskusjoner foregår, et sted for opplevelser.

IFLA onsdag: Statistikk, flerkultur og fri tilgang til informasjon

Innlegg til Bok og Bibliotek

I går fikk IFLA 1,5 millioner dollar av Bill og Melinda Gates foundation. Pengene skal brukes til å styrke nasjononale bibliotekforeninger. En viktig del av dette arbeidet er å styrke statistikkarbeidet, slik at man kan dokumentere viktigheten og omfanget av bibliotekvirksomheten. Overskuddet fra Bill Gates Microsoft drysser dermed også på Iflas statistikk-seksjon der Tord Høivik sitter. Han er innvalgt i et mindre arbeidsutvalg som skal lage et undervisningsprogram for bedre biblioteksstatistikk.
Det er ikke mange norske bidrag ved denne konferansen. Men Kirsten Leth Nilsen fra det Flerspråklige Bibliotek startet mykt med å vise bilder fra boka og fortelle om utstillingen ”Det magiske teppet” – en reise gjennom islamsk kunst. Det er en bok oversatt til 22 språk og en utstilling som også kan vises i bibliotek. Henns paper kan leses her: http://www.ifla.org/files/hq/papers/ifla75/158-leth-en.pdf
Under samme tema var det for øvrig en presentasjon fra Vesnja Injac fra Nasjonbalbiblioteket I Serbia. Hun fortalte om deres arbeid med å skape en digital samling om og av romani-befolkningen. Dette er et europeisk prosjekt under det som nå er Europarådets tiår for inkludering av romanibefolkningen. Av 46 nasjonalbibliotek i Europa var det imidlertid bare 5 som hadde bidratt med innhold. Men Injac fortalte at de bl.a. hadde fått en privat samling med hele 50.000 bilder og en ordbok skrevet for hånd i Auschwitz. Den første boka om romani-folket kom ut i England i 1547, i Serbia kom den første boka i 1893 – som den 9 boka som i det hele tatt var gitt ut i landet. I oktober dette året lanseres en portal om romanifolket på det europeiske digitale bibliotekets nettsider.
Ellers deltok jeg på en samling om miljøvennlige bibliotek. Spania har gjort mye på dette området, ved å bygge et nettverk basert på kunnskapssentra i forbindelse med naturvernområder. Det er særlig skolering innenfor miljøkompetanse som mangler.
Opphavsrett og fri tilgang til informasjon er også et tema for flere forelesninger og diskusjoner. Problemstillingene er ofte klare, men jeg synes jeg har hørt dem før: Hva skal til for å komme videre fra analyse til politisk handling?
Harald Müller fra Max Planck-instituttet i Tyskland la fram dilemmaene for bibliotekene:
- Fri tilgang på internett eller blokkering av visse sider?
- Skal biblioteket ha ansvar for brukernes brudd på opphavsrett?
- Skal brukerne være sikret anonym tilgang?
- Hva med internettbrukernes rett til personbeskyttelse?
Samtidig med at mange land erklærer høylytt at borgerne skal ha rett til fri tilgang til informasjon, vedtar mange land regler som innebærer sensur. USA har en lov for å beskytte barn mot skadelig internett-innhold. Loven pålegger alle offentligfe institusjoner som tilbyr internett-bruk for barn, å installere filtre og andre begrensninger. Det samme gjelder Tyskland og en rekke andre land. Müller reiste spørsmålet om hvem som er ansvarlig ved illegal downloading, plagiering, illegal publisering. Han fortalte om et bibliotek i Tyskland som hadde fått rettslige krav mot seg fordi filmen ”Mädchenpensionat” var blitt ulovlig lastet ned til en av bibliotekets PC’er. I EU foregår det diskusjon om datalagrinsgdirektivet som krever at data om internettbrukere blir lagret for framtidig bruk. Det er klart i strid med både politikk fra EBLIDA, IFLA og også både den internasjonale og den europeiske menneskerettserklæringen, mente Müller.
Stuart Hamilton fra IFLA fortalte at han som engelskmann hadde pleid å ha BBC som startside på nettet. For noen uker siden innførte BBC geografisk gjenkjenning på IP-nr som avslørte at Hamilton ikke satt i England når han prøvde å nå BBC sin side. Da fikk han i stedet en side med internasjonale nyheter. Denne styringen av brukernes tilgang er ikke begrunnet i politikk, men i økonomi: Reklamen skal nå brukerne mest effektivt. Han advarte sterkt mot IP-gjenkjenning. Et annet grelt eksempel gjaldt eboklesere som hadde kjøpt George Orwells bok ”1984” fra Amazon for noen uker siden. Det viste seg at Amazon ikke hadde rett til å selge teksten, derfor gikk de inn i alle kjøpernes ebøker og slettet teksten!

Gårsdagens kveldsarrangement gikk for øvrig utmerket. Alle stygge mistanker om italienernes evne til å organisere, ble avkreftet. Effektive og vennlige kelnere serverte enkel men smakfull mat på en rekke små restauranter. Kl. 21 samlet vi oss i den praktfulle Milano-domen til konsert med harpe og fiolin. Ikke hvilkensomhelst fiolin heller, denne var bygd av Stradivarius og var atskillig mer kjent enn utøveren. Ganske annerledes enn fjorårets bråkete rockekonsert i Quebec der nasjonalbibliotekar Vigdis Mo Skarstein var en av de få som nøt å svinge seg i dansen. Ellers er Milano en stille by i juli og august. Milaneserne reiser vekk på ferie hvis de har sjansen. Halvparten av butikkene er stengt på grunn av ferieavvikling. Men museene er fulle av venezianske kjøpmenn og madonnaer med barn, ja her kan man også se Michelangos ufullendte siste marmorskulpur Pieta.

IFLA tirsdag: Ikke bare foredrag

Bidrag til Bok og Bibliotek:

IFLA-konferanser er langt mer enn forelesninger. Det er bl.a. en stor utstilling av alle mulige kommersielle aktører innen bransjen, og det er Postere. I år var det bare Kirsten Leth Nilsen fra Norge som hadde poster. Og hun var egentlig heller ikke fra Norge, fordi hun representerte IFLAs multikulturelle charter.

Andre poster-utstillinger som jeg merket meg var bl.a. DIBAM, Direktoratet for Arkiv, Bibliotek og Museum i Chile.Etter at DDR gikk fløyten er det bare England og Chile som har en tilsvarende organisasjon som ABM-utvikling. DIBAM presenterte et stort prosjekt for å få folk til å lage egne web-sider. En jury kåret beste webside, mens innbyggerne kunne stemme på folkets eget valg. Posterne handler om alt mulig: Nederlandske Cultural Emergency Response som gir penger og praktisk hjelp for å berge kulturarv ved krig og katastrofer – startet under Irak-krigen. Nå presenterte de sine prosjekter ved naturkatastrofer som knapt har vært nevnt i nyhetene hjemme i Norge. Jeg hadde ellers en hyggelig prat med en amerikansk Ph-d. student som presenterte sitt prosjekt om hvordan bibliotekene møter internasjonale studenter og deres behov.

Ellers er det selvfølgelig et stort kaos. Men mye kommunikasjon, kontakt og læring foregår i dette kaoset. I lunsjen for eksempel ble jeg kjent med en etiopier som hadde fått for lite vekslepenger igjen. Vi gikk til felles kamp mot serveringsdama. Og tapte. Men vi fikk en hyggelig prat etterpå.

Hver IFLA-konferanse har en dag med et felles sosialt arrangement for hele kongressen. Det er ikke lett å servere 3-4000 mennesker middag. Da IFLA var i Oslo ble det løst ved et alle ble transportert til Folkemuseet. Der fikk de en ryggsekk med matpakke og drikkekuponger. Andre steder har det vært koldtbord. Fascinerende å se hvor fort gigantiske koldtbord kan bli ribbet. Her i Milano skal vi i kveld til Galleria Vittorio Emmanuelle. Der er det flere utstillinger: Monet fra vannlilje-perioden, Leonardo Da Vincis bokillustrasjoner (vises bare i kveld). Siste utstilling handler om seks århundre med bokbinder-virksomhet i Milano. Milano er Italias store by når det gjelder bokutgivelser – og design i det hele tatt!

Milano er Leonardo da Vincis og Verdis by. Verdi var en lederfigur for italiensk enhet og opprør mot Østerrike-Ungarn som Lombardia var en del av. Etter oppføringen av hans store operaer som Rigoletto og La Traviata, ropte publikum V.E.R.D.I. . Det hadde dobbeltbetydning: Vittorio Emmanuelle RE d’Italia: Altså: leve Viktor Emanuelle – kongen av Italia! I tillegg til utstillinger skal vi nyte konsert med en Stradivarius-fiolin i den praktfulle Milano-domen!

Men maten? Arrangøren vil ikke ha kaos, så de har satset på å booke bord til hver enkelt av deltagerne i små restauranter rundt Galleria Viktor Emmanuelle, inkludert MacDonalds. En fantastisk ambisjon: Jeg sto i kø en time før jeg kom til en frivillig medarbeider som ringte rundt og bestilte bord, meny og tid. Jeg er spent på om dette fungerer i praksis.
Milano var Italias store industriby. I dag er imidlertid sjølve fabrikkene erstattet av hovedkontorer til store forretnings- og finansimperier. 25 % av Italias skatteinntekter kommer fra Milano. Byen er en høyborg for Berlusconi og Forza Italia. Til morgen i dag ble vi mødt av bibliotekarer som delte ut løpesedler: Tradisjonelt har Milano hatt et godt biblioteksystem, nå blir de utsatt for store nedskjæringer. Er målet at befolkningen skal holdes i uvitenhet slik at de er lette å manipulere, spurte Milanos bibliotekarer.

Ellers har jeg vært på foredrag om unge og eldre bibliotekarer. Hvordan løse problemene med en arbeidsstyrke av eldre bibliotekarer som møter unge og nytenkende, velutdannede kolleger? Alvorlige problemer. En dansk deltager fikk applaus da hun slo fast at det finnes både unge og gamle som ikke tenker nytt, samtidig som vi skal huske at det faktisk finnes mange nytenkende eldre kolleger!

En framtid for bibliotekene?

Et reisebrev fra IFLA-konferansen i Milano - skrevet til Bok og Bibliotek:

Bibliotek skaper framtid er slagordet til IFLA-konferansen som startet søndag i Milano. Men er det en framtid for bibliotekene? Spørsmålet er mer påtrengende enn noen gang: Plutselig har det gått opp for mange at en framtid uten bøker ikke er så langt unna. Samtidig velger både studenter og lærere Google framfor de digitale biblioteksystemene, ikke bare av lettvinthet men fordi Google Scholar gir flere og bedre treff enn lokale digitale bibliotek.


Den årlige IFLA-konferansen er et fargerikt fellesskap av bibliotekarer fra alle verdenshjørner. Denne gang er det litt færre enn det pleier. Folk skylder på finanskrisa, som har rammet resten av verden hardere enn Norge. Så den norske delegasjonen minst like stor som den pleier. Konferansen består av en rekke temapresentasjoner som omfatter alt fra forskningsbibliotek til barnebibliotek, fra parlamentsbibliotek til bokbusser i Afrika. En kan ikke få med seg alt, men må velge. Mitt første valg var temaet ledelse og markedsføring og akademiske bibliotek.

Bokas endelig nærmer seg. Temaet startet med Claus Ceynowa fra det Bayerske Statsbiblioteket i München som dro opp et kjent lerret med økt bruk av digitale kilder som ikke kommer via bibliotekene. Også forskernes informasjonsatferd endrer seg med hopping og flicking.

Allerede nå er mobiltelefonen det mest utbredte kommunikasjonsredskapet i verden, sa Ceynowa. I den fullsatte salen med kanskje 500 tilhørere var det fire modige som stakk opp handa og påsto de ikke hadde mobil. Biblioteket må være på mobilen til folk. Og om under 10 år må vi være der i form av tredimensjonale tjenester som Second Life.

Papirboka har ingen framtid. Allerede neste år synker prisen på e-bøker dramatisk. For de som vil moralisere over brukernes atferd, ga Ceynowa klar beskjed: Ikke prøv å endre brukernes arbeidsmåte til å passe det digitale biblioteket. Endre det digitale biblioteket til å passe til brukernes arbeidsmåte.

Men, påpekte Ceynowa, biblioteket har en framtid som et fysisk sted, som et sted for kultur, læring og tenkiung, utstillinger osv. Biblioteket har markedsverdi som noe å stole på, et sted for refleksjon, uavhengighet, konsentrasjon, eksklusivitet. Biblioteket vil være som en Fugl Føniks: Det vil brenne opp og oppstå på nytt ut fra to viktige imperativer: 1. Biblioteket som tjeneste må bli usynlig (integrert i måten man jobber på) 2. Biblioteket som sted må bli synlig!

Folka er samlingene. Neste mann ut var Eppo van Nisten fra Delft i Nederland. Han proklamerte stolt at han ikke var bibliotekar, som 92 % av verdens befolkning leste han heller ikke bøker. Livet - sa han - handler om å ha det moro. Det gjør vel egentlig ikke bibliotek, hvis vi skal være ærlige?

Van Nisten arbeidet med å utvikle biblioteket i Delft til "det mest moderne biblioteket" - rett og slett en bedre venn en Google. Akkurat som oljeselskapene står biblioteket overfor store utfordringer. Oljeselskapene vet at oljealderen renner ut. Biblioteket ville heller ikke bli oppfunnet på nytt i dag. Vi må endre oss. Allerede i dag leses de fleste bestselgerne i Japan på mobiltelefoner. Van Nistens postulat var at bøkene er ikke samlingene i biblioteket lenger, det er folka i biblioteket som er samlingen som gjør det verdt å komme dit.



Blodpris for nett. Ved denne IFLA-konferansen er det flere blogger og twitringer enn noen gang tidligere. Alvoret siger inn på forsamlingen: Vi er nødt til å endre oss. Framtida er digital, sjøl om noen fortsatt legger hindringer i veien: I Berlusconis Italia går det ikke med åpen internett-tilgang. En ting var at jeg måtte betale blodpris for tilgang til trådløst nett, men jeg måtte også skrive under en erklæring av det tildelte passordet bare skulle brukes av meg og ikke av mulige terrorister.

Ellers er det godt sommervær med 35 grader. Det er lange køer og de fleste synes maten er dyr.

Latina sommer-skole

Mandag 22. juni begynte sommerens vakreste eventyr i jobb-sammenheng: Latina sommerskole. 11 studenter fra Kina, Tanzania, Uganda, Nepal, Ukraina og Polen kommer til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo for å lære om "learning and teaching in a digital world".

Dette er et laboratorium for framtidas pedagogikk. I spissen står Helge Høivik, godt fulgt opp av bror Tord. Ellers er Vibeke fra lærerutdanninga med, Aslak og Kristin og jeg fra Læringssenteret.

Her finner du informasjon om Latina: http://summer.latina.pedit.hio.no/
En del av pedagogikken og den praktiske opplæringen er at alle studentene allerede første dag skal begynne å blogge. Vi lærere må gi daglige responser, i tillegg til å blogge sjøl. Her finner dere min Latina-blogg: http://larsegeland.wordpress.com/

Biblioteket må bli mer kontroversielt

Noen spredte kommentarer til debatten mellom Plinius og Frode Bakken – skrevet på en kaffebar i København en tidlig morgen før jeg skal på møte. Se Plinius: http://plinius.wordpress.com/

Hvis Frode Bakken har rett i at biblioteket er sentralt for demokratiutvikling, læring og kunnskapsutvikling og kunst og kulturformidling – så burde selvfølgelig bibliotek hatt en helt annen rolle i den politiske debatten. Hvis bibliotekene virkelig var sentrale på disse områdene ville politikerne fra alle partier og fra alle politikkens delområder, hivd seg inn i debatten om framtidas bibliotek. Men dessverre må påstandene til Frode først og fremst oppfattes dithen at vi bibliotekfolk gjerne vil at andre skal være oppmerksomme på at bibliotek har betydning for for demokratiet, kunnskaps- og opplevelsesformidlinga. Påstanden er rett hvis den omformuleres til at bibliotek burde være sentralt når det gjelder demokrati osv.
Frode sier at bibliotek er et politisk prosjekt begrunnet i fordelingspolitikk, utdanningspolitikk, kultur- og distriktspolitikk. Ja, det er riktig, men biblioteket har aldri fått den plassen på disse politikk-områdene som det burde fått. Bibliotekspolitikk har vært – og er fortsatt – i alt for stor grad noe for de spesielt interesserte. Bibliotek omtales i stortingsmeldinger om bibliotek, men sjeldent i andre stortingsmeldinger. For eksempel har bibliotek nesten ikke vært nevnt i de siste åras meldinger innafor utdanningspolitikk.

Frode har rett i at bibliotekene er en av færre og færre ikke-kommersielle arenaer. Hvorfor diskuteres det da ikke mer? Interessen for bibliotekene i den offentlige debatten er ikke preget av verken raseri over at vi bruker penger på en slik dum likhetsarena, eller kamp for bibliotek som et integreringstiltak eller tiltak mot nye klasseforskjeller mht til kunnskapstilgang. Biblioteket møtes stort sett med stille velvilje – og de blir heller ikke utfordra på å vise at de leverer det de lover.

Det er fortsatt et snev av sannhet i det Henrik J. Hjartøy (1892-1971, biblioteksjef ved Det Røde Biblioteket på Rjukan, seinere katalogsjef på Deichmann og Aps fremste ”biblioteksteoretiker”) skreiv i boka ”Vår bibliotekspolitik”: ”De fagutdannede bibliotekarene i folkebibliotekene er meget ofte damer fra et spissborgerlig miljø. Disse bibliotekfolk har gjerne en konservativ livsinnstilling. Og det er mange av dem som ikke interesserer seg nevneverdig for den tid de lever i og for de store samfunsproblemer som ellers optar folk flest.” Problemet var at Hjartøy aksepterte denne situasjonen. Bibliotekene ble aldri satt på dagsordenen av arbeiderbevegelsen i Norge som et redskap de kunne bruke får å nå bevegelsens mål. Dette var delvis forskjellig fra situasjonen i Sverige og Danmark, og kan være en mulig forklaring på at norsk bibliotkvesen ligger tilbake for våre nordiske naboer.

Jeg trur ikke at det er mulig å trekke seg sjøl opp etter håret. Bibliotekene kan ikke bli sentrale for demokrati-, kunnskap- og kultur ved bare å være flinke. Det er de materielle forholdene i samfunnet som vil være avgjørende for bibliotekets påvirkning. Dagens åpne bibliotek er – som Frode skriver – en arv fra USA – en arv som har med framveksten av en ny nasjon hvor man gjorde oppgjør mot gammel føydalisme med ideer om the selfmade man, til det passet det åpne biblioteket godt. Hans Martin Fagerli har tidligere påpekt at når biblioteksbruken i høgskolene eksploderte etter høgskolereformen i 1994 skyldtes det ikke først og fremst bedre bibliotek, men omlegging av undervisningen som følge av økt rekruttering til høyere utdanning og en økonomi som gjorde at man måtte legge opp til mer egenaktivitet fra studentene.

Plinius har åpenbart rett i at vi er på vei ut av industrisamfunnet. Ikke fordi det ikke produseres industriprodukter lenger, men fordi drivkraften i økonomien handler om informasjon – eller kunnskap. Mens industrisamfunnets klassekamp handlet om retten til å eie produksjonsmidlene (fabrikkene) handler kunnskapssamfunnets klassekamp om retten til informasjon/kunnskap.

Informasjon er et slags objektivt begrep – som Gernot Wersig sa det: Den politiske kampen om en fri presse, allmennkringkasting osv er avløst av kapitaleieres rett til å sende til å sende endeløse såpeoperaer i reprise, samtidig som de blir stadig mer selvhøytidelige på pressefrihetens vegne. Derfor lanserte Wersig (og andre) begrepet kunnskap, som er et begrep som er ladet med verdier. Derfor er jeg helt enig med Plinius når han sier at gratis tilgang til informasjon og litteratur er alt for passivt som rasjonale for bibliotekene. Det er jo en overflod av gratis informasjon allerede! Vi skal gi gratis tilgang til verdifull kunnskap. Det gjør bibliotekarene til politiske aktører, og setter dem i opposisjon til en del krefter i samfunnet som for eksempel de kapitalkreftene som først og fremst vil tjene på salg av verdiløs informasjon. Skal bibliotekene framstå som det politiske prosjektet som Frode Bakken mente at vi var, må vi i dag bli endringsagenter som Plinius sier. Tørre å ta en del standpunkter som river bibliotekene ut av den evindelige vennligsinnede, men lavpriuoriterte situasjonen vi er i dag. Politisk aktør må selvsagt ikke oppfattes i noen partipolitisk sammenheng, men i en sammenheng med at vi må stå for noen verdier som for eksempel til solidaritet med de som ikke har råd eller ressurser til å kjøpe seg informasjonen sjøl.

Og selvsagt er det viktig at bibliotekene alliererer seg med politiske og akademiske krefter utafor sine egne miljøer, ikke minst for å få fram en analyse av bibliotekets rolle som er bygd på annet enn postulater og ønsker.

Trendene jeg ser er de samme som Plinius når han refererer til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo. En sammenligning med andre høgskolebibliotek viser at vi er blant de som har høyest besøk, høyest utlån og høyest bruk av digitale kilder. Det til tross for at vi er blant de som har minst penger: Vi kjøper bare halvparten så mye bøker som gjennomsnittet av høgskolebibliotek, men vi har et utlån på 128 prosent av samlingas størrelse, mens andre har et utlån på cirka halvparten av samlingas størrelse. Dette skyldes at vi har lesesalsplasser, PC-arbeidsplasser, sofaer og ikke minst mange grupperom. Studentene bruker Læringssenteret som sitt arbeidssted, og dermed låner de også bøker og bruker de digitale ressursene. Det spennende er at bibliotekrommet har gått fra å være et individuelt arbeidssted til et kollektivt. Det er blitt en læringsarena med mange elementer: de fysiske læringsressursene i form av Pcer og arbeidsplasser, de menneskelige (først og fremst i form av medstudenter, dernest bibliotekspersonalet) og medier: Google, nettsamfunn, fulltekst på Pcen, bøker og DVD’er i hylla, aviser i sofaen (og etter hvert får vi også TV-nyheter fra BBC, Al-Jazeera med mer på storskjermer).

Bibliotekmeldinga gir oss krutt til å kjempe for bibliotekene:

Regjeringa positiv til nasjonale lisenser for digital tilgang


Bibliotekmeldinga er ikke konkret nok, mener mange. Det er det sjelden at stortingsmeldinger er. Kanskje har vi bibliotekarer for stor tro på ord på papir. Vi kan ikke forvente verken revolusjon eller nye reformer fra en stortingsmelding hvis ikke grunnlaget er lagt gjennom nitidig arbeid. Vi har ventet på Giske. For hver utsettelse av meldinga har forventninga steget. Nå er mange skuffet. Hva gjør vi nå? Jeg foreslår at vi gjør som Terje Vigen: Vi sturer en dagen eller to, så kaster vi sorgen av – og intensiverer arbeidet for bibliotekene ytterligere.

Derfor er jeg enig med BoB-redaktør Odd Letnes som sier at nå må biblioteksektoren slutte å syte. Det er ikke fordi jeg – som Hans Martin Fagerli sier - er en så ”ualminnelig trofast og snill rødgrønn bibliotekar” at jeg er fornøyd med meldinga, men fordi jeg tror meldinga gir oss mye krutt til fortsatt kamp. Det gjelder for eksempel en av de viktigste sakene for fag- og forskningsbibliotekene: Spørsmålet om nasjonale lisenser og konsortier. Her representerer meldinga et viktig gjennombrudd som vi må følge opp.

Hadde meldinga vært et saksforelegg til HiO-styret hadde den blitt tatt til etteretning uten diskusjon, skriver Fagerli som legger til at det er tiltakene - eller mangelen på slike – som er viktige. Prosaen i meldinga, vedtas ikke, skriver Fagerli.

Kanskje er det forvirring om hva en stortingsmelding egentlig er. En stortingsmelding skal skissere en politikk for fagfeltet. Det er sjelden at det kommer klare løfter og tiltak, for ikke å si at det aldri følger penger med en stortingsmelding. Alle bibliotekarer og andre bibliotekvenner må altså lære at det ikke er nok med innspill til teksten i en melding, men at vi er nødt til å skape et politisk trykk som varer over tid. Det er ikke noe stunt å sette biblioteket på den politiske dagsordenen.

I forkant av meldinga håpet noen på et rød-grønt løft for bibliotekene, på linje med regjeringas satsing på barnehager. Men kanskje glemte de da at gjennomslaget for barnehager kom som resultat av at et av regjeringspartiene hadde hatt dette som en hovedsak i over 30 år? Ikke minst som et resultat av at det var et krav om disse tjenestene fra brede befolkningslag.

Stortingsbehandlinga er nå visstnok fastsatt til 9. Juni. Det betyr at vi har halvannen måned til å diskutere og ikke minst påvirke komite-medlemmene som skal skrive sine merknader. Men tida etter 9. Juni er like viktig: Da må vi sørge for at feite ord følges opp i praksis.
Når dette er sagt, vil jeg heller ikke legge skjul på at jeg hadde håpet at man hadde kommet lenger i å kunne konkretisere noen av tiltakene som nå går til utredning.

Når det gjelder nasjonale lisenser og konsortier/lisensavtaler for tilgang til digital informasjon, står det i meldinga at regjeringa er positive til å etablere nasjonale lisenser. ”Målet må være å gi allment tilgang for innbyggerne” står det – et ganske hårete mål, etter min mening. Organiseringa av Helsebiblioteket trekkes fram som et eksempel for en avgrenset målgruppe – det er ganske konkret. I tillegg pekes det på publisering i åpne institusjonelle arkiv.

Under overskriften Tiltak står det at KD vil samarbeide med Kunnskapsdepartmentet om hvordan arbeidet med nasjonale lisenser skal utvikles videre.

Altså: For første gang har vi fått et politisk gjennomslag for nasjonale lisenser, men hvordan de skal være har jo heller ikke biblioteksektoren sjøl vært verken enige eller konkrete nok om.

Nå må vi følge opp dette videre: Jeg vil trekke fram det ungarske systemet der staten gir tilskudd som brukes til å frikjøpe noe digital informasjon for alle, og for å subsidiere i ulik grad annen informasjon for mer spesielt interesserte. Hvordan pengene brukes avgjøres av et råd med medlemmer fra institusjoner i sektoren. Eksempelet Helsebiblioteket overført og utvidet på ulike fagområder er også i høyeste grad interessant.

Når det gjelder åpne institusjonelle arkiv så viser bibliotekmeldinga til forskningsmeldinga som kom i dag 23. April. Regjeringa gjentar her prinsippet om at alle at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forskning, skal være åpent tilgjengelige. De føyer til at man forventer at andelen offentlig finansierte vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig, skal øke betydelig. Imidlertid vil ikke regjeringa pålegge forskere å legge ut artikler i åpne arkiver dersom forlagene ikke tillater dette. Retningslinjer for praksis på dette området, overlater man til institusjonene – men Kunnskapsdepartementet vil følge dette opp i styringsdialogene. For første gang er et viktig område for bibliotekene kommet inn som et tema på møtene mellom departementet og institusjonene! Regjeringa vil bidra til etableringa av Norsk vitenskapsindeks (NVI) som et felles, nasjonalt forskningsinformasjonssystem for norsk forskning samtidig som man forplikter seg til en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelige.

Utfordringene for bibliotekene blir å kunne lage og drifte åpne institusjonelle arkiv på en effektiv og rimelig måte, mens departementet vil gi oss støtte overfor våre eiere!