Delelinje-seier i Barentshavet

Etter 40 års uenighet og krangel er det endelig kommet på plass en enighet om ny grense i Barentshavet mellom Norge og Russland. Det er en seier for fredelig konfliktløsning mellom en liten og en stor nabo. Slike avtaler er med å gjøre verden tryggere.

Den nye grensa betyr at Norge er blitt utvidet med et havområde som tilsvarer Danmark, Belgia, Nederland og Luxemburg. Det gir store forpliktelser, men også store muligheter. Etter min mening er mulighetene for olje og gassutvinning ikke de mest interessante. Det vil ta 25 år før den kan være noen kommersiell oljeutvinning i gang i dette området, innen den tida bør vi ha omstilt samfunnet vekk fra olje og gass. Mulighetene ligger mer i økt samhandling med Russland, utnytting av fiskeressursene og ikke minst mulige oppdrag for verkstedindustri i Kirkenes.

Det betyr at spørsmålet om olje og gass i Barentshavet er uinteressant i forhold til noen diskusjon om SVs regjeringsdeltakelse. Innen dette er et spørsmål som kommer til noen politisk avgjørelse skal vi ha vunnet flere valg og vi ennå er i regjering.

Forvaltningsplanen for Lofoten, Vesterålen, Senja og deler av Barentshavet ble nylig lagt fram. Det er naturlig at det settes i gang et liknende kartleggingsarbeid for de nye havområdene når avtalen er underskrevet og ratifisert av Dumaen. En forvaltningsplan vil kartlegge fiskeressurser og naturens sårbarhet. Kan hende vil en slik plan vise noe av det samme som planen for Lofoten, og da bør planene om oljeboring skrinlegges av alle.