Et møte med en beskjeden Ask

Rapport fra tur til Tromsø og Senja med finanskomiteen 18-19. januar

Det var varslet ekstremvær i Troms da finanskomiteen dro nordover sist mandag morgen. Det var imidlertid i oslo at det var problemer. Sjøl tok jeg 5-toget fra Tønsberg og ante fred og ingen fare til et minutt før vi kom til Oslo S. Da kom beskjeden om at toget ikke ville gå videre, men at det var satt opp buss. Det viste seg at også flytoget var innstilt slik at det var på håret at komitemedlemmene kom til flyet i tide. Flyet landa på tida i nydelig solskinn. Tromsø fikk sola tilbake tre dager tidligere. Stormen Ask blei det lite av, men vi merket litt vind da vi kom tilbake til Tromsø kvelden etterpå. - De roper ulv, men det bidrar bare til å skremme folk fra å bo i utkantene mente fylkesmann Svein Ludvigsen, tidligere stortingsrepresentant og fiskeriminister fra Høyre som møtte oss på flyplassen. Han var en hyggelig vert og reiseleder under de to dagene turen varte.

Første stopp var Sparebanken Nord Norge der vi fikk orientering om den økonomiske situasjonen i Nord-Norge etter finanskrisa. Landsdelen ble ikke så hardt ramma som resten av landet, ikke minst fordi de har en større andel offentlkig sysselsetting. Deretter fikk vi orienteringer fra Troms Kraft (se egen sak nedenfor) og et nyetablert offentlig selskap for reiseliv i Nord-Norge.

Deretter bar det i buss ut til Eidkjosen til firmaet NOFI som produserer utstyr for fiskeflåten. I det seinere har de utvikla oljevernutstyr som er kan opereres av en fiksebåt aleine og som kan ta opp olje fra sjøen i hele 4 knops fart – mens det vanlige er et knops fart. I Eidkjosen fikk vi også orientering om Lytix Biopharma (se egen sak nedenfor) samt Avikom som satser internasjonalt med telekonferanseløsninger. Billigere, enklere og mer miljøvennlig.

Uten pause bar det deretter i bussen og til hurtigbåten fra Tromsø til Finnsnes. Ludvigsen hadde reservert egen salong og vi kunne smøre oss brødskiver. Det var litt utplukka mht pålegg, men det var nok makrell i tomat. I Finnsnes tok vi opp ordfører Martin Ness i Lenvik og fylkesråd Knut Werner Hansen, før vi la i vei ut over Senja til det gamle fiskemottaket Hamn. Der var jeg på bibliotekkonferanse for syv-åtte år siden. I mellomtida hadde hovedhuset brent og blitt bygd opp på nytt sammen med en rekke moderne sjøbuer helt i vannkanten. I Hamn satt det en rekke fiskere og annet godtfolk venta på oss. Det var representanter for bank, fiskeindustri, kystfiskarlag og ordførerne fra de fire Senja-kommunene. De hadde tydelige meldinger til oss om at det må gjøres noe med kvoteregimet. Det er for mange båter, for høye driftskostnader. Fiskeripolitikk har jeg siden skjønt handler mye om at Fiskerlaget alltid når fram til et kompromiss som blir gjeldende politikk. Med hensyn til kvoter er risikoen at kvotene kan bli kjøpt opp og forsvinne fra noen fiskevær for å styrke andre. Men jeg skjønner at løsningen jo ikke er at alle dør.

Etter møtet var det skrei-mølje, øl og akkevitt. Nydelig fisk, deilig rogn og kraftfull lever!

Hotellet Hamn er egentlig vinterstengt, men ble åpnet for oss. Stor takk til vår hyggelige vertinne!

Tirsdag bar det ut på smale veier over fjellet til Skaland i Berg kommune. Gamleordføreren tok i mot på Skaland grafittverk – Europas eneste grafittverk. De har utvunnet grafitt her i 75 år, og det er forekomster til nye 75 år. Men lønnsomheten er marginal, Kina har også store forekomster grafitt som dumpes på markedet. De siste åra har det vært en regional kapitalist som har eid verket – Leonard Nilsen – som er involvert i tunnell-boring og gruvedrift på Svalbard, i Rana, i Risøyhamn på Andenes. Det er en styrke for verket, framfor å ha internasjonale eiere. Nå har man tro på at grafitt kan brukes i brenselsceller, i lithiumbatterier og til isolasjon.

Fra Skaland gikk det videre til Senjahopen. Tidligere var det en kjøretur på over ti mil, men siden det kom tunnell for noen få år siden er turen bare noen få kilometre mellom kommunesenteret Skaland i Berg og Senjahopen. Men da tunnellen kom kuttet staten 10 % av inntektene og kommunen måtte legge ned den ene skolen i kommunen.
Senjahopen har en fantastisk trygg og god havn vernet av store fjell, men med desto mindre sol om sommeren. Her er det en internasjonal utskipingshavn knytta til Nergårds fiskeindustri. Aker har ca 20 % av fiskemottaket i Nord-Norge, men Nergård er nummer to med 16 %. Her blir det tatt i mot pelagisk fangst som sild som tidligere bare gikk til sildemel og olje. Nå går alt til mat, i stor grad til eksport til øst-europa. Elles tas det i mot torsk til salting og klippfisk, samt at en av landets to gjenværende rekefabrikker er her. Produksjonen av sildefilet var i stor grad automatisert, mens klippfiskproduksjonen til Portugal og Brasil fortsatt er mye håndverk, sjøl om fisken nå tørkes i varmluftkamre og ikke på bergene. Det brukes en kilo salt pr kilo fisk. I gamle dager da saltet kom med skip fra Lüneburg via Lübeck var det en halv kilo salt pr kilo fisk, samt at saltet ble brukt flere ganger. Det er det slutt på nå.

Siste stopp var øya Husøy – kjent fra TV2s reality-serie «Da damene dro». Der besøkte vi bedriften Brødrene Karlsen som nå ble drevet av søstrene Karlsen. Her møtte vi en samfunnsorientert og ansvarlig bedrift som la vekt på at de var der for lokalsamfunnet – når samgunnet var bra gikk det bra også for bedriften. Derfor var det naturlig å kjøpe torsk i fjor med tap – for hvordan skulle det ellers gå med fiskerne på øya? Og hvis det gikk galt med fiskerne – hvordan skulle det da gå med fiskemottaket?

Det bor ca 250 mennesker på Husøy. På bedriften arbeider svensker, polakker og irakere. Her er det ikke snakk om innleid sesonghjelp, alle er fast ansatte, men noen velger å bli kort tid. Det kan være svenske ungdommer som vil tjene penger til å reise jorda rundt, eller irakere som har slått seg til for godt og som er et flott bidrag til lokalsamfunnet. Bedriftsledelsen i Nergård ønsket å endre reglene slik at de kunne eie mer av fiskebåtene på bekostning av dagens regler som sier at fiskeren sjøl må eie minst 50 %. Men hos brødrene Karlsen ønsket de ikke å eie parter i båter. De var redd for at de lokale fiskerne ville tro at det ville føre til at bedriften prioriterte egne båter. I stedet ville de bidra med lån til ungdommer for å kjøpe egen båt.