Løft for tilgang til medisinske elektroniske kilder i Afrika – snubler i passordbegrensninger

I 2002 etablerte Verdens Helseorganisasjon (WHO) Hinari-prosjektet. Det er det største skritt som noen gang er tatt for å redusere informasjonsgapet mellom rike og fattige land, i følge Grace Ajuvon som er bibliotekleder i Nigeria. Hinari gir tilgang til over 7000 elektroniske tidsskrifter innen biomedisin, medisin og helse. Tilgang gis til ikke-kommersielle institusjoner og organisasjoner i land med en bruttonasjonalinntekt på under 1250 US-dollar.

I Nigeria er det 120 institusjoner som har tilgang, forteller Grace, men erfaringen er at databasen brukes for lite. Hun har gjennomført en undersøkelse blant universiteter, universitetssykehus og helsesentra i Sør-Nigera for å finne ut hva som er hinderet for økt bruk. Hun presenterte undersøkelsen på AHILA-konferansen i Ouagadougou.
Hovedfunnene var kanskje ikke overraskende, men likevel et stort tankekors: Brukerne kjenner til Hinari. I institusjoner med brukeropplæring er det godt over 90 %, i andre institusjoner ligger kjennskapen på noe over 60 %. De fleste sier at de fikk kjennskap til Hinari gjennom en kollega. Selvfølgelig er det slik at det er flere som bruker Hinari blant de som har fått opplæring. Brukerne sier ellers at de klarer å bruke databasen uten hjelp. Hvis de kommer inn i den. Hele 35 % sier nemlig at de ikke kom inn forrige gang de prøvde pga vansker med passord. I Afrika kan kunnskap om helse virkelig bety liv eller død. Her har verdenssamfunnet i form av WHO fått de store forlagene på banen ved å tilby kunnskap i en rimelig form, men så faller de ut fordi det legges så store begrensninger på distribusjon av passord.

Bibliotekene har fått klare restriksjoner. Har du passord i en institusjon må du ikke bruke det ved institusjoner i andre land – sjøl om det er i andre afrikanske land som omfattes av tilgang til Hinari. Du må ikke laste ned for mye. Du må ikke legge passordet på nettet. Tre institusjoner i Nigera har fått tilgangen inndratt. En av delegatene på konferanbsen arbeidet for en internasjonal hjelpeorganisasjon i Afrika. Fordi det er en internasjonal organisasjon, får de ikke tilgang. Vi er altså vitne til et underforbruk av kunnskapskilder som lett kunne vært løst – helst ved at man ikke begrenser tilgangen men er positiv til økt bruk av kunnskapen. Pengene og kreftene må ikke legges i å begrense kunnskapsspredning som kan redde liv.

Problemene er parallelle i Norge, men konsekvensene ikke så groteske som i Afrika. Erfaringene er at passord som virker dvs beskytter tilgang, også stenger ute de brukerne vi vil nå. Gjenkjenning med ip-adresse eller domene burde være et alternativ.