mandag 13. desember 2010

Nøtterøy fra krig til teltsak


Nå er andre bok kommet i Egil Christophersens Nøtterøy-historie. Den strekker seg fra 1940 til 2000.

Tidligere har Egil Christophersen skrevet boka «Vestfold i krig». Det er derfor naturlig at boka har fyldig omtale av krigen og okkupasjonen, Nasjonal Samling og motstandsarbeid. Det er et av de dramatiske høydepunktene i øyas historie. Et annet er opprøret mot Høyrestyret og særlig ordfører Tjomstøl. Det er utfyllende skildret i bokas sjette del under overskriften 1977-1993 Protester og skandaler. Kapitlene dreier seg om den såkalte Teltsaken, Morgenrøden barnehage, Gaasøsaken, Opprør og oppgjør.

Utover dette har boka en god og fyldig beskrivelse av utviklinga av velferdskommunen Nøtterøy: Hvalfangsten og skipsfarten. Kunst, kultur og idrett. Utviklinga av velferdssamfunnet med Farrisvann, boligbygging og velferdsløft. Det er interessant lesning og boka anbefales som julegave for alle med tilknytning til Nøtterøy. Jeg syntes imidlertid det var spesielt morsomt å lese om Teltsaken som på 70-tallet gjorde Nøtterøy landskjent. Jeg var sjøl med og møtte kona mi under disse dramatiske hendingene.

Oddveig Seth var en 26 år gammel jente med to små barn. Hun var enslig mor, bodde på Nøtterøy der hun leide en leilighet sammen med tre menn som Tønsbergs Blad ikke unnlot å bemerke. At de var blant Tønsbergs første åpne homofile, skrev ikke avisa. Det var et kortvarig leieforhold og de måtte finne seg nye steder å bo. Oddveig fikk ikke hjelp fra kommunen som mente de ikke hadde flere leiligheter og hadde brukt opp sosialbudsjettet. Dermed satte Oddveig seg ned foran rådhuset på Tinghaug med protestplakater. Maren – som nå er kona mi – var også enslig med to barn. Hun hadde telt og soveposer og tilbød Oddveig både utstyret og å være med på protesten. Jeg var valgsekretær for SV og opptrådde som journalist for Ny Tid. Om ettermiddagen andre dagen befant Oddveig, Maren, hennes datter Vigdis og jeg oss i teltet. Da ankom ordfører Tjomstøl, rådmann Mjaaland, varaordfører Torbjørn Thoresen og formannskapsmedlem Steffen Kvalsvik fra Høyre. I tillegg hadde de fått med seg Aps gruppeleder Asbjørn Lillås som til og med var tidligere Stortingsrepresentant for AP. De fem hadde lånt lastebil fra kommunen. De gikk til verks uten nøling. Telt og soveposer og annet utstyr ble lempet på lastebilen. Tilbake på plenen sto det noen plugger med deler av teltet festet til. Det gikk temmelig brutalt for seg. Maren er fra Tyskland og hadde foreldre som hadde kjent følgene av nazismen. Det hadde hun videreformidlet til Vigdis. Derfor ropte jenta: Det er dette som er nazisme, ikke sant mamma?

Sjøl fikk jeg ringt til Vestfold Arbeiderblad som henta meg og tok meg med til avisa for å skrive om saken til avisa dagen etter. Tønsbergs Blad var varslet før aksjonen, slik at de kunne være oppmerksom på at hvis noen påsto at det hadde hendt noe på Tinghaug, så var det en feil. Men saken lot seg ikke fortie og ble en stor sak i avisene både lokalt og nasjonalt de neste månedene.

Jeg hadde med fotoapparat til Tinghaug, og tok mange bilder, men de fikk ingen se fordi Steffen Kvalsvik tok fra meg kameraet og rev ut filmen. Politiet nekta å ta i mot anmeldelse fra hysteriske kvinnfolk og kunne dermed opplyse til Tønsbergs Blad at det ikke var levert noen anmeldelse mot politikerne. Jeg var på politikammerat da det kom en opprørt telefon fra doktor Lønneberg fra Tønsberg Legevakt som behandlet de skadde kvinnene.

Det var en skikkelig grisete sak. Høyrepolitikere i godt samarbeid med Tønsbergs Blad gjorde det de kunne for å sverte Oddveig og gjøre det hele til en SV-aksjon. Og det var rett at det var SVere støttet Oddveig. Men vi hadde ikke noe ønske om å være aleine om det. Men slik var de politiske forholdene i Norges Alabama den gangen.

Oddveig anket vedtaket i Sosialstyret til Fylkesmannen. Der fikk hun medhold. Etter en sommer i telt på Fjærholmen flyttet hun inn i en liten loftsleilighet ut på høsten.

Saken fikk et etterspill. Ole Paus lagde sin vise-LP «Paus-posten» med aktuelle kommentarer til hendinger slik som feks stevet om Lars Gule som nettopp var arrestert på grensa til Israel med dynamitt i ryggsekken. Lars Gule var forøvrig et ivrig medlem i Sosialistisk Ungdom i Vestfold. En av visene var også «Showdown i ville Vestfold» - Paus sin kommentar til teltsaken. Den hadde vært på kassetten som musikklærer Egil Andresen hadde spilt i en musikktime for sine elever på Borgheim ungdomsskole. Det gjorde også samfunnsfaglærer Eva Erlien som på kort tid måtte forberede en vikartime i musikk og hadde rasket med seg noen kassetter fra sin musikkinteresserte sønn.

Rektor Vinje fikk greie på dette. Han rapporterte videre til skolesjefen. Dermed ble det møte med blant annet ordfører Tjomstøl som krevde at de to lærerne skulle lese høyt en beklagelse over skolens høytaleranlegg. Tønsbergs Blad skrev en lederartikkel der de sterkt angrep de to lærerne. Det var ikke mye støtte for ytringsfrihet å hente i avisa den gangen.

Forfatteren og læreren Ingvar Moe satt som kommunestyrerepresentant for SV den gangen. Tidligere samme året hadde jeg en opplevelse med han og rektor Vinje. Moe var syk eller borte, i hvertfall trengte han en vikar et par dager. Han ringte meg som hadde vært en engasjert elev på det som var tilknytta ungdomsskolen men som dengang het «Nøtterøy gymnasklasser». Jeg fortalte at jeg akkurat var kommet tilbake etter noen ukers opphold på Cuba. Ypperlig, sa Moe, vi arbeider akkurat med Latin-Amerika i samfunnsfag. Fortell om Cuba! Det hadde kanskje gått godt om ikke jeg også hadde hatt med noen eksemplarer av «Granma» - det kubanske kommunstpartiets hovedorgan. Når datteren til en kjent høyrepolitiker kom hjem med Granma, ble det med en dags jobb. Neste morgen ble jeg innkalt til Vinje med beskjed om at jeg kunne gå øyeblikkelig, jeg var ikke ønsket mer på den skolen.

«Teltsaken og visesaken hadde rystet det politiske miljøet i Nøtterøy. Ikke siden Torødkonfliktens dager i 1932 hadde tonen mellom kommunens politiske ledelse og deler av opposisjonen vært så uforsonlig», skriver Egil Christophersen. Det er litt andre tider i dag. Men det er de samme kreftene vi sloss mot fortsatt.

Les mer i boka til Egil Christophersen!
Bildet er av oddveig Seth, en faksimile fra Tønsbergs Blad, hentet fra boka "Nøtterøy 1940-2000"

4 kommentarer:

  1. Ja, det var spesielle dager! Mener å huske at Maren også ble skadet, var det ikke så? Det var i det hele tatt et urolig og hendelsesrikt år for oss som drev valgkamp, men svært engasjerende. Med slike hendelser lokalt, og med Loran C og listesak nasjonalt...
    Jeg traff forresten Oddveig igjen ti år senere og hun var i en bursdag hos meg, men senere har jeg ikke hatt kontakt.

    SvarSlett
  2. Du nevner ikke at Oddveig Seth hadde bodd på Nøtterøy i kun tre måneder, og at Nøtterøy kommune derfor ikke anså at de hadde noen plikt til å skaffe henne bolig... Du nevner heller ikke at Oddveig Seths far hadde tilbudt seg å bygge bolig til henne i Stokke eller deromkring (i hjemkommunen hennes).
    At de nevnte representanter fra formannskapet og Nøtterøy kommune med hensikt skulle ha skadet kvinnene eller barna, er helt utenkelig. Kan vel tenkes at de holdt dem litt hardt eller dro dem ut av teltet da de nektet å forlate det, men derfra til å med hensikt skade dem - slik du antyder - er det langt...

    SvarSlett
  3. Og hvorfor er det helt utenkelig at disse representantene skadet barna og kvinnene med hensikt???

    SvarSlett
  4. Utenkelig ut fra mitt personlige kjennskap til rådmann Mjaaland (min far) og de nevnte formannskapsmedlemmene.

    SvarSlett