En annen verden er mulig

Denne helga har Attac avholdt stor konferanse i Oslo. Det startet fredag morgen og avsluttet nå søndag ettermiddag med en paneldebatt der Thorstein Dahle (Rødt), Per Olaf Lundteigen (SP) og jeg deltok. Sjøl fikk jeg bare vært tilstede på begynnelsen på fredag, og i dag søndag. Lørdag var jeg på Telemark Svs årsmøte og innledet til en debatt i forbindelse med at SV skal lage nytt prinsipp-program. Men stortingsgruppa har vært tydelig til stede på konferansen, med både Aksel og Alf. All ære til Attac som samler aktivister bog svært kunnskapsrike folk til en slik konferanse.

Det ideologiske hegemonet om forestillingen om at «There is no alternative» var tema for Ali Esbati og Jan Mønnesland på fredag: Vi har ikke noe valg. Befolkningen blir eldre. Vi må kutte i det offentlige velferdstilbudet. Stemmer dette?

Mønnesland pekte på at aldersstatistikken baserer seg på en framskrivning som er utenkelig. Han hadde ikke noen tro på at norske kvinner i gjennomsnitt vil leve i 95 år i 2100. De siste tiårenes øking i gjennomsnittlig levealder kommer i stor grad på grunn av redusert barnedødelighet. Den kan ikke forbedres slik at det lever opp flere barn enn det blir født. Mønneslands konklusjon er at anntallet eldre på sikt vil være omtrent på samme nivå som da Folketrygda ble innført.

Men det vil trolig være behov for en øking i helse- og sosialtjenester. Truer det velferdsstaten? Nei, mente Mønnesland som påpekte det kunstige skillet mellom at noen sektorer påstås å bidra til verdiskaping, mens andre ikke gjør det. En gang var det slik at alle måtte bruke all tid til å skaffe seg mat. Men med økende produktivitet kunne vi avse folk til redskapsproduksjon. Denne arbeidsdelinga bidro til at produktiviteten økte også i landbruket. Men når produksjonen av industrivarer etterhvert ble dominerende, kom det en motbevegelse som mente at «det er maten vi lever av» - matproduksjonen er og blir den verdiskapende sektoren i samfunnet.

Etterhvert som produktiviteten økte i industrien har flere menensker blitt frigjort til tjenesteytende produksjon. - Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre, blir det da hevdet fra de som mener at det er industrien som er verdiskapende. I dag har produktiviteten også i tjenesteytende sektor økt så mye at behovet for arbeidskraft blir redusert. I stedet for papiraviser, leser vi på nett. I stedet for betjente reisebyråer, bestiller vi reiser på nettet. I butikken sitter det en person som har overoppsynet med at jeg betaler riktig for alle varene som er blitt registrert med strekkodescanneren i kassa. Nå øker sektoren for helse og omsorgstjenester. Den er ikke så lett å effektivisere fordi at tidsbruk nettopp er en kvalitet ved disse tjenestene. Men er det en mindre verdiskapende sektor? Er det et problem om 80 % av den yrkesaktive befolkningen arbeider her hvis, hvis produktiviteten i de andre sektorene er så høy at vi likevel får maten vår og varene våre? Nei, mente Mønnesland. Problemet oppstår bare hvis man har en ide om at det offentlige4s andel av BNP ikke kan økes.

Ali Esbati problematiserte forutsetningene for konklusjonene om at vi må begrense veksten i helse og omsorgstjenester og ha økt privatisering. Det er ingen ting som tyder på at privat sektor er mer effektiv enn offentlig. USA bruker 16 % av BNP på helse – stort sett i privat sektor. Ingen bruker så mye som USA, men befolkningen har samlet sett et dårlig helsetilbud. Det er heller ingen ting som tyder på at økte skatter fører til levere produktivitet. Snarere tvert i mot. Det betyr ikke at økende skatter forbedrer produktiviteten i seg sjøl, men at land med høye skatter har et godt utbygd offentlig velferdstilbud som fremmer produktivitet. Det går heller ikke an å se produkltivitetsøking i privat sektor uavhengig av offentlig sektor. Barnehageplasser, godt skoletilbud, eldreomsorg osv bidrar åpenbart til å gjøre en høyere produktivitet mulig i privat sektor.

Det vi ser i alle land hvor tjenestetilbud har gått fra offentlig til privat sektor, er at forskjellene har økt. Skal velferdstilbudene fordeles etter det privat markedets logikk, ut fra tankegangen at ikke alle har råd til å kjøpe en stor båt, spurte Esbati.