Interpellasjon til bystyrets møte 3. februar: Vil ordføreren ha gransking av Ungbo-saken?

Kontrollutvalget i Tønsberg har valgt å utsette spørsmålet om gransking av Ungbo-saken. Jeg hadde regna med at saken kom opp på bystyremøtet til onsdag. For å sikre at det skjer har jeg levert en interpellasjon til lordføreren:


Interpellasjon til bystyrets møte 3. februar

Tønsbergs Blad har den siste tida avslørt at noen av de såkalte Ungboleilighetene knytta til St.Olavsutbygginga ikke ble solgt til ungdommer, men ble solgt til folk som ikke flyttet inn i bygget, men solgte det kort tid etter at leilighetene sto ferdige. Slikt sett kan det se ut som om leilighetene ble brukt til spekulasjon for å tjene penger.

Det var SV som fremmet forslaget om Ungboleiligheter på St. Olav. Formålet var nettopp å bøte på noen av problemene som oppsto i et fritt boligmarked, der mangel på leieleiligheter og enkle leiligheter til rimelig kjøp, gjorde det vanskelig for unge mennesker å kunne etablere seg. Å bygge ungdomsleiligheter var en begrensning som kommunen la på utbygger, men som ble kompensert gjennom et rimelig tomtesalg.

Når forslaget ble vedtatt, regnet vi med at det ble gjennomført. Kommunen hadde en representant i styret i Boligbyggelaget som kunne påse dette.

Tønsbergs Blads reportasjer reiser en rekke spørsmål. Et er om vi ser et tilfelle av at politikere beriket seg gjennom innsideinformasjon. Et annet spørsmål er hvilken rolle kommunens styrerepresentant skal ha når det gjelder å påse at intensjonene fra politiske vedtak blir fulgt opp. Et tredje spørsmål kan være oppføgingsrutiner og tilbakemeldingsrutiner når det gjelder politiske vedtak.

Jeg har bedt om at kommunens kontrollutvalg granser denne saken. I sitt siste møte delte utvalget seg i posisjon/opposisjon og posisjonen vedtok å utsette spølrsmålet om gransking.

Jeg har bedt om innsyn i en del dokumenter som jeg ennå ikke har mottatt. Det later til at det er flere uavklarte forhold når det gjelder hva som virkelig har skjedd. I tillegg mener jeg det trengs en drøfting av de mer prinsipielle sidene av saken.

Hva mener ordføreren om spørsmålet om gransking? Vil han støtte en gransking?

Nei til økte egenandeler

For SVs del er det ikke aktuell politikk å gå inn for å øke egenandelene på helsetjenester. SV vil sikre et likeverdig helsetilbud for hele befolkningen, uavhengig av økonomi. For at alle skal ha lik tilgang på behandling og medisiner, er SVs utgangspunkt å arbeide for lavere egenandeler.

I et oppslag i NRK meldes det om at regjeringa vurderer å gå inn for en økning av egenandelene på helsetjenester som kompensasjon for løftet om ingen skatteøkninger. Det har fått Landslaget for offentlige pensjonister ved Kjetil Helland til å reagere. Han peker på at en øking i egenandelene vil ramme de svakeste i samfunnet. Det er SV helt enig i. Det er de med de laveste inntektene som er storforbrukere av helsetjenester, ofte også helsetjenester som ikke dekkes av tak på egenandeler. Men NRK-oppslaget baserer seg på reine spekulasjoner. Arbeidet med budsjett 2011 er så vidt startet, og det foreligger ikke noe foreligger ikke pr dato noe slikt forslag.

Skal vi redusere fattigdommen er det feil vei å gå å øke egenandelene. Når det gjelder skatt vil SV gå inn for omfordeling innenfor eksisterende skattenivå, slik at det gis skatteletter til de med de laveste inntektene.

Kraft & kultur

På kort tid har selskapet Kraft & Kultur blitt en av Sveriges betydeligste energileverandører, med halvparten av alle svenske kommuner som kunder og mange enkeltpersoner. Selskapet leverer sertifisert fornybar kraft. I tillegg driver de bokklubb, nettbokhandel, kulturmagasin, forlag, radio og Tv for podcast og bygger nå opp Sveriges største varehus og nettbutikk for økologiske varer. En skikkelig innovativ satsing som ble presentert for Finanskomiteen på vårt Tromsø-besøk 25. januar.

Bak selskapet står energiselskapet Troms Kraft som eies av Tromsø kommune og Troms fylkeskommune. De omsetter for 3 milliarder, med litt over halvparten i Sverige. Den svenmske suksessen er ikke basert på at de garanterer billigst kraft. Men de garanterer grønn kraft og de tilbyr kundene sine en rekke kulturtilbud. De samarbeider også tett med natur- og miljøorganisasjoner. De ble sjøl overraska over hvor sterkt forbrukerne vektlegger miljø, sterkere i Sverige enn i Norge.

Troms Kraft er ellers opptatt av å utvikle vindkraft. De påpeker at 80 % av vindkraftpotensialet i Norge befinner seg i Nord-Norge. Nå vurderer selskapet satsing på fjernvarme og søppelforbrenning. Det er aktuelt med en større satsing i Tromsø som vil kreve at mye av avfallet i regionen blir frakta dit. Et alternativ er frakt til Kiruna som for deler av regionen ikke blir vesentlig mye lengre. Mye vil avhenge av avgiften på søppelforbrenning, sjøl om den bare utgjør en del av regnestykket.

Medisin-eventyr med hovedkvarter i Tromsø?

Et legemiddel som tar knekken på resistente sykehusbakterier der andre må gi seg? Og som også er ekstremt effektivt mot kreft – som faktisk kan utvikles til en vaksine mot kreft? Det høres nesten for godt ut. Men det kan se ut som om dette er virkningen av legemiddelet Lyfixar som utvikles av firmaet Lytix Biopharma i Tromsø.

Vi traff firmaets forskningssjef John Sigurd Svendsen da Finanskomiteen besøkte Tromsø 25. januar. Firmaet ble etablert i 2003 for å kommersialisere forskningsresultater fra grunnforskninga. Bak firmaet sto forskere og investorer sammen med Universitetet i Tromsø. Svendsen som også holder en professorstilling ved UiTromsø var en av gründerne. I tillegg ble det gitt forskningsmidler.

Det tar 10-15 år å utvikle et legemiddel til et kommersielt produkt, sa Svendsen. Deres mål er å utvikle Lyfixar fram til det kan markedsføres som medisin. Svendsen viste plansjer fra tester om hvordan Lyfixar tok knekken på multiresistente bakterier der dagens legemidler kun bremser veksten av dem.

De har også gjennomført eksperimenter på mus som fikk implementert kreftceller. Det var overraskende å se hvor fort kreftcellene ble uskadeliggjort. Men det mest oppsiktsvekkende var når de implementerte kreftceller en gang til på mus som tidligere var behandlet med Lyfixar og på en muse-kontrollgruppe. Hos begge gruppene vokste og spredte kreftcellene seg, men når kroppens immunforsvar hadde fått begynt å virke etter noen dager så man at de musene som tidligere hatt fått dette legemiddelet – der døde kreften hen og forsvant helt. Mens andre kreftmedisin dreper delte kreftceller men ikke får tatt has på morcella, ser det ut som om Lytix sin medisin gjør begge deler og gjør kroppen immun mot ny kreft. Det høres fantastisk ut. Nå skal legemiddelet testes ut på frivillige pasienter ved Karolinska Sjukhuset i Stockholm og ved Radiumhospitalet.

Firmaet jobber med andre prosjekter også: Kan Lyfixar innebygges i plast slik at pasienter som må ha venekateter kan ha dem lenger enn i dag, uten fare for infeksjon?

Svendsen fortalte om legemiddelet Cyclosporin som i dag brukes for å nedsette immunforsvaret ved transplantasjoner slik at kroppen ikke sklal avvise det nye organet. Legemioddelet produseres av et stort firma i Sveits, men er basert på et funn av en sopp fra Hardangervidda. Nå jobber Lytix med en sjøpurre fra havet utenfor Tromsø som det kan se ut som om også har spesielle egenskaper mot kreft ved at den kan skru av kontrollstoffene i kroppen som gjør at kreften vokser.

Lytix understreket at de har hovedkontoret sitt i Tromsø, og kun en liten filial i Oslo som er for avsides. Det lar seg gjøre å utvikle grunnforskning og anvendt forskning i et spesialisert miljø som Tromsø. Men Svcendsen etterlyste erfaring og krefter i Norge til å kunne gjøre forskning til ferdige produkter. Det må da ikke være slik at alle gode ideer først kan bli realisert hvis de kjøpes av opp internasjonal industri?

Det er nok ikke siste gang vi hører navnet Lytix Biopharma.

Brev sendt til Tønsberg kommune med krav om innsyn i boligbyggelagets styreprotokoller

I kveld har jeg sendt brev til Tønsberg kommune for å få innsyn i styreprotokollene fra Tønsberg Boligbyggelag:




Tønsberg kommune
ved rådmann Trond Stenhaug og ordfører Petter Berg


Innsyn i dokumenter vedrørende Ungboleiligheter på St. Olav-tomta

For en tid tilbake henvendte jeg meg til kommunen med forespølrsel om å få kopi av saker fra kommunen (bystyre, bygningsråd) vedrørende utbyggingen av leiligheter på St. Olav-tomta. Jeg venter ennå på disse dokumentene.

I mellomtida har Tønsbergs Blad skrevet mye om saken. Kontrollutvalgets leder har varslet at de vil se nærmere på saken.

Det var SV som fvremmet forslaget om at det skulle bygges Ungboleriligheter på St. Olav-tomta. Vi har selvfølgelig derfor stor interesse i å få vite hva som skjedde i etterkant av vedtaket og hvordan bystyrets intensjoner er fulgt opp.

Vi ber herved om å få innsyn i samtlige av TNBBLs styreprotokoller som omhandler St Olav borettslag. Saken har versert fra om lag 1999 til 2004. Vi ønsker også innsyn i samtlige av St Olavs borettslags styreprotokoller. (Navn kan sladdes der det eventuelt er nødvendig å ta hensyn til personvern).

Vi mener det er viktig å belyse alle sider av denne saken da vi nå stiller spørsmål ved hvorfor kommunens krav om ungboleiligheter ikke er tilstrekkelig oppfylt. Tomta ble ikke lagt ut på det åpne marked, og kommunen tjente heller ikke noe på salget, fordi boligbyggelaget skulle gi oss et visst antall boliger for unge tilbake. Dette følger også av avtalen fra 3. januar 2000.

At kommunens representant i styret har kjøpt i denne delen av prosjektet, gjør det også viktig å belyse hva vedkommende har vært med å behandle som styrerepresentant i Tønsberg-Nøtterøy boligbyggelag.

Jeg oppfatter at det er formelt riktig å stille kravet om innsyn til kommunen, og at kommunens ledelse sørger for å ta dette videre.

Vennlig hilsen

Lars Egeland
For SV s bystyregruppe

Det usynlige asylmottaket

I Grev Wedelsgate i Tønsberg ligger noen beskjedne kontorer som huser et asylmottak med 160 beboere. Det vil si – beboerne bor ikke på kontorene men i leiligheter rundt om i kommunen som Tønsberg Mottak leier. Mottaket drives av Fossnes A/S som totalt driver 5 desentraliserte mottak og som eies av Stokke kommune.

Jeg besøkte mottaket fredag morgen. Jeg ble tatt vel i mot og fikk en lærerik redegjørelse om mottaket, om hvordan de jobber og ikke minst hvilke ønsker de har til statlige myndigheter når det gjelder politikk overfor asylsøkere.

Det var mange politikere i Tønsberg som var rimelig irritert da asylmotaket på Fossnes etablerte en filial i Tønsberg. Her hadde Tønsberg-politikerne sagt nei til å bosette flyktninger fordi de mente det ikke var leiligheter nok. Så kommer Tønsberg Mottak og leier en rekke leiligheter. - Vi har ikke annonsert etter en eneste leilighet. Vi svarer bare på annonser der folk tilbyr leiligheter, og bare der prisen er fastsatt i utlysinga, forteller Stein Bungum fra Fossnes A/S. Han forteller at det er mange mennesker som sparer gjennom å kjøpe leiligheter som de ønsker å leie ut. Vi opplever at folk vil leie ut til oss fordi vi er skikkelige når det gjelder både betaling og vedlikehold av leilighetene. Vi gir gjerne konseptet videre til de kommunene som påstår at det er vanskelig å skaffe leiligheter til vanskeligstilte. Det er mindre bråk, kriminalitet, rusmisbruk blant asylsøkere enn det er i befolkningen for øvrig, er erfaringen på Tønsberg Mottak.

Veien gjennom asylmottak er slik: Folk søker asyl når de kommer til Norge via båt eller fly. Først kommer de til et transitt-mottak der svært mange blir avvist som åpenbart grønnløse asylsøkere. Men mange har god grunn til å søke asyl. De skal til et ordinært mottak. Tønsberg Mottak gir beskjed om hvilke ledige plasser de har: det kan være en leig plass blant 3 irakere, eller blant somaliere, eller en familieleilighet. Når beboerne kommer i mottaket blir det oppstart av norskundervisning, barna begynner i skole. I nabolokalene til Tønsberg Mottaks kontorer ligger Migrasjonshelsetjenesten som Tønsberg kommune er ansvarlig for. Det er et helsetilbud som fungerer svært godt, bl.a. Fordi legen setter av 30 minutter til hver konsultasjon- det dobbelte av hva andre leger gjør. I tillegg har de en god tolketjeneste.

Så starter ventinga, som kan være svært varierende. De fleste som kommer hit kommer på falske papirer av den gode grunn at de ikke har mulighet til å reise ut med egne id-papirer. Mange ødelegger naturlig nok de falske papirene før de søker om asyl. Det har jo ingen mening i å søke asyl i Norge hvis dokumentene dine sier at du er britisk statsborger. For noen er det enklere å dokumentere den ekte identiteten, enn for andre. I Tønsberg Mottak har de opplevd i et tilfelle at oppholdstillatelse ble gitt etter 3 måneder. Det hører til unntakene, ofte tar det godt over et år. Ved Tønsbergh Mottak sayser de på integrering fra dag 1. I stedet for egne datakurs, har de for eksempel kjøpt datamaskiner til biblioteket. Alle kan bruke datamaskinene, og asylsøkerne henvises dit for å lære å bruke datamaskin og for å lese epost, aviser fra hjemlandet osv.

Når identikasjonen er brakt på det rene, får de arbeidstillatelse. Det er imidlertid et problem at de ikke har norsk bankkonto.Få arbeidsgivere vil betale ut kontant lønn. Dermed har det oppstått et nytt marked der man kan låne andres bankkonto mot f.esk. Å betale 5 % av lønna.

Ved Tønsberg Mottak har de fått etablert det de kaller et KRONE-KORT. Det er et kort som innehaveren kan få penger innbetalt på, og som han kan bruke i butikker. Når man bare kan betale kontant fører det til et gebyr på 120 kr for mange asylsøkere.

Ved Tønsberg Mottak har de svært gode erfaringer med tanke på integrering. Folk kommer i arbeid og klarer seg godt. Dette er jo ofte svært ressurssterke mennesker, sier de.

Utfordringene er ofte knyttet til de 20 % såkalte «Dublinerne». Det er folk som etter Dublin-avtalen skal ut av landet, folk som har søkt asyl i et annet Schengen-land. Svært ofte har de også fått oppholdstillatelse i Tyskland eller Italia, men de kmommer til Norge fordi det er bedre å sitte påp mottak her enn som flyktning på landsbygda i Tyskland. Dessverre er det slik at disse «Dublinerne» ofte ender i mottak i byer på Østlandet, fordi det da er billigere for politiet å avhøre dem. Å ha «Dublinere» i ordinært mottak virker ofte demotiverende på de andre. «Dublinerne» får mindre støtte, de har ingenting å miste fordi de vet de skal ut, dermed er det lettere å ty til kriminalitet.

Ca 30 % får avslag og skal reise hjem. Det er en viktig oppgave for mottaket å motivere til hjemreise. Men det vanskeligste er når folk med hjemreisevedtak blir sittende i ordinært mottak fordi det ikke er plass i ventemottak. Har man først fått vedtak om uttrransportering, er det beste om det kan skje fort.

Det samme gjelder for de som har fått vedtak om opphold. Et slikt vedtak oppfattes ofte som at livet begynner på nytt. Men det blir fort en nedtur til hvis ingen kommune vil ta dem i mot. Folk blir dårlige av å sitte å vente, de må komme i gang med livet!

Møte med Gerhardsen-ungdommen

I dag har jeg vært på møte med Avisklubben som er en gjeng med godt voksne menn som møtes i Tønsberg hver 14. dag for å diskutere aktuelle samfunnsspørsmål. Det var skikkelig morsomt og inspirerende! Vi diskuterte aktuelle Tønsberg-saker som Støperiet, prosjektet Tønsberg Utvikling og planene for opprusting av torget, Slottsfjellsmuseet osv.

Det var en skikkelig oppegående, uhøytidelig og engasjert gjeng. Her var Finn Vittersø som var sjef for Diplom Is og som tidligere har fortalt meg om sitt engasjement for de spanske republikanerne og hans vennskap med datteren til den siste republikanske statsministeren. Det var en spennende historie om aktivt solidaritetsarbeid! Og Tønsbergs mangeårige rådmann Per Kolstad som påpekte at det er en mangel med Tønsberg at de aldri har skjønt at det koster penger å drive med kultur. Dessuten har byen et problem med å ståpå planene sine. Stadig dukker det opp noen med et godt forslag som kullkaster vedtatte planer, mente kolstad. Tidligere vegsjef Tore Foss mente at Tønsberg utvikler store planer men mangler gjennomføringsevne. Møtet ble ledet av tidligere byveterinær Arvid Haugan som leste Andre Bjerkes berømte prolog om verdien av kunst og kultur. Det var Haugan som pekte på at de alle hadde vokst opp med Gerhardsen og trua på fremskritt og plan.

Jeg vet ikke hvem som har utvikla eller endra seg mest. Men fra å ha møtt flere av deltakerne i politiske diskusjoner tidligere, så var vi rørende enige nå. Her var det mye engasjement iog kompetanse.

Midt i diskusjonen var det pause med kaffe. Olav Ness som jeg kjenner fra bystyret for mange år siden, var kaffekoker. Alle dro fram matpakkene sine. Siden jeg var gjest hadde Haugan med egen matpakke til meg. Det smakte..

Man behøver ikke å oppføre seg som en bukk sjøl om man passer havresekken

Nestleder i FrP, stortingsrepresentant Per Arne Olsen har tjent penger på kjøp og salg av ungboleilighet i Tønsberg. Han kjøpte til selvkost og solgte til markedspris. Det er Tønsbergs Blads Kristin Monstad Lund som har gravd opp historien.

Olsen var i god posisjon til å vite hva han burde gjøre. Han satt nemlig som kommunens representant i Tønsberg Boligbyggelags styre. Der var han satt blant annet for å følge opp at kommunens politiske vedtak ble fulgt opp – deriblant vedtaket om at Boligbyggelaget måtte bygge Ungboleiligheter. Det var en av forutsetningene for at de fikk overta tomta.

Det var jeg som fremmet forslaget om ungboleilighetene. Det var sterkt politisk strid om saken, FrP og Høyre gikk mot. Men vi var mange i Bystyret som så behovet for en mer sosial boligpolitikk, ikke minst å hjelpe ungdom til å kunne skaffe seg rimelige boliger. Så stakk altså Olsen av med gevinsten. Riktignok ikke bare han: Han hadde følge av en annen FrPer samt tvillingbror Pål. Ingen av dem var i målgruppa for ungboleilighetene, nemlig ungdom under 35 år.

Olsen unnskylder seg med at det ikke var noen ungdommer som ville ha leilighetene da de første gang ble lagt ut til salg. Det er ikke så rart. Den målgruppa som vi hadde tenkt disse boligene til, kjøper ikke boliger som står ferdige først to år seinere. Etter min mening kunne Olsen løst problemet på tre måter som alle ville være bedre enn at han sjøl gikk inn som spekulant:
- Han kunne gått til kommunen og bedt evt at kommunen garanterte for boligene slik at de kunne bygges og legges ut til salg for selvkost når de var ferdige.
- Han kunne tatt opp sak om kommunen sjøl skulle kjøpe boligene – Tønsberg har en desperat mangel på utleieboliger ikke minst for unge.
- Han kunne i styret i TBBL fått inn bestemmelser som prisregulerte salget av boligene som var kjøpt til selvkost, slik at de ikke kunne blitt solgt til markedspris av spekulanter.


Jeg har bedt kommunens kontrollutvalg se på saken. Den hansken har lederen – Harald Andersen – plukket opp. Etter min mening må Kontrollutvalget vurdere om det er brutt noen regler og om Per Arne Olsen som kommunens styrerepresentant har fulgt opp intensjonene i bystyrevedtaket. Per Arne Olsen selv burde vurdere om han ikke nå burde gi fortjenesten han hadde på boligen til det som var formålet med dem, nemlig boliger for vanskeligstilte. Han kan gi dem til kommunen eller til Boligbyggelaget.

Bilde: Per Arne Olsen - pressebilde fra FrPs nettsider

Rapport fra Stortinget: 2 første uker i januar

Etter jul har det dreid seg mye om togkaoset: Jeg må si jeg synes synd på pendlerne, men også på de NSB-ansatte som står i første rekke og må takle sinte og fortvilte passasjerer. Det ser ikke ut til at NSB var særlig forberedt på at kulde ville medføre problemer. Når jeg dro hjem på fredag så jeg imidlertid at det sto busser klare til innsats ved togtrøbbel, på flere stasjoner. Fra fredag av har det stått tre busser med motorene i gang på Tønsberg jernbanestasjon ved hver togavgang. Det koster penger for NSB, men det er nok nødvendig. Pengene får de heller ta fra markedsføringsbudsjettet. Det er bedre markedsføring for toget at folk kommer fram til målet sitt. Forrige uke sto jeg og venta på Drammen stasjon etter å ha kjørt buss fra Holmestrand på grunn av feil ved en sporveksler. På stasjonen sto det store reklameplakater: Vil du ha en framtidsjobb? Ledig stilling i Jernbaneverket. Det var verken riktig tid eller sted.

Togkaoset har ført til at noen foreslår at NSB må få konkurranse, det vil si en privatisering. Det navnet må brukes sjøl om konkurrenten er Flytoget som også er statlig eid, men som drives uten statsstøtte. En privatisering er oppskriften på å sørge for at alt går galt. Erfaringene fra land der man har forsøkt dette, er entydige. Heller ikke private tog kan kjøre på rødt signal. Norge er et lite land, en gjenstridig natur og få folk. Det betyr at det ikke er grunnlag for en konkurranse på et område der investeringene gjøres med lengre perspektiv enn på nesten noen andre områder i samfunnet. NSB har bestilte 50 nye tog i 2008, men levering i 2012, - en kontrakt på 4 milliarder. Vi kan ikke risikere at det er en feilinvestering fordi noen andre overtar en stor del av persontrafikken på Østlandsområdet.

Ved siden av mangelen på nytt togmateriell, er det skinnegangen og signalanlegget som er det store problemet. Heller ikke private tog kan kjøre når signalanlegget lyser rødt. Her trengs det store investeringer med enda lengre tidshorisont enn NSBs investeringer. Togkaoset har vist hvor nødvendig det er med en enda kraftigere opptrapping av bevillingene, både til investeringer og til vedlikehold. I kveld er det Folkemøte på NRK fra Litteraturhuset hvor togkaoset er tema, Mona som er informasjonsrådgiver, Hallgeir og jeg drar dit. Hallgeir skal sitte i panelet.

Ellers har jeg vært på NHOs årskonferanse. Det var interessant – både med tanke på sjangeren og med tanke på foredragenes innhold. Det var sjølsagt en styla konferanse. Når vi kom la vi invitasjonskortene på en kortleser. Dermed ble vi registrert og fikk samtidig SMS med garderobenummer og sitteplass. Det er ikke noen som ikke har mobiltelefon på NHO-konferansen.

Tirsdag var jeg på seminar på Økonomisk Institutt ved Universitet i Oslo. Hvert år arrangerer de en konferanse for finanskomiteen, representanter fra regjeringa, finansverden og forskere. Temaet denne gang var finanskrisa. Siste foredragsholder var professor Karen-Helene Ulltveit Moe. Hun dro til med klare anbefalinger: Den beste veien ut av finanskrisa var stort sett at politikerne burde sitte med hendene i fanget. Dermed kunne det skje en sanering av ulønnsom virksomhet. For eksempel så hun egentlig ikke noe behov for å ha industri i Norge. Den bidrar lite både når det gjelder sysselsetting og verdiskaping. Dessuten var det synd at vi har skusla bort muligheten til å drive sosial dumping, dvs ta i mot utenlandsk arbeidskraft som ville vært fornøyd med atskillig lavere lønn enn norske arbeidere. Det fikk opp temperaturen litt på slutten.

Mandag morgen var jeg i debatt hos TV2 Nyhetskanalen om offentliggjøring av skattelister. I valgkampen mente SV at 26 av Norges 33 milliardærer ville vært nullskatteytere hvis FrP og H hadde fått flertall for å fjerne formueskatten. En slik beregning kunne bare vært mulig fordi skattelistene er offentlige. Penger henger sammen med makt. Skattelistene har vært offentlige siden 1863 og bør fortsatt være det.

FrP bruker en rekke vikarierende argumenter: De påstår at skattelistene kan føre til identitetstyverier. Men skattelistene gir bare navn, kommune og inntekt. Telefonkatalogen opplyser også adresse. Skal vi forby telefonkatalogen? Så mener de at kriminelle bruker skattelistene for å finne ut hvem de skal robbe. Jeg trur det finnes enklere metoder, som å kjøre en tur i et villastrøk. På høringen seinere på dagen sa politidirektør Killengren at de hadde etterforsket noen saker om utpressing, men hadde ikke kunnet dokumentere kriminalitet grunnet i skattelistene. Det tredje argumentet er at barn mobbes fordi foreldrene enten er for rike eller tjener for lite. Det er også dårlig dokumentert. Forskjellene blant barn kan nok lettere ses med det blotte øye på skolen og i skolegården. Det er ikke lett å fjerne alle ting som unger kan bli mobbet for. Skjer slik mobbing må man først og fremst angripe mobbekulturen.

Jeg trur FrP misliker debatt om rettferdigheten i skattesystemet. Derfor vil de forby skattelistene, av samme grunn til at vi vil ha dem offentlige.

Ellers begynner forarbeidene til budsjett 2011. I SV-gruppa jobber vi med å foreslå fattigdomstiltak. Sigbjørn Johnsen har lansert parola ”arbe og spara” – nå skal vi redusere bruken av oljepenger. Det er jeg ikke i mot. Det er ikke spesielt sosialistisk å ha et høyt forbruk. Men det vil stille enda sterkere krav til rettferdig fordeling av byrdene, både når det gjelder skatt og velferdsgoder.

Bilde: Stortinget, fotografert av gcardinal, hentet fra Flickr

http://www.flickr.com/photos/gcardinal/ / CC BY 2.0

Aktiv forvaltning av Oljefondet

Neste uke arrangerer Finansdepartementet et seminar om forvaltningen av Oljefondet – eller Pensjonsfondet utland som det egentlig heter (Sjøl om det er et oljefond det er).

Bakgrunnen er at departementet like før jul publiserte en stor rapport med evaluering av den aktive forvaltninga av fondet siden det ble starta i 1998. Rapporten er skrevet av Andrew Ang, William N. Goetzmann og Stephen M. Schaefer, professorer ved henholdsvis Columbia, Yale og London Business School. De vil være til stede på seminaret.

Den tabloide konklusjonen på rapporten er at den aktive forvaltninga kunne vært erstattet av datamaskiner. De ville ikke ha senka inntjeninga for fondet. Men det ville spart oss for store millionutgifter til en grådig meglerbransje.

Det er slik at det meste av Oljefondet blir investert etter en såkalt referanseportefølje som betyr at Oljefondet skal fordeles etter en gitt nøkkel i aksjer og omsettelige verdipapirer etter en fordeling på land og regioner. Egentlig handler det om at fondet til enhver tid skal eie en viss andel av hele verdens omsettelige aksjer – litt over en prosent. Så kommer selvfølgelig de etiske retningslinjene for fondet inn – som innebærer at vi må avstå fra å kjøpe noen aksjer og selge oss ut i andre selskaper som viser seg å ha en etikk som vi ikke kan støtte.

Ved siden av denne forvaltninga er det en andel av fondet som skal ha aktiv forvaltning – dvs at man skal leite etter selskaper som man tror vil gi bedre avkasting enn gjennomsnittet. Det betyr å gamble med fondets penger – ta større risiko i håp om å tjene mer. Så viser det seg altså at vi ikke tjener mer på denne aktive forvaltninga – men vi bruker mye penger på å betale millionlønner til meglerne som gjør jobben.

Oljefondet er en langsiktig investering. Kortsiktig profitt i noen selskaper passer ikke sammen med den langsiktige målsettinga fondet burde ha.

For øvrig er jeg ikke i mot at en større andel av fondets penger investeres etter menneskelig vurdering, men da bør det handle om å bruke deler av fondet aktivt til å fremme miljø- og klimamål og utvikling i fattige regioner.

Det blir et spennende seminar. I’ll be back.

Togakaoset

I dag hadde NSB satt opp buss direkte fra Tønsberg Jernbanestasjon. Vi ankom Oslo til samme tid som vi ville ha kommet med toget. I går ble jeg sittende på Holmestrand Jernbanestasjon. Så kom neste tog fra Tønsberg. Der var en kamerat av meg ombord. Når det endelig kom en buss som jeg fikk plass på, sendte jeg han en melding om at jeg satt på bussen. Nå går toget, skreiv han tilbake. Vi ble kjørt til Drammen hvor vi ble stående å vente på nytt tog. Hvordan kunne det gå tog på de skinnene som vårt tog ikke kunne kjøre på? NSB har trolig en god forklaring, men vi fikk ingen.

Det er synd på de reisende som blir forbanna, fortvilte og oppgitt. Folk skal fram til jobb, eller hjem og hente barn i barnehage osv. Det er sannelig ikke lett for NSBs ansatte heller. De vil gjerne gjøre en god jobb, men er mangelfullt utstyrt med fullmakter fra sjefene sine - virker det som. De vet ofte like lite som oss reisende.

Det finnes en reisegaranti. Det er en godt skjult hemmelighet. Jeg måtte leite lenge på nettet for å finne den. Etter min mening må NSB ha den oppslått i togene og referere til den når det oppstår forsinkelser. Men det er ikke nok.

NSB må bli langt kjappere til å stille opp med alternativ transport (ha busser i beredskap nå på vinteren) Ved forsinkelser over 30 minutter må NSB være raskere ute med sjøl å tilby alternativ transport evt drosje-rekvisisjoner – ikke kreve at den enkelte i ettertid krever penger tilbake. I dag må NSB-ansatte i alt for stor grad vente på godkjenning fra ledere som ikke er tilgjengelige før de gir ut drosjerekvisisjoner. I alt for stor grad ventes det også for lenge med å sette inn busser, for eksempel ved feil som man håper skal løse seg raskere enn de gjør.

Pendlere som opplever stadige forsinkelser må kompenseres ved kjøp av neste månedskort. NSB har oversikt over hvilke tog som har vært forsinka mer enn 30 minutter. Når vi kjøper neste månedskort må vi få fratrekk for dager forrige måned med slike forsinkelser.

NSBs informasjon og beredskap ved signalfeil osv må forbedres – herunder informasjonen om rettigheter etter reisegarantien. NSB må bli flinkere til å ta vare på passasjerene sine – dagens situasjon er den verst mulige markedsføring av toget som transportmiddel.

Ellers viser togkaoset viktigheten av økte bevilgninger til jernbanen (Jernbanen har vært budsjettvinner med en dobling av investeringene og sterk økning av vedlikeholdsmidler – men SV vil kjempe for enda mer)

Jeg har ikke noen tro på at det løser noen problemer med å la hoder rulle i NSB og Jernbaneverket. Begge virksomheter har relativt nye sjefer. Det later til at de har tatt fatt i utfordringene. I Statsbudsjettet for 2010 har JBV fått 80 millioner til bedre informasjon. Men dersom den nye krisehåndteringa ikke virker etter hensikten så må vi få en gransking av NSB/ Jernbaneverket med utenlandsk deltakelse, gjerne fra land der 95 – 98 prosent av togene er i rute (Tyskland, Spania, Sveits osv).

Retten til å publisere

Det har skjedd et tragisk overfall på den danske Muhammed-karikatur-tegneren. Det er en terrorhandling som alle må ta avstand fra. Mitt inntrykk er at de aller fleste også gjør det – uavhengig av religiøst ståsted.

Etter min mening har Stortingets visepresident Akthar Chaudry gitt uttrykk for kloke synspunkter når det gjelder debatten om publisering av Muhammedtegningene. Han har gitt uttrykk for at norske redaktører har en selvsagt rett til å kunne publisere karikaturene. Det ligger klart innafor alle borgeres rett til ytringsfrihet.

Like lite som norske politikere skal forby noen å publisere disse tegningene, skal vi holde oss unna å anbefale eller pålegge redaktørene hva de skal trykke. Det påhviler enhver redaktør å bestemme hva han eller hun vil publisere.

Samtidig med retten til ytringsfrihet følger en etisk vurdering av hensikten med å publisere. At noen blir fornærmet over at Muhammed-tegningene blir publisert er ikke aleine en grunn til å la være å publisere dem, hvis hensikten er viktig nok. Hver enkelt redaktør måæ derfor vurdere hva som er hensikten med å publisere tegningene.

Å teste ut grensene for ytringsfriheten opp i mot retten til å fornærme folk, synes jeg ikke er nok. Det tyske nazibladet «Der Sturmer» trykket fæle karikaturer av griske jøder. Å publisere disse tegningene i dag kan ha en hensikt for å vise hva slags vrengebilde nazistene tegnet av jødene. Å invitere til en konkurranse for å lage de verste jødekarikaturene i dag, har vel neppe noen tiltrekkelig etisk hensikt. Men det bør være lov.

Hvis noen er mer fintfølende for eksempel når det gjelder religiøse følelser, enn man synes de burde være – så må man likevel ta det med i betraktning. Likevel kan publisering være viktig nok hvis det tjener et viktig formål. I diskusjonen om publisering av Muhammed-tegningene er jeg ikke sikker at alle som har trykket tegningene hadde etisk høyverdige hensikter. Etter min mening.

At noen tar til våpen og terror mot ytringer er helt uakseptabelt. Slikt skal vi ikke gi etter for. Men likevel må man vurdere om det er etisk høyverdig – og ikke minst klokt – å publisere slike ytringer hvis formålet bare skulle være å provosere.

No pasaran – de kommer ikke gjennom!

I 2009 var det 70 år siden den Spanske republikkens nederlag etter nesten tre års borgerkrig. De demokratiske landene i Europa hadde snudd ryggen til den demokratisk valgte regjeringen i et håp om å unngå at krigen spredde seg utover Spania. Virkningen var den motsatte: Fascismen styrket seg. Tyskland og Italia fikk prøvd ut nye våpen og krigsteknikker. Krigen var ikke til å unngå. Snart brøt den annen verdenskrig ut. Etter 6 år var fascismen knust i Tyskland og Italia, men fikk fortsette i 30 år til i Spania.

På republikkens side kjempet hele 14 frivillige soldater fra Tønsberg sammen med mange andre vestfoldinger. Blant de første som reiste var Asbjørn Sunde fra Horten, som seinere ble leder av den viktigste militære motstandskampen da Norge ble hærtatt. Fra Holmestrand via Moskva kom Odd Vattekar som seinere ble stortingsrepresentant for Høyre og fylkesmann i Vestfold.

De internasjonale brigadene ble kjent da de i 1936 berget Madrid med slagordet: No pasaran – de kommer ikke gjennom!. Seinere deltok de i slagene ved Jarama, Guadalajara, Brunete, og ikke minst ved Ebro. Der var Hans Andresen fra Tønsberg med. Han svømte over elva Ebro med den tunge russiske Maxim-mitraljøsa, deretter tilbake for på nytt å svømme over med panserskjoldet. De norske frivillige ble kalt «de tatoverte» fordi så mange av dem var sjøfolk. Brigadistene var en rufsete gjeng, men var til å stole på når det gjalt.

I fjor ga Jo Stein Moen og Rolf Sæter ut boka «Tusen dager» om Norge og den spanske borgerkrigen. Yngvar Ustvedt og flere andre har tidligere skrevet om de Internasjonale brigadene og de frivillige. Moen og Sæter skriver også om regjeringas støtte til nonintervensjonspolitikken. Den innebar at Spanias lovlige regjering ikke fikk kjøpt våpen, mens opprørerne fikk fri tilgang på våpen og soldater fra Tyskland og Italia. Moen og Sæter fører boka helt fram til våre dager, f.eks. da Vegard Ulvang offentlig angrep OL-sjefen Samaranch fire dager før OL på Lillehammer. Samaranch hadde fortid som Franco-minister. Krigen kostet en halv million spanjoler livet.

Å hjelpe frivillge til å reise ble sett på som et brudd på nonintervensjonspolitikken. I Tønsberg var det likevel et vervekontor. I Munkegata satt den faglige tillitsmannen Tormod Nygaard og lagde falske pass. I tillegg ble det satt i gang et enormt humanitært hjelpearbeid, bl.a. med etablering av et eget norsk-svensk sykehus i Alcoy – ikke langt fra steder der nordmenn i dag tilbringer sine pensjonistdager.

Diplomatene sympatiserte i stor grad med Franco. Et unntak var legasjonssekretær Ernst Krogh Hansen fra Tønsberg. Han var behjelpelig med etableringen av sykehuset i Alcoy, brukte tid sammen med sårede norske frivillige der. Krogh Hansen gjorde en stor innsats på å hjelpe brigadister hjem da Spanias regjering vedtok å si nei til frivillige soldater i et fåfengt forsøk på å få Folkeforbundet til også å gripe inn mot Tyskland og Italia. Da republikkens sammenbrudd kom etablerte Krogh Hansen seg i Perpignan – på fransk side av grensen – hvor han hjalp noen av de tusener av flyktninger som strømmet ut av Spania. Det var en annen holdning enn hos den norske konsul Samuel Bull i Barcelona som stengte døra til konsulatet og overlot asylsøkere til den sikre død.

I Norge var mange på høyresida og i næringslivet bekymra for skipsfarten, fruktimporten og salget av klippfisk til Spania. Rederne ba regjeringa komme med tiltak mot at norske skip ble tatt i arrest av Franco. Utenriksminister Koht ville sende krigsskip for å slå til mot slikt sjørøveri, mens rederne hadde tenkt seg en anerkjennelse av sjørøveren.

Høyre-avisene var klart på fascistenes side. I 1937 var parola ved 1.mai- demonstrasjonen i Tønsberg: Francos agenter i Norge: Tønsbergs Blad, Aftenposten og Tidens Tegn.

Det gikk ikke lange tida etter republikkens nederlag, før også Norge var blitt angrepet av nazistene. Polske og franske tropper kom til unnsetning og gjenerobret Narvik fra tyskerne i 1940. Det var det første større nederlaget for Hitlers tropper. Mindre kjent er det at det blant de franske fremmedlegionærene var mange spanske republikk-soldater med lang erfaring i kamp mot nazister. Blant polakkene var det mange veteraner fra Dombrowski-bataljonen i de Internasjonale brigadene. Kanskje falt det flere spanske soldater fra republikken i Narvik enn nordmenn i Spania?

Noen få nordmenn deltok også på Francos side. En av dem var Reidar Aagaard fra Tønsberg som fløy marrokanske leiesoldater og fremmedlegionærer over Gibraltar til Spania da opprøret startet. Denne flystøtten var muligens avgjørende for at ikke opprøret ble slått ned i starten. Aagaard ble seinere leder av Hirdens flykorps og Abwehr-agent på deltid. Etter krigen ble han dømt for landssvik.



Jo Stein Moen, Rolf Sæter: Tusen dager, Gyldendal 2009.