Verdens viktigste forhandlinger

Kronikk sendt Tønsbergs Blad for publisering til mandag:

I dag starter de mest krevende og viktige forhandlingene i menneskenes historie. Dessverre ser det ikke ut til at klimatoppmøtet i København vil ende med en juridisk forpliktende avtale. Men viktigere enn å få en halvgod juridisk avtale er det å få en politisk avtale som kan danne grunnlaget for en bedre juridisk avtale seinere. Men det haster på vegne av menneskeheten og våre barnebarn.

Verden har tidligere gjennom internasjonalt samarbeid klart å løse problemene med utslipp av gasser som ødela ozonlaget. Det viser at det er mulig å få til politisk handling. Utfordringene knytta til menneskeskapte klimaendringer er imidlertid større. Det finnes ikke et menneske i verden som ikke vil bli berørt av disse forhandlingene. Det handler ikke bare om å bli enig om bruk av ny teknologi, men også om reduksjon i forbruk og ikke minst en overføring av penger til de landene som uforskyldt sterkest får føle de sterkeste følgene av klimaendringene, nemlig de fattige landene. Maldivene er et land som står i fare for å bli borte som følge av havnivåstiging. De har søkt kollektivt asyl i Australia. Men presidenten sier: Vi vil ikke bytte ut et paradis med en leir for klimaflyktninger.

Den gode nyheten er at det skjer mye positivt, den dårlige er at det fortsatt ikke er nok til å klare det såkalte 2-graders-målet. Forskjellen mellom en temperaturstigning på 2 eller 4 grader er mellom relativt levelige klimaendringer og dramatiske endringer hvor land blir lagt under hav, hvor milliarder mennesker mister tilgang til ferskvann og muligheten til å produsere mat, hvor vi får ukontrollerbare stormer. Det betyr så store endringer at det kan bli umulig for oss å tilpasse oss. For å nå togradersmålet med industrilanda redusere sine utslipp med 25-40 %.

Det er bred politisk enighet i Stortinget om det som er Norges posisjon ved forhandlingene. Vi er det eneste landet som har sagt oss villig til kutt i utslippene på 40% innen 2020. Kina og India har lagt fram vesentlige utslippskutt. Kina har som mål at karbonintensiteten skal reduseres med 40-45 % innen 2020 sammenlignet med 2005. Indonesia har forpliktet seg til reduksjoner som utgjør 14 ganger de totale norske utslipp. Hvis de får økonomisk støtte kan de foreta kutt på mer enn 30 ganger de norske utslippene. Brasil har redusert sin avskoging med ¾ i løpet av få år – med en klimakutteffekt som er større enn hele Obamas klimapakke. USA sliter med ettervirkningene etter 8 år med Bush som fornektet klimaendringene. Nå er de imidlertid på banen med et forslag om et kutt på 3% i forhold til 1990.


Det er tre forhold som gjør det vanskelig å få til en klimaavtale:
- Industrilandenes forslag om utslippskutt er ikke store nok.
- De store utviklingslandene som Kina, Brasil og India vil ha penger fra industrilandene før de forplikter seg til klimakutt. De vil ikke betale for klimaendringer forårsaket av de rike landene.
- De rike landene har ikke lagt på bordet nok penger til å finansiere klimatilpassning i utviklingsland.

Fra tidenes morgen har menneskene tilpasset seg til klimaet. I Norge har vi bygget moloer for å beskytte havner, i Nederland har de bygget diker for å verne sg mot flom. I mange utviklingsland har de lang historie å handtere naturkatastrofer. Sjøl om vi klarer togradersmålet vil vi nå måtte tilpasse oss mye raskere og kraftigere enn før. Verdensbanken har beregna at u-landene vil trenge 100 milliarder dollar hvert år de neste 20 årene. Dette må komme i tillegg til dagens utviklingshjelp, ikke i stedet for.

Forhandlerne i København følges av millioner engasjerte mennesker. Et folkelig engasjement er nødvendig for at politikerne skal føle et press på å nå fram til enighet om en offensiv avtale.

Bilde: Regjeringsmøte under vann på Maldivene. Bildet er frigitt av den Maldivske regjering.