Kvalitetssikra kunnskap på nett - et offentlig ansvar

I dag har Fritt Ord og Sparebankstiftelsen avholdt seminar om “norsk leksikon på nett”. Hva skjer med Store Norske lekiskon?

Francis Sejersted holdt hovedinnlegget. Han åpnet med å vise til grunnlovens paragraf 100 som ble vedtatt så seint som i 2004 (Jeg var faktisk med å vedta den som vara for Inga Marte også dengang). Grunnlovsparagrafen handler om ytringsfrihet og det står blant annet: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Det er altså Statens oppgave å skape kunnskap, påpekte Sejersted. Han hadde en kunnskapsrik gjennomgang av sterke og svake sider både ved Store Norske Leksikon og Wikipedia. Den digitale revolusjonen som vi har opplevd fordrer mer – og ikke mindre – vekt på et redaksjonelt synlig ledd, som er Store Norskes styrke, sa han. Han understreket at Store Norske må gis en ny start, det kan ikke bare være snakk om at det får fortsette.

Sparebankstiftelsen og Fritt Ord har gitt penger slik at vi har fått en pustepause med tanke på avvikling. De har avtalt med Kunnskapsforlaget at leksikonets innhold kan bli gitt vederlagsfritt til et nytt selskap eller prosjekt som vil drive kunnskapsbasen videre. På sikt kan imidlertid ikke Sparebankene og Fritt Ord finansiere driften, men Sejersted viste til at universitetene har vist stor interesse for å delta – også Nasjonalbiblioteket.

Etter Sejersted var det gode og korte innlegg i rad og rekke. Bl.a: Anne Karine Nymoen i Norsk Studentunion viste til at det finnes to typer kunnskap: Sjølve kunnskapen og kunnskapen om å finne kunnskapen. Slikt varmer et bibliotekarhjerte. Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO tok sterkt til orde for at det var en del av universitetenes formidlingsansvar å engasjere seg i en videreføring av Store Norske. Stein Morten Henningsmoen fra NTL Brit Langvik fra Skolenes Landsforbund mente at rettferdig fordeling av goder og lik rett til utdanning gjør at det er et statlig ansvar å ta vare på kunnskapsbasen i Store Norske. Ottar Grepstad fra Nynorsk kultursentrum pekte på at det forelå en mulighet til å etablere kunnskapsbasen allerede i 2001, men at Bondevik-regjeringa den gang stoppet anbudet på en kunnskapsbase.

Etter min mening var Grepstad inne på det viktige. Det var gode prinsipielle grunner til at Kristin Clemet i 2001 stoppet anbudet som i realiteten ville bety at den av muligens flere interessenter som ville vinne et slikt anbud, ville bli monopolist. Allerede den gang visste man at det ikke var grunnlag for et nettleksikon med statlig støtte og andre private konkurrenter.

Situasjonen nå er annerledes. Det er ikke snakk om å gi Kunnskapsforlaget penger for videre drift av Store Norske. Det handler om å overta kunnskapsbasen og drive den videre i en ny ikke-kommersiell form – forhåpentligvis med god forankring til institusjonene i høyere utdanning, evt Nasjonalbiblioteket og andre. Etter min mening kan dette bli begynnelsen på at vi får satt av nasjonale midler til å frikjøpe informasjon for allmennheten og for utdanningsinstitusjonene. Det kan gjelde en kunnskapsbase som et leksikon, men også andre ressurser som Norsk Elektronisk legehåndbok . Legehåndboka var en abonnementstjeneste, men er nå åpen for alt helsepersonell, men ikke for allmennheten. Hvorfor får ikke pasientene tilgang? Her er det et annet politisk klima enn for eksempel i USA der det ble et politisk krav om at alle skulle få tilgang til den store medisinske databasen Medline på nett, enda Medline er svært faglig mens Norsk legehåndbok bl.a. inneholder enkle oppskrifter på hva legen skal fortelle pasienten om den enkeltlidelser.

Vi må få et større politisk press på tilgang til kvalitetssikret kunnskap på nettet! Vi må sørge for at vi fortsatt har en kvalitetssikret kunnskapsbase tilgjengelig for allmennheten, som et supplement og et alternativ til andre kilder som Wikipedia!