Haremet – ikke bare for å gjøre en kåt sultan lykkelig

På tur til Istanbul er det noen ting en må få med seg. Utover tyrkisk bad er høydepunktene å besøke Den blå moske, museet og den tidligere kirka og moskeen Agia Sophia. Og selvfølgelig sultanpalasset på høyden over Bosporus. Bygd på 1300-tallet, men mye er nybugd etter en brann i siste del av 1600-tallet. I sultanpalasset er det også verdt å besøke haremet.

- Det er så mange myter og misforståelser om haremet, sa vår guide i Istanbul. Særlig har haremet fascinert europeere som så for seg et slags bordell fullt med sensuelle unge kvinner som ligger rundt svømmebassenget innsmurt i olje, kvinner hvis eneste ønske var å gjøre sultanen lykkelig. Men haremet var en viktig institusjon for det ottomanske regimet, ikke først og fremst en institusjon for å tilfredsstille en kåt sultan.

Ordet harem kommer fra arabisk haram, forbudt. Det vil si at det er et område som ikke alle har tilgang til, et trygt sted. Ordet betegner ikke bostedet for koner og elskerinner, men blir rett og slett brukt for å betegne kvinnenes bosted. I tillegg til koner og konkubiner, bodde også andre kvinnelige slektninger av sultanen i haremet i tillegg til deres kvinnelige slaver og tjenere. Også barna bodde i haremet til de ble 16 år. Sjefen for haremet var sultanmoren som hadde en mektig politisk posisjon ofte sammen med andre kvinner. I sultanpalasset i Istanbul betegner haremet også de private kvarterene til sultanen sjøl.

Da det ottomanske regimet etablerte seg på 1300-tallet var det viktig å skaffe alliansepartnere. Det skjedde da som det ofte skjer i dag, gjennom giftermål med barn fra andre mektige familier i inn- og utland. Flergifte ga mulighet til flere allianser. Seinere – når det ottomanske riket var godt etablert, - ble det viktigere å holde på lojalitet i den ottomanske herskerklanen. Da oppsto haremet som institusjon. Unge jenter ble plukket ut i landsbyene og brakt til sultanpalasset. Her fikk de en omfattende utdannelse, men ble holdt adskilt fra kontakt med hjembyen og familien.

Den som styrte i haremet var Sultanmoren. Hun hadde ansvar for å finne kone til sønnen sin. Hvis sønnen ikke var fornøyd med den jenta fra haremet som mora sendte til sønnens sovekammer, kunne han prøve en annen. Formålet var først og fremst å styrke regimet gjennom å få barn, først og fremst guttebarn. Fødte du sultanens første sønn var lykken gjort. Men pga mannetap på grunn av sykdommer og krig, var det ikke nok med en sønn, flere måtte til.

Kvinnene i haremet fikk godt betalt. En dag i uka ble den store basaren stengt for vanlige kvinner slik at haremets kvinner kunne gå dit og handle. Når jentene var ferdig utdannet kunne de også ta opp kontakten med familien. Ikke bare det: Familien ble opptatt i det ottomanske borgerskapet – noe som gjorde det attraktivt å sende døtrene til haremet. De kvinnene som ikke ble valgt ut til sultanen, kunne gifte seg med en av de unge mennene som samtidig hadde fått sin utdannelse i sultanpalasset til framtidige embetsmenn. Ved skifte at sultan ble også haremet skiftet ut. De velstående haremkvinnene etablerte egne i egne boliger utenfor palasset.

Når en sultan døde kunne det bli kamp og intriger mellom sønnene om hvem som skulle overta. Dermed innførte man praksisen om at en ny sultan drepte sine brødre. Seinere ble dette endret til at brødrene ble holdt fanget. Det var på mange måter også mer praktisk på den måten at de ikke utgjorde noen trussel mot sultanen, men kunne overta om han døde. Det er eksempler på at en sultanbror hadde sittet innesperret i 25 år før han ble løslatt og ble ny sultan.