Bibliotekene fortsatt opptatt av folkeopplysning i Afrika

Å spre informasjon om hva som skaper god helse er noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre spredning av sykdom. Vi er bibliotekarer. Derfor er formidling av helseinformasjon vår hovedoppgave. Slik startet Cynthia Kimani fra Kenya sin presentasjon på Ahila-konferansen i Ouagadougou. Her er folkeopplysningstanken levende!

Cynthia er leder av Ken-Ahila – den kenyanske delen av den afrikanske sammenslutningen av helsebibliotekarer. De driver opplæring av leger, sykepleiere og andre helsearbeidere i informasjonsferdigheter. Ikke overraskende er det mest vellykket å arbeide med sykepleierne. Ken-Ahila arrangerer konferanser og kurser for helsearbeidere, de setter opp diskusjonsblogger og driver selvsagt også workshops og opplæring av andre bibliotekarer. Cynthia har foretatt en undersøkelse blant de som har deltatt i opplæring. De er godt fornøyd med opplæringen i informasjonssøking i søkemotorer og fag-kilder, mens opplæringen i bruk av frie søkeord kontra kontrollerte termer, oppfattes som helt irrelevant. I tillegg er det slik at mange helsearbeidere burde hatt grunnleggende IT-opplæring først slik at ikke mye tid på kurset går bort til å lære dem å bruke f.eks en datamus!
Formidling av helseinformasjon er tema i flesteparten av presentasjonene på konferansen: Fra Elfenbenskysten, Ghana, Mali, Senegal, Kongo osv. En representant for Sierra Leone forteller hvordan barna vet mer enn foreldrene. De vet at pappa ikke må sove utenfor mygg-nettet. De vet hvordan mamnma bedre kan sørge for at vannet hun bruker til matlaging er rent. Men tradisjonen tillater ikke at barna lærer foreldrene, men det kan bibliotekarene!

De store utfordringene er å spre kunnskap relatert til familieplanlegging, kvinnehelse særlig i forbindelse med graviditet og fødsel, malaria, diabetes og selvsagt HIV/AIDS.

Symphrose Ouma fortalte om et prosjekt blant masaiene i området Olosho-oibor i Kenya. Ideene om et formidlingsprosjekt ble drøftet med Julia Royall i National Library of Medicine i USA. Hun hadde lenge interessert seg for Kenya. Hun skaffet 5000 dollar i finansiering. Så gikk de i gang med å etablere et ressurssenter med TV, DVD-spiller og brosjyrer. De engasjerte lokalsamfunnet til diskusjon og dialog gjennom dokketeater, dramagrupper og underholdning. To ganger i året setter de opp et lese-telt med bøker, brosjyrer, klovn og teater i tillegg til en buss full med medesinerstudenter fra Nairobi. De får gode tilbakemeldinger, hemmeligheten er at de til forskjell fra tidligere har informasjon på masai-språk og ikke engelsk eller kiswahili. Nå håper Ken-Ahila å spre dette til andre landsbyer!

Disse bibliotekarene er ikke fornøyd med å skaffe tilgang til kunnskap, å foreta bestilte dypdykk i informasjon for å finne svar på enkeltspørsmål. De er opptatt av dissemination –som er altså det store begrepet her. I Norge brukes det knapt mer i bibliotek-kretser. Brukes det så gjelder det barn. Hva vet vi om formidling? Er det viktig å vite noe?

Språk er ofte et problem. Det er vanlig med mange lokale språk og at et europeisk språk er felles nasjonalt språk – men i realiteten et fremmedspråk. De som har fransk som nasjonalt språk klager ovber tilgang til kunnskapskilder på fransk. I Mosambik er fellesspråket portugisisk samtidig som landet er klemt mellom havet og engelsktalende land. Kameraten fra Kapp Verde var godt fornøyd med portugisisk, men da fikk han beskjed om at de var heldige som ikke skulle bygge opp et land etter 16 års frigjøringskrig. Helseinformasjonen må produseres i det språket folk bruker til daglig, mens bibliotekarene må kunne bruke kilder som ofte er på engelsk.

Her på konferansen foregår mye på fransk med simultanoversettelse til engelsk med en aksent som jeg ikke er veldig vant med. Jeg kan dessverre ikke fransk, men det er jo mitt problem framfor andre som unnskylder seg at de ikke er gode i engelsk.