Hvor er den kritiske journalistikken?

Denne uka har SVs bystyregruppe i Tønsberg sendt et brev til kommunen der vi ber om gransking av hva som skjedde rundt valget av anbud for Tønsberg Brygge. Vedlagt brevet har vi sendt en rapport laget av byggmester Anders Frøstrup. Rapporten avkler etter min mening, påstandene fra Havnesjef og Ordfører om at man var nødt til å velge trykkimpregnert trevirke. Tønsberg Brygge er tidenes største prosjekt med tungmetallholdige materialer i Vestfold. Rapporten gjør det klart at trykkimpregnert og kreosotinnsatt virke ikke kan kalles miljøvennlige, - men at det fantes alternativer.

Dette materialet sendte jeg til Tønsbergs Blad på tirsdag morgen. Ingen reaksjon. Jeg som trodde at dette var en gave til avisa midt i agurksesongen: En skandale å slå opp på første side. Men førstesida er tydeligvis forbeholdt systemkritiske oppslag om cover-charge på bryggerestaurantene. Jeg ga meg ikke: etter flere telefoner fikk jeg kontakt: Avisa ville skrive om det, men ville ikke gjøre noe stort ut av saken. Avisas journalist ringte meg ikke. At kommunens administrasjon trosser et klart vedtak i bystyret og bygger ny brygge med de mest miljøuvennlige materialene de kunne velge, er ikke noen interessant sak. Etter min mening er dette en skandale på linje med anbudsrotet i Tønsberg parkering. Men miljø er kanskje ikke så pikant som parkering?

Tønsbergs Blad har skrevet om saken før. Journalisten som har fulgt saken, er på ferie, men ringte meg likevel fordi han syntes det var en interessant vending. En annen prioritering enn redaksjonsledelsen. Den nye vendingen er at vi ikke godtar forklaringene til kommuneadministrasjonen, men har skaffet oss motekspertise som gjør at vi har bedre grunnlag for å avkle argumentene for den trykkimpregnerte løsninga. Vi har gjort en njobb som også avisa kunne ha gjort tidligere hvis de hadde prioritert det.

Nei, da er cover-charge mer interessant.

Vanligvis går det også greit å få inn kronikker i Tønsbergs Blad. Denne gangen jobbet jeg mye med kronikken fordi det var vanskelig å få fram sakens problemstilling innafor de rammene jeg vet avisa setter for omfang på artikler. Jeg ba så pent om å få lov til å bruke noe mer plass og litt mindre bilde. Men nei. Nå har jeg forkorta kronikken. Ofte gjør kravet om å uttrykke seg kort, at innlegget blir bedre. I dette tilfellet satt jeg med en dårlig smak i munnen om at innlegget ble banalisert ved at det ikke var mulig å få snakke ut om hvor farlig trykkimpregnert og kreosotinnsatt virke er.