Del godene - kamp mot fattigdom!

Undersøkelser bekrefter at folk ønsker en jevnere fordeling enn hva vi har. Forskningen viser at folk blir lykkeligere når forskjellene er mindre. Hvis politikerne skal bidra til at folk er lykkelige, bør slagordet være: Del godene!
Gjennom valgkampen fikk vi et fortjent økt fokus på fattigdom. I mai la det såkalte Fordelingsutvalget fram sin rapport om økonomiske forskjeller i Norge. Bakgrunnen for at Kristin Halvorsen satte ned utvalget var at inntektsulikheten i Norge har økt.
Utvalget fant at fra 1994 har alle grupper fått økt velstand. Men den rikeste fjerdedelen har hatt høyest inntekstvekst. Den fjerdedelen med lavest inntekt har hatt lavere vekst enn gjennomsnittet. Dette skyldes to forhold: Kapitalinntektene som er svært ujevnt fordelt, har økt mer enn lønnsinntekter. I tillegg har lederlønningene økt kraftig.

EU definerer de som fattige som har mindre enn 50 % av middelsinntekten i et land. Det betyr at fattigdom oppfattes som noe relativt, altså at det påvirkes av fordelingen i samfunnet. Det hjelper altså lite om de fattige får mer, hvis de rike får enda mer.

I Stortinget før jul tok Høyres Torbjørn Røe Isaksen til orde for et absolutt fattigdomsmål, dvs et tall på hvor mye et menneske må ha i inntekt for å ikke kunne kalles fattig. FN opererer med et slikt mål, men da som et mål for eksistensminimum – hvor mye må folk ha for ikke å sulte. Et slikt fattigdomsmål er irrelevant i Norge. Allerede Adam Smith pekte på at fattigdom er en sosial betinget grense. Når man er fattig handler det om at ungene ikke kan delta på de samme tinga som andre unger, at man ikke kan delta i samfunns- og kulturliv osv.

Vi finner de fattige stort sett i følgende grupper:
- Aleneboende over 65 år.
- Enslige unge under 35 år som står uten jobb.
- Enslige forsørgere
- Ikke-vestlige innvandrere med mange barn og en inntekt.

Fordelingsutvalget viser at liksom rikdom bokstavelig talt går i arv i Norge, går også fattigdom i arv. De barna som vokser opp i lavinntektsfamilier har stor sannsynlighet for selv å falle utenfor.

Hvilke tiltak vil virke for å redusere antallet fattige?
- Arbeid. Langvarig ledighet fører til permanent lavinntekt. Derfor bør det satses på tiltak for å bringe folk inn i arbeidslivet som kvalifiseringstiltakene som regjeringa nå gjennomfører, under motstand fra bl.a. FrP.
- Tidlig innsats: 30 % fullfører ikke videregående skole og risikerer varig arbeidsledighet. Reduserer vi dette til 20 % har vi spart inn mange Oljefond. Mer praksisrelatert læring, er det beste vi kan gjøre. Ofte er problemene synlig allerede i barnehage og småskole. Tidlig innsats kan rette opp skeiv utvikling. Gratis kjernetid i barnehagene, gratis SFO og leksehjelp i skolen og nei til kontantstøtte som holder innvandrerbarn borte fra barnehagen, er viktig.

Det siste året har vi sett en sterk økning i kostnader til ulike trygdeytelser. Det er ingen ting som tyder på at folk blir friskere ved å være fattige, oftest betyr det bare at de får nok en bekymring. Men for noen grupper trygdede er det likevel lite som motiverer til å komme i jobb fordi man som lavtlønnt ikke vil tjene mer. Vi ønsker fortsatt å øke de laveste trygdene, men samtidig la lavtlønnte beholde mer av lønna, dvs gi dem skattelette. Derfor foreslår SV at skatten vris slik at lavtlønnte under 250.000 får skatteletter og de over 500.000 må betale noe mer, uten at det totale skattetrykket øker.