DATALAGRINGSDIREKTIVET – ET TOTALITÆRT SVERMERI

Lørdag 20. mars arrangerte Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek debattmøte om datalagringsdirektivet. I panelet satt politimester Anne Rygh Pedersen, førstelektor i informatikk ved Høgskolen i Vestfold Lasse Berntzen og jeg.
Nedafor følger innlegget mitt omarbeida til en kronikk:


Datalagringsdirektivet vil innebære en massiv, statlig innsamling av opplysninger om hvem som til enhver tid kommuniserer med hverandre, når og hvor det skjer. Det er en trussel mot personvernet, sier Datatilsynet. De karakteriserer det om totalitært svermeri, en lengsel etter en tilstand der individet er underordnet statens behov for kunnskap og kontroll.

De er ikke aleine om å synes det: Forfatningsdomstolene i Romania og i Tyskland har fastslått at direktivet er i strid med deres grunnlover. Datatilsynet mener at direktivet strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, som gjelder minimumskrav for den enkeltes rett til privatliv. Mens vi har vært vant med at mistenkte kan overvåkes etter en domstolsbeslutning, innfører Datalagringsdirektivet det motsatte prinsippet: Etterforskningstiltak mot hele befolkningen.

Datalagringa er ikke noe midlertidig tiltak. Når den først er etablert, vil den ikke avvikles innen overskuelig framtid. Det krever en ubegrenset tillit til staten. Tenk hvis Hitler hadde hatt de dataene som vi eventuelt vil få lagret i framtida om hver enkelt innbygger?

Teknologien har endra seg etter at direktivet ble laget, f. eks. i form av Smart-telefoner som automatisk kopler seg opp til internett mange ganger om dagen for å oppdatere informasjon om været, sportsresultater etc. Det betyr at det ikke bare er øyeblikk av våre liv som blir lagret, men nærmest kontinuerlig hvor du befinner deg. I prinsippet skal ikke innholdsdata lagres. Skal man lagre data om eposter sendt fra internettbaserte tjenester som f eks Google-mail, må man imidlertid også lagre data om hva slags sider den enkelte har besøkt på internett.

Som bibliotekar vet jeg at det jobbes intenst i forskningsmiljøer over hele verden om hvordan man mest mulig effektivt kan trekke ut innhold så presist som mulig fra enorme lagrede datamengder i ulike former som lyd eller tekst. Det er ikke nok å søke på begreper som ”bombe” i noen millioner telefonsamtaler, det vil åpenbart gi for mye uinteressante feil-treff. Informasjonsgjenfinningsmiljøene jobber derfor med mer intelligente redskaper, ofte i regi av militære tjenester. Analyse og gjenfinning i store datamengder vil reint teknologisk være mye mer effektivt enn overvåking. Det er en farlig utvikling. Sjøl om det skal være en kontroll med utlevering av lagrede data, vil det lett kunne argumenteres for at mer utleverte data vil avdekke flere lovbrudd, også lovbrudd som man først egentlig ikke lette etter.

Innholdsdata for sms-er, eposter og internettbruk vil være nødvendig for å kunne domfelle kriminelle f. eks. for å vite hvem som har benyttet seg av en påstått stjålet telefon. Dermed havner man i en stadig mer omfattende kontrollspiral. Det er all grunn til å tro at de organiserte kriminelle, er de som lettest klarer å finne veier rundt kontrollen. Hvilke måter det kan skje på, er ikke utredet. Det er derfor sneversynt og ukritisk at Kripos så sterkt tar til orde for direktivet.

Det er uhyggelig når Justisdepartementet argumenterer med at datalagringa kan være nødvendig for å frikjenne mistenkte. Det er ikke innbyggernes uskyld som skal bevises i en rettstat, enhver skal være uskyldig til det foreligger klare bevis på skyld!

Det politiske bildet er uoversiktlig: Fra før vet vi at AP er for direktivet. Høyre vil gjøre seg vakre for AP og Erna har lovt at de vil stemme for, men partiet er dypt splitta. FrP som har vært mot sammen med alle andre partier, har nå begynt å tvile etter at Kripos ga sin støtte til direktivet. Men det er fortsatt en mulighet for at det kan bli flertall mot i Stortinget!

Foto: Kari Schei, Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek.