Gi barnehjemsbarna oppreising

I dag er det stort torgmøte i Sandefjord. Bakgrunnen er at det borgerlige styret i byen - med en engasjert ordfører Gleditsch i spissen - ikke ønsker å bli med på forslaget fra Kommunenes Sentralforbund i Vestfold om oppreising for de som har lidd overlast under barnevernets omsorg i Vestfold.

På vegne av politikerne i Tønsberg skal jeg holde appell. Her er hva jeg har tenkt å si:

Det er vårt felles ansvar å legge til rette, og bry oss med barns oppvekstkår slik at alle kan får en start i livet som gjør oss best mulig i stand til å møte det som kommer seinere i livet.
Spesielt tungt hviler dette ansvaret på det offentlige der man av ulike grunner, har gått inn og overtatt ansvaret for barn i kortere eller lengre tid.
En god barndom varer hele livet, en god barndom varer hele livet. Dessverre kan vi ikke gi folk tilbake en god barndom i ettertid. Men vi kan som kommunerpolitikere være med å gi en oppreising og et klapp på skuldra og en anerkjennelse overfor de barna som vi tok ansvar for, men hvor det offentlige svikta.
Jeg er ingen tilhenger av et erstatningssamfunn hvor folk skal ha erstatning for alt vondt som har hendt oss i livet. Livet farer ofte tilfeldig og urettferdig hen over oss, menneskelige tap og lidelser kan sjelden kompenseres med erstatninger. Men når det gjelder barnehjemsbarna har vi sett at erstatninger kan ha en viktig betydning som en oppreising som gjør det lettere å handtere voksenverdenens utfordringer sjøl om ballasten fra barndommen er slitsom.
Alle har rett til sin historie. Alle har rett på sin historie uten at den skal måles mot andres lidelse. Folk kan ha ulik historie. Det er viktig å understreke at folk også har krav på å bli trodd om man har hatt en god oppvekst med lyse minner fra barnehjem i Vestfold, men like mye må vi tro på dem som forteller om vonde opplevelser.
Krigsbarna har fått erstatning fordi Stortinget sa at staten burde ha visst at mange av dem led overlast, men det offentlige unnlot å gripe inn. Det som gjør denne saken spesiell er at det ikke var private enkeltpersoner, men det var det offentlige sjøl som hadde ansvar mens overgrepene foregikk.
Andre grupper har fått lempet på kravet om dokumentasjon fordi det offentlige har gjort det vanskelig for dem å bevise overgrepene – det er også tilfelle med barnehjemsbarn i Vestfold hvor det er store mangler når det gjelder å ta vare på arkivene etter barnevernsinstitusjoner, mangler på tilsynsrapporter etc.
Når Tønsberg bystyre som en av de første kommunene i Vestfold skulle behandle forslaget fra KS om en erstatningsordning, var vi vitne til en helt forunderlig politisk prosess.
På forhånd var det mange av oss som var usikre. Vi var usikre på hva dette ville føre til av økonomiske utgifter, mange var usikre på om det var noe hjelp i å gi erstatning, og noen lurte også på om en standardisert erstatning ville føre til at noen fikk erstatning uten å ha lidd overlast. Vi aksepterte den usikkerheten uten å slå hverandre i hodet og prøve å score partipolitisk gevinst. Vi hadde felles orienteringer og gruppemøter. Vi ville komme til en felles enighet. Når bystyret til slutt enstemmig samla seg om å støtte KS-modellen til felles prosjekt for oppreising for barnehjemsbarn i Vestfold, så var ikke bare de tidligere barnehjemsbarna som var glade. Det forunderlige skjedde at hele bystyret reiste seg og sang og var glade for at vi hadde fått en mulighet til å gjøre et lite bidrag til å rette opp en urett. Jeg skal hilse fra en rekke politikere fra alle partier i Tønsberg – og fra ordføreren spesielt – og håpe at alle kommuner i Vestfold uten politisk splittelse kan samle seg om KS-forslaget til oppreising.