Sviket mot SVs sjel?

Arne E. Nilsen har et innlegg i dagens Østlandsposten, som krever et svar. Det har jeg nå sendt, mens jeg ennå er inspirert av innlegget til Rannveig Kvifte Andresen i Stortinget i kveld. Innlegget viste at det er liv i de visjonene og holdningene hos SV som lå til grunn for danninga av SF.

Sviket mot SVs sjel?

I dag har Stortinget diskutert budsjett for forsvaret og utenrikstjenesten. Rannveig Kvifte Andresen holdt hovedinnlegget for SV. Det var befriende å høre et klart innlegg om atomnedrusting, om internasjonal solidaritet, om kvinners kår i Afghanistan. Ikke minst snakket Andresen om at krigen i Afghanistan ikke kan løses med militære midler. Mens møtet pågår leser jeg Arne E. Nilsens kommentar i ØP der han skriver om ”sviket mot SVs sjel”. Med det mener han at SV deltar i en regjering som fører en krig i Afghanistan, som SV er i mot.

SVs holdning er klar: Vi ser at for hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Derfor mener SV at det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan må avvikles, at Norge bør konsentrere sin innsats på det sivile området og at vi må bidra til å styrke mulighetene for at FN overtar ansvaret for støtte til sikkerhet og stabilisering.
SV er aleine om å være motstander av krigen. Men stadig flere – også fagmilitære - innser at offensiv krigføring og flere soldater ikke er løsninga. I regjeringsforhandlingene fikk vi ikke gjennomslag for vår krigsmotstand. Men SV har gjennom sin regjeringsdeltakelse klart å dra utenrikspolitikken til venstre. Ja, vi kriger i Afghanistan, men det finnes ingen andre land som bruker større andel av sine penger i Afghanistan på sivil oppbygging og hjelp. Hadde SV trukket seg fra regjeringen er det nok av andre partier som ville hjulpet til for å sikre et flertall for krigen uten et eneste spørsmålstegn.
SVs innflytelse på norsk politikk har aldri vært større enn i forrige stortingsperiode. Ved dette valget gikk vi tilbake, det svekker også vårt gjennomslag i politikken. Det er synd nettopp for de som er opptatt av motstand mot krigen slik Arne E. Nilsen er. Jeg mener han sprer myter om Kristins kamelspising. I en koalisjonsregjering må alle spise kameler av og til. Også Jens har spist kameler når han har godtatt midlertidig freding av Lofoten mot oljeboring, eller vern av Vefsna. Dette var saker der det var et klart flertall i Stortinget for den politikken som Jens egentlig ville ført. Gjennom regjeringsdeltakelsen har SV fått gjennom de siste tiårenes store velferdsreform, nemlig barnehager til alle. Utenrikspolitisk fikk SV gjennomslag i regjeringa for motstanden mot det planlagte rakettskjoldet. Dermed ble Norge det første Nato-landet som markerte denne motstanden og som bidro til å trenere saken til Obama ble valgt som president i USA og endelig begravde rakettplanene, som han nå får fredsprisen for.
I dag ser vi at særlig Siv og Erna er ivrige etter å redusere SVs seire i regjeringa i håp om å lage frustrasjon slik at regjeringa sprekker og de kan få innflytelse sammen med Jens. Nilsens spådom om SVs snarlige død er overdreven og bidrar bare til å styrke høyresida.

Bilde fra Flickr

Time out

Kulturombudets representant har trukket seg fra Styringsgruppa i Støperiet. Musikkorganisasjonenes representant er sterkt kritisk til at det ikke er avsatt penger til drift av kulturhuset. Det politiske flertallet er helt i villrede med tanke på både drift og økonomi. Det virker som det eneste fornuftige nå er å ta en time out når det gjelder Støperiet.

Hermann Berthelsen som er veteran når det gjelder kulturhus i Norge, pekte for lenge siden på at det egentlig ikke mangler lokaler til kultur i Tønsberg. Ole Morkken skriver det samme i sin kronikk forrige uke. Teatersjef Ellen Horn peker på at det bygges alt for mange kulturhus som blir stående som tomme skall fordi det ikke er penger til drift. Neste uke vedtar det politiske flertallet en økonomiplan som innebærer planlagte kutt i kulturbudsjettet på 2 millioner når Støperiet er ferdig.

En positiv nyhet i kommunebudsjettet er imidlertid at det settes av penger til å arbeide videre med konseptet Kulturhus Tønsberg. Bystyret har tidligere vedtatt en nokså luftig ide om sambruk av diverse kulturlokaliteter i Tønsberg markedsført under navnet Kulturhus Tønsberg. Ideen er lite utvikla, men har absolutt noe for seg. Samtidig varsler Styringsgruppa for Støperiet at de over nyttår skal gå i gang med å utarbeide forslag til driftsmodell for Støperiet. En slik driftmodell må også inneholde en skisse til økonomi.

En utsettelse av realiseringa av Støperiet behøver ikke å være noen katastrofe for det lokale kulturlivet. De har allerede tatt i bruk den røffe og uoppussa støperihallen. Det er jo nettopp en slik sal de fleste egentlig ønsker!

Kravet om et nytt kulturhus kom fordi Oseberg ikke viste seg å bli det kulturhuset de lokale kulturorganisasjonene ønsket. Oseberg er der som en mulighet for de store konsertene og arrengementene som har råd til å betale en høy husleie. Slik må det ikke bli i Støperiet!

Det er fint hvis vi kan få etablert en fast scene/spillested for Teater Ibsen i Tønsberg. Men prisen må ikke være at utgiftene til Støperiet blir så stort at lokalt kulturliv ikke får plass og råd. Det er kjekt å ha Kulturskolen der også, men det viktigste er å greie å finansiere økt drift av Kulturskolen slik at det ikke bare blir et tilbud for de få. Det er viktigere at Kulturskolen når flere elever enn at de er i Støperiet.

Derfor: La oss ta en time-out. La oss starte en ny dialog med kulturorganisasjonene. La oss se på planene for Støperiet på nytt, og la oss framfor alt starte i riktig ende ved å definere behovene, se på driftsmodell og økonomi før vi starter bygginga!

Kan Oljefondet bli etisk?

Ikke bruk Oljefondets nye navn ”Statens pensjonsfond utland”, oppfordret Helene Bank da Attac hadde innkalt til diskusjonsmøte på Litteraturhuset i Oslo for å diskutere oljefondet og etikk. Det var fullt hus i en middel stor sal, men det var mye grått hår blant publikum. Ved siden av Bank innledet Irene Johansen fra Arbeiderpartiets fraksjon i Finanskomiteen, og Helge Ryggvik fra UiO. Han har bl.a. en doktorgrad der han har studert norsk oljevirksomhet.

For det første er Oljefondet ikke bundet til framtidige pensjoner, for det andre er navnet Pensjonsfondet en sminking av fondet: Hvem er mot å sette av penger til pensjoner? Men kan vi virkelig være en nasjon som i framtida skal leve som rentenister og imperialister, mente Bank.

Bank pekte på at Folketrygdfondet har over tid hatt like stor avkasting som Oljefondet. Dette til tross for at Folketrygdfondet har blitt brukt til målrettede investeringer innenlands for å bygge landet, mens Oljefondet har operert i en finansiell spekulasjonsøkonomi.

I dag har vi tre virkemidler for å fremme etisk bruk av Oljefondet: Vi har såkalt negativ filtrering (at vi unngår å kjøpe aksjer), vi har positiv utvelgelse eller et aktivt eierskap der vi går inn og bruker eiermakt for å styre. Et alternativ ville være å avvikle Oljefondet – og etablere et nytt fond med formål om sosial og miljømessig avkasting. Et fond som i likhet med Folketrygdfondet, investerer i realøkonomien og ikke i finanskapitalen, mente Bank.

Irene Johansen redegjorde for Oljefondets formål – ”høyest mulig avkasting innen en moderat risiko”. I forbindelse med Stortingets evaluering av finansstarategien i vår ble det vedtatt at det skal opprettes to nye fond – et miljøprogram og et fond for bærekraftig vekst i nye markeder.

Helge Ryggvik gikk tilbake til Adam Smith, som i boka ”The wealth of Nations” spør: med hvilken rett kan norske skogeiere øke sin profitt fordi den økonomiske aktiviteten øker et annet sted? Vekst i industri i Europa økte etterspørselen etter tømmer, og dermed prisene – og fortjenesten til skogeierne – uten at de hadde gjort noe som skulle fortjene å tjene mer. Adam Smith forsvarte kapitaleiernes profitt, men grunnrente basert på eiendom av spesielt viktige råstoffer mente han var umoralsk. Det er uttrykk for en parasittisk virksomhet som ikke tilfører noe av nytte. Det er uttrykk for en protestantisk arbeidsetikk – ført videre av karl Marx som mente at det bare var arbeid som skapte verdier.

Lovverket for fossekrafta er uttrykk for Adam Smiths syn på moral, verdiene skulle tilfalle fellesskapet. Det betyr at Oljefondet er fundamentalt umoralsk hvis vi ikke ser det som menneskehetens felles eiendom.

Så sitter vi med en venstreorientert regjering som er blitt kapitalister i verden, oppsummerte Ryggvik. Men heller ikke han så andre alternativer for Oljefondet enn å bruke deler av det til nye fond med for eksempel miljøformål. Han påpekte at de to planlagte fondene var alt for små, når de er utbygd vil de bare utgjøre 0,6 % av Oljefondet!

I debatten tok Helene Bank opp tråden fra forvaltinga av den norske fossekrafta: Kunne man tenke seg en type hjemfall der Oljefondet investerte i utviklingsland, altså at man bestemmer hvor mye man synes er en rimelig fortjeneste man ønsker fra investeringene. Dertter bør investeringene tilfalle landet det er investert i.

For øvrig var det – med et forbehold for Irene Johansen – stor enighet om at det mest etiske vi kan gjøre er å ikke pumpe olja ut så fort som nå, men heller la olja ligge i grunnen for framtidige generasjoner.

Illustrasjon: Helene Bank og Kristen Nordhaug har redigert boka "I fritt fall" om finanskrisa. Fin å lsese på toget!

Verdens viktigste forhandlinger

Kronikk sendt Tønsbergs Blad for publisering til mandag:

I dag starter de mest krevende og viktige forhandlingene i menneskenes historie. Dessverre ser det ikke ut til at klimatoppmøtet i København vil ende med en juridisk forpliktende avtale. Men viktigere enn å få en halvgod juridisk avtale er det å få en politisk avtale som kan danne grunnlaget for en bedre juridisk avtale seinere. Men det haster på vegne av menneskeheten og våre barnebarn.

Verden har tidligere gjennom internasjonalt samarbeid klart å løse problemene med utslipp av gasser som ødela ozonlaget. Det viser at det er mulig å få til politisk handling. Utfordringene knytta til menneskeskapte klimaendringer er imidlertid større. Det finnes ikke et menneske i verden som ikke vil bli berørt av disse forhandlingene. Det handler ikke bare om å bli enig om bruk av ny teknologi, men også om reduksjon i forbruk og ikke minst en overføring av penger til de landene som uforskyldt sterkest får føle de sterkeste følgene av klimaendringene, nemlig de fattige landene. Maldivene er et land som står i fare for å bli borte som følge av havnivåstiging. De har søkt kollektivt asyl i Australia. Men presidenten sier: Vi vil ikke bytte ut et paradis med en leir for klimaflyktninger.

Den gode nyheten er at det skjer mye positivt, den dårlige er at det fortsatt ikke er nok til å klare det såkalte 2-graders-målet. Forskjellen mellom en temperaturstigning på 2 eller 4 grader er mellom relativt levelige klimaendringer og dramatiske endringer hvor land blir lagt under hav, hvor milliarder mennesker mister tilgang til ferskvann og muligheten til å produsere mat, hvor vi får ukontrollerbare stormer. Det betyr så store endringer at det kan bli umulig for oss å tilpasse oss. For å nå togradersmålet med industrilanda redusere sine utslipp med 25-40 %.

Det er bred politisk enighet i Stortinget om det som er Norges posisjon ved forhandlingene. Vi er det eneste landet som har sagt oss villig til kutt i utslippene på 40% innen 2020. Kina og India har lagt fram vesentlige utslippskutt. Kina har som mål at karbonintensiteten skal reduseres med 40-45 % innen 2020 sammenlignet med 2005. Indonesia har forpliktet seg til reduksjoner som utgjør 14 ganger de totale norske utslipp. Hvis de får økonomisk støtte kan de foreta kutt på mer enn 30 ganger de norske utslippene. Brasil har redusert sin avskoging med ¾ i løpet av få år – med en klimakutteffekt som er større enn hele Obamas klimapakke. USA sliter med ettervirkningene etter 8 år med Bush som fornektet klimaendringene. Nå er de imidlertid på banen med et forslag om et kutt på 3% i forhold til 1990.


Det er tre forhold som gjør det vanskelig å få til en klimaavtale:
- Industrilandenes forslag om utslippskutt er ikke store nok.
- De store utviklingslandene som Kina, Brasil og India vil ha penger fra industrilandene før de forplikter seg til klimakutt. De vil ikke betale for klimaendringer forårsaket av de rike landene.
- De rike landene har ikke lagt på bordet nok penger til å finansiere klimatilpassning i utviklingsland.

Fra tidenes morgen har menneskene tilpasset seg til klimaet. I Norge har vi bygget moloer for å beskytte havner, i Nederland har de bygget diker for å verne sg mot flom. I mange utviklingsland har de lang historie å handtere naturkatastrofer. Sjøl om vi klarer togradersmålet vil vi nå måtte tilpasse oss mye raskere og kraftigere enn før. Verdensbanken har beregna at u-landene vil trenge 100 milliarder dollar hvert år de neste 20 årene. Dette må komme i tillegg til dagens utviklingshjelp, ikke i stedet for.

Forhandlerne i København følges av millioner engasjerte mennesker. Et folkelig engasjement er nødvendig for at politikerne skal føle et press på å nå fram til enighet om en offensiv avtale.

Bilde: Regjeringsmøte under vann på Maldivene. Bildet er frigitt av den Maldivske regjering.

Kommunene bør si ja til flere flyktninger

Det kommer flere asylsøkere til Norge enn på mange år. Mange blir rettmessig avvist fordi de ikke har behov for beskyttelse. Men flere får også opphold fordi de er utsatt for forfølgelse og trenger beskyttelse. De sitter i asylmottak og venter på en kommune å bo i. Vestfold-kommunene er blitt spurt om å gi rom for 540 flyktninger som er et høyere tall enn noensinne.
Det skyldes i stor grad naturkatastrofer, og konflikter som følger i fotsporene til klimakrisa: Krig om vann, mat, ressurser. Vi må vende oss til at antallet flyktninger vil være høyere i årene som kommer enn hva vi har bak oss. Det gjelder uansett om regjeringa sier de vil stramme inn eller føre enn såkalt liberal asylpolitikk, så lenge vi ikke vil bryte totalt med all grunnleggende medmenneskelighet og alle internasjonale forpliktelser.
Mange av Vestfold-ordførerne sier at de ikke kan ta i mot det antallet som Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet ønsker at de skal ta. – Vi kan ikke ta i mot flere enn vi klarer å integrere, er gjerne svaret. Slik er det hvert år – uansett antallet flyktninger som IMDI vil bosette.
Det betyr at mange flyktninger som har fått lovlig opphold ikke kan ta fatt i å begynne sitt nye liv med bolig og arbeid og innsats for landet som har tatt i mot dem: De blir sittende på et asylmottak å vente.
Domprost David Gjerp i Tunsberg Bispedømme oppfordrer kommunenetil å strekke seg litt lenger. Han peker på at Norge har strammet inn på asylpolitikken slik at de som vi nå blir spurt om å bosette, har fått innvilget opphold etter streng prøving. Siden vi lever i et rikt og trygt land bør vi prøve å hjelpe de som virkelig trenger det. Gjerp minner om teksten fra Matteus-evangeliet, der Jesus sier "Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. (…) Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg."
Jeg er enig med både Gjerp og Jesus. Min erfaring er at kommunene ofte overvurderer vanskelighetene med integrering. Regjeringas tilskudd til å bosette flyktninger og ikke minst til å ta i mot enslige mindreårige asylsøkere, er såpass rikelige at økonomien ikke er et argument. Faktum er at mange kommuner går med årlige overskudd på flyktningene, penger som brukes for eksempel til å gi en bedre eldreomsorg.
For mange kommuner bidrar flyktningene til en tiltrengt befolkningsvekst. Fram mot 2050 peker Statistisk sentralbyrå på at innvandringen må øke for at vi skal ha arbeidskraft nok.
Flere flyktninger har sagt til meg, at de har opplevd så mye fæle ting at de alltids klarer et års ekstra ventetid, så lenge de vet at de har fått opphold og vil få bosette seg i en kommune etter hvert. Men å sitte lenge i et asylmottak gjør ikke integreringa lettere. Derfor bør kommunene planlegge for å øke sin bosettingskapasitet hvert år framover og ikke bli overrasket hvert år når IMDI ber om bosetting.
I fjor hadde vi en nettoinnvandring på 43.000 mennesker. 3/4 av disse kom fra Europa. Vi mottar flyktninger og asylsøkere, men hovedvekten av innvandrere er folk som kommer for å få arbeid. Såkalte henteekteskap der asiatiske innvandrere henter ektefeller fra det landet de kom fra, har liten betydning. I perioden 1990-2008 kom det 2000 innvandrere for å gifte seg med norskfødt med innvandrerbakgrunn, mens 37.000 kom for å gifte seg med andre – stort sett med norske etniske menn.
Det er en myte at integreringa av innvandrere i Norge er mislykka. For eksempel er det slik at barn av innvandrere nå i større grad enn etniske nordmenn tar høyere utdanning. Døtre av førstegenerasjons innvandrere tar til seg norsk familiemønster i form av at de venter lenger med å få barn og får færre barn enn sine mødre. Økt botid øker integrering og deltakelsen i arbeidslivet. Økt innvandring øker ikke kriminaliteten.
Man kan for øvrig diskutere hva integrering er. Professor Thomas Hylland Eriksen beskriver i sin bok ”Storeulvsyndromet” en somalisk kvinne som kaster selvangivelsen i søpla fordi hun tror det er reklame. Hun sliter med norsk språk, men hun har en mobiltelefon med nummer til en masse venner som hjelper henne. I naboleiligheten bor det en etnisk norsk mann som alltid er hjemme fordi han ikke har noen venner. Hvem er egentlig mest integrert? Kanskje skal vi slutte å snakke om en integrert innvandrer, og heller snakke om et integrert samfunn. Målet må være et samfunn som respekterer mangfold og ikke krever assimilering. Som gir like muligheter og som krever likestilling.
Motstanden mot å ta i mot flyktninger skyldes ofte noe annet enn flyktningene og de praktiske forholdene omkring mottak. Noen politikere er mer bekymra for at deres velgere ikke liker at de sier ja til flyktninger. Leser man avisenes leser-blogger kan man lett få inntrykk av en ensidig negativ holdning. Undersøkelser viser imidlertid at folks holdninger til innvandrere er mest positiv der det er flest innvandrere. Det tror jeg er en viktig erkjennelse som politikerne må ta inn over seg: Der vi blir kjent med hverandre blir vi mindre skeptiske eller redde.

Kulturhus som duger

Kulturhus som duger er overskriften på en kronikk som teatersjef Ellen Horn har i dagens Aftenposten. Hun er bekymret for alle kulturhusene som bygges uten at det er satt av driftsmidler. Jeg har sett mang en kulturhusleder kaste inn håndkleet, skriver Horn. Hennes anbefaling er at det må stilles krav til et driftsbudsjett før det gis statlige midler til bygging.

Hvorfor er det de negative som dominerer, spør Harald Jul Tveitan i et innlegg i TB 30.11. Tveitan er leder av Tønsberg Musikkråd og har i to år sittet i Styringsgruppa for det som skal bli Tønsbergs nye kulturhus, Støperiet. Det er meg han sikter til som en av de negative. Han kan berolige alle med at Styringsgruppa har vett og forstand i behold. Han forteller at på siste møte i Styringsgruppa diskuterte man ulike styringsmodeller. Han er ikke bekymret for at kulturhuset ikke skal få noe budsjett, problemet er bare at man ikke kan budsjettere når man ikke vet hvilken styringsmodell man skal velge, mener Tveitan.

Jeg er glad for at det nå skal lages en sak til Kulturstyret og bystyret om valg av styringsmodell for kulturhuset. Men jeg tror kanskje Tveitan er noe blåøyd. Husk på at Støperiet kommer fordi kommunen dumma seg ut med Oseberg som ikke ble det kulturhuset kulturlivet hadde ventet. Det er greit at det er vett og forstand i Styringsgruppa. Jeg tviler ikke på at mange der gjerne ser et godt budsjett for kulturhuset Støperiet. Men det er jo faktisk Bystyret som skal sette av pengene.

I går vedtok Utvalg for Finans og næring budsjett og økonomiplamn for Tønsberg kommune. Mot SVs stemme ble det bestemt at vi skal ta sikte på å kutte kulturbudsjettet med to millioner kroner når Støperiet står ferdig. Det betyr at rammen for valg av driftsmodell for Støperiet er at drifts må tilpasses innen et budsjett som er to millioner mindre enn i dag.

Jeg kan vanskelig se at det lar seg gjøre. På sist møte i Kulturstyret hadde vi søknader fra skolekorpsene i Tønsberg som ba om ekstrabevillinger fordi årets bevilling ikke holder pga kutt. Neste års bevilgning blir ikke større. Kan skolekorpsene i tillegg være med å finansiere driftsutgiftene for Støperiet pluss et kutt på 2 millioner i tillegg? Svaret er åpenbart nei.

SV etterlyser en realistisk strategi for økonomiplanperioden. Man kan ikke lukke øynene og gå inn på nye store prosjekter og bare håpe at det vil ordne seg økonomisk. SV ønsker at Støperiet skal bli et levende kulturhus, et ”åpent hus som kan brukes av alle – den samlende storstua i lokalsamfunnet, ikke bare et kommersielt konferansesenter for de mest betalingsdyktige” som Ellen Horn skriver i sin kronikk. En slik økonomisk strategi bør være på plass før man velger å starte bygginga av Støperiet.

Ikke mislykka integrering i Norge

Den nye integreringsministeren – Audun Lysbakken – holdt innledning på Svs landsstyremøte søndag. Han var ivrig med å holde fram at det slettes ikke er slik at integrering av innvandrere er mislykka i Norge. Der fikk han sterk støtte av de to andre innlederne, leder av Anti-rasistisk sneter Kari Helene Partapouli og Svs Gülay Kutal.

Statistikken viser at innvandrere kommer seg i arbeid. Økt botid viser økt integrering. Barn av førstegenerasjons innvandrere tar nå høyere utdanning i større grad enn majoritetsbefolkningen.

At integreringa går bra i motsetning til det mange tror, betyr ikke at vi ikke er problemer som bør diskuteres, mente Lysbakken. Det er for mange en-inntektsfamilier blant innvandrerbefolkningen – det fører til for mye barnefattigdom. Derfor må vi styrke norsopplæring og redusere kontantstøtta så kvinnene kommer i arbeid.
Det finnes ikke spesifikke norske verdier, men det finnes noen verdier som vi som nasjon bør kunne samle oss om, mente Lysbakken. Det er verdier som demokrati, ytringsfrihet og likestilling. Jeg som forsvarer asylinstituttet blir ekstra forbanna nå¨r jeg hører om asylsøkere som selger narkotika i Nygårdsparken hjemme i Bergen, sa han.

Det handler ikke bare om etnisitet, men også om klasse, sa Gülay Kutal som er leder av Svs etniske likestillingsutvalg. Akkurat som i kvinnekampen går det ikke med ensidig klassetenking, mens ensidig entnisitet kan føre til kulturrelativisme – altså at vi tenker at alt er like bra, at alle slags kulturelle ytringer er OK.

Kutal etterlystre en kunnskapsbasert diskusjon. Vi har en nettoinnvandring i 2008 på 43.000 mennesker. ¾ av dette var mennesker fra Europa. 6 % av iunnvandrerbefolkningen i Norge kommer fra Pakistan. De største asiatiske gruppene er fra Filippinene og Thailand og familiegjenforening er stort sett ekteskap med en etnisk nordmann.

Jeg spurte Kütal om bosetting av flykninger som nå kommer opp som et spørsmål i mange kommuner. Hun mente ikke at man burde presse flyktninger på kommunene. Disse flyktningene kommer fra forferdelige forhold, sa hun, de kan klare å leve med å bli boende noen måneder lenger i asylmottaket når kommunene ikke vil ta dem i mot, men hun var enig i at det blir lettere integrering hvis de blir fort bosatt.

Kari Helene Partapuli understreket at inkludering alltid er majoritetes hovedansvar. Det er vi som må slippe minoritetene inn på oss, ansette dem osv. Hvis jeg går poå gata og en somalisk mann slenger en bemerkning om meg, kan jeg leve med det. Det er lite sannsynlig at jeg treffer han som sjef når jeg neste gang søker jobb, men det motsatte kan godt skje.
Det er forskjell på makt og avmakt, mente hun.