100 år for boka: Tønsberg Bibliotek

Tønsberg Bibliotek er 100 år i år. Det markeres med mange arrangementer. I kveld er det festkveld for boka. Hvor mange flere slike festkvelder blir det?

Noen av oss er i hvertfall bedt om å presentere en bok som har vært viktig for oss. Jeg valgte Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø. En gang satt vi hele familien på flyplassen i Singapore og leste høyt de siste sidene i denne boka, og holdt på å miste flyet.

Her er det jeg vil si i kveld:

Jeg har valgt meg  Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø.

Det er ei bok – eller et bokverk - som viser hvor viktig biblioteket er – den utkom nemlig første gang i perioden 1917-21 i Danmark. Martin Andersen Nexø  døde i 1954. Men bøkene om Ditte og Nexøs andre bøker fortjener å leve – og gjør det ennå – takket være bibliotekene hvor bøkene hans fortsatt er tilgjengelige.
  
Nexø ble født i 1869 i arbeiderkasernene i København, men flyttet til Bornholm som åtteåring. Her jobbet han som gjetergutt, gikk i skomakerlære og var murerhåndlanger. Seinere gikk han på Bornholm højskole og jobbet som friskolelærer til 1901. Fra da av livnærte han seg som forfatter og journalist.
 
Nexøs eget liv kjenner vi igjen i historien om Pelle Erobreren – hvor første bind er blitt filmatisert. Men om Pelle har opplevd mye av det samme som Martin Andersen Nexø sjøl – så er det bifiguren Morten som er Martins alter ego. Bøkene om Pelle skildrer bornholmergutten Pelles liv fra barndom til moden mann. Fra undertrykkinga som gutt i føydale forhold på landet, gjennom håndverksarbeid i byen, så blir han industriarbeider og etter hvert en arbeiderleder.
 
I slutten av Pelle Erobreren gir Martin i form av Morten sitt litterære program: Han skal skrive et verk om sola om det som seirer, om Pelle.
Morten sier til Pelle: Nå har jeg funnet stoffet mitt, Pelle. Nå roter jeg ikke rundt i mørket som en blind lenger. Nå skal jeg skrive et stort verk, folk skal slåss om boka og de skal gråte av glede når de finnes seg selv i boka.

I Nexøs tredje hovedverk er Morten hovedfiguren – i bokverket Morten hin røde.  Der møter vi Pelle som avdanka reformist, mens Morten er en revolusjonær som begeistres av den russiske revolusjonen. 
Men mellom disse bøkene kom altså bøkene om Ditte.  Mens Pelle er en skapende kjempende og seirende arbeider, er Ditte det lidende offeret. Han skaper et bilde av den fattige arbeiderkvinnen som blir hensynsløst tynt . Ditte er dømt til å gå under – uønsket kom hun inn i verden i en fiskerlandsby som et uekte barn, vokste opp hos sine besteforeldre som heller ikke ønsket henne velkommen. For Nexø var boka også et stikk til de som han mente lot kvinnene i stikken og bare sikret de organiserte arbeidernes interesser. Mitt i det triste er det mye varme og godhet, og det lyser indignasjon av boka. Vi kan synes synd på Ditte, men hun syntes ikke synd på seg sjøl. Dette er langt mer enn en lidelseshistorie. Innholdsmessig er boka en parallell til Pelle – Dittes oppvekst i fiskerleiet, tjenestetid på Bakkegården, hun blir ugift mor, kommer som så mange andre i industrialiseringas tid til København. Er den som alltid stiller opp for andre, men får lite igjen.
Som Nexø skriver i avslutninga av boka:
Akk Ditte var ingen sloknet stjerne, hvis etterlatte plass i verdensrommet måtte regsitreres for tid og evighet. Som en snylter kom hun anstigfende – i hvertfall ble hun mottatt som en slik, det var med nød og neppe hun tiltvang seg adgang til livet. Som en av den store grå flokken tok hun opp sin gjerning og gjorde rett og sjel for seg. Jorden ble rikere av henne, men uten at det kunne henføres til henne. Hun var bare en av de mange navnløse – menneskebarnet som har det til kjennetegn at dets hender alltid er skrubbete.
Nådde hun å bløtgjøre hjerter, spør Nexø som siste linje. Ja, oh boka er fortsatt egna til å bløtgjøre hjerter.