Biblioteket må bli mer kontroversielt

Noen spredte kommentarer til debatten mellom Plinius og Frode Bakken – skrevet på en kaffebar i København en tidlig morgen før jeg skal på møte. Se Plinius: http://plinius.wordpress.com/

Hvis Frode Bakken har rett i at biblioteket er sentralt for demokratiutvikling, læring og kunnskapsutvikling og kunst og kulturformidling – så burde selvfølgelig bibliotek hatt en helt annen rolle i den politiske debatten. Hvis bibliotekene virkelig var sentrale på disse områdene ville politikerne fra alle partier og fra alle politikkens delområder, hivd seg inn i debatten om framtidas bibliotek. Men dessverre må påstandene til Frode først og fremst oppfattes dithen at vi bibliotekfolk gjerne vil at andre skal være oppmerksomme på at bibliotek har betydning for for demokratiet, kunnskaps- og opplevelsesformidlinga. Påstanden er rett hvis den omformuleres til at bibliotek burde være sentralt når det gjelder demokrati osv.
Frode sier at bibliotek er et politisk prosjekt begrunnet i fordelingspolitikk, utdanningspolitikk, kultur- og distriktspolitikk. Ja, det er riktig, men biblioteket har aldri fått den plassen på disse politikk-områdene som det burde fått. Bibliotekspolitikk har vært – og er fortsatt – i alt for stor grad noe for de spesielt interesserte. Bibliotek omtales i stortingsmeldinger om bibliotek, men sjeldent i andre stortingsmeldinger. For eksempel har bibliotek nesten ikke vært nevnt i de siste åras meldinger innafor utdanningspolitikk.

Frode har rett i at bibliotekene er en av færre og færre ikke-kommersielle arenaer. Hvorfor diskuteres det da ikke mer? Interessen for bibliotekene i den offentlige debatten er ikke preget av verken raseri over at vi bruker penger på en slik dum likhetsarena, eller kamp for bibliotek som et integreringstiltak eller tiltak mot nye klasseforskjeller mht til kunnskapstilgang. Biblioteket møtes stort sett med stille velvilje – og de blir heller ikke utfordra på å vise at de leverer det de lover.

Det er fortsatt et snev av sannhet i det Henrik J. Hjartøy (1892-1971, biblioteksjef ved Det Røde Biblioteket på Rjukan, seinere katalogsjef på Deichmann og Aps fremste ”biblioteksteoretiker”) skreiv i boka ”Vår bibliotekspolitik”: ”De fagutdannede bibliotekarene i folkebibliotekene er meget ofte damer fra et spissborgerlig miljø. Disse bibliotekfolk har gjerne en konservativ livsinnstilling. Og det er mange av dem som ikke interesserer seg nevneverdig for den tid de lever i og for de store samfunsproblemer som ellers optar folk flest.” Problemet var at Hjartøy aksepterte denne situasjonen. Bibliotekene ble aldri satt på dagsordenen av arbeiderbevegelsen i Norge som et redskap de kunne bruke får å nå bevegelsens mål. Dette var delvis forskjellig fra situasjonen i Sverige og Danmark, og kan være en mulig forklaring på at norsk bibliotkvesen ligger tilbake for våre nordiske naboer.

Jeg trur ikke at det er mulig å trekke seg sjøl opp etter håret. Bibliotekene kan ikke bli sentrale for demokrati-, kunnskap- og kultur ved bare å være flinke. Det er de materielle forholdene i samfunnet som vil være avgjørende for bibliotekets påvirkning. Dagens åpne bibliotek er – som Frode skriver – en arv fra USA – en arv som har med framveksten av en ny nasjon hvor man gjorde oppgjør mot gammel føydalisme med ideer om the selfmade man, til det passet det åpne biblioteket godt. Hans Martin Fagerli har tidligere påpekt at når biblioteksbruken i høgskolene eksploderte etter høgskolereformen i 1994 skyldtes det ikke først og fremst bedre bibliotek, men omlegging av undervisningen som følge av økt rekruttering til høyere utdanning og en økonomi som gjorde at man måtte legge opp til mer egenaktivitet fra studentene.

Plinius har åpenbart rett i at vi er på vei ut av industrisamfunnet. Ikke fordi det ikke produseres industriprodukter lenger, men fordi drivkraften i økonomien handler om informasjon – eller kunnskap. Mens industrisamfunnets klassekamp handlet om retten til å eie produksjonsmidlene (fabrikkene) handler kunnskapssamfunnets klassekamp om retten til informasjon/kunnskap.

Informasjon er et slags objektivt begrep – som Gernot Wersig sa det: Den politiske kampen om en fri presse, allmennkringkasting osv er avløst av kapitaleieres rett til å sende til å sende endeløse såpeoperaer i reprise, samtidig som de blir stadig mer selvhøytidelige på pressefrihetens vegne. Derfor lanserte Wersig (og andre) begrepet kunnskap, som er et begrep som er ladet med verdier. Derfor er jeg helt enig med Plinius når han sier at gratis tilgang til informasjon og litteratur er alt for passivt som rasjonale for bibliotekene. Det er jo en overflod av gratis informasjon allerede! Vi skal gi gratis tilgang til verdifull kunnskap. Det gjør bibliotekarene til politiske aktører, og setter dem i opposisjon til en del krefter i samfunnet som for eksempel de kapitalkreftene som først og fremst vil tjene på salg av verdiløs informasjon. Skal bibliotekene framstå som det politiske prosjektet som Frode Bakken mente at vi var, må vi i dag bli endringsagenter som Plinius sier. Tørre å ta en del standpunkter som river bibliotekene ut av den evindelige vennligsinnede, men lavpriuoriterte situasjonen vi er i dag. Politisk aktør må selvsagt ikke oppfattes i noen partipolitisk sammenheng, men i en sammenheng med at vi må stå for noen verdier som for eksempel til solidaritet med de som ikke har råd eller ressurser til å kjøpe seg informasjonen sjøl.

Og selvsagt er det viktig at bibliotekene alliererer seg med politiske og akademiske krefter utafor sine egne miljøer, ikke minst for å få fram en analyse av bibliotekets rolle som er bygd på annet enn postulater og ønsker.

Trendene jeg ser er de samme som Plinius når han refererer til Læringssenteret ved Høgskolen i Oslo. En sammenligning med andre høgskolebibliotek viser at vi er blant de som har høyest besøk, høyest utlån og høyest bruk av digitale kilder. Det til tross for at vi er blant de som har minst penger: Vi kjøper bare halvparten så mye bøker som gjennomsnittet av høgskolebibliotek, men vi har et utlån på 128 prosent av samlingas størrelse, mens andre har et utlån på cirka halvparten av samlingas størrelse. Dette skyldes at vi har lesesalsplasser, PC-arbeidsplasser, sofaer og ikke minst mange grupperom. Studentene bruker Læringssenteret som sitt arbeidssted, og dermed låner de også bøker og bruker de digitale ressursene. Det spennende er at bibliotekrommet har gått fra å være et individuelt arbeidssted til et kollektivt. Det er blitt en læringsarena med mange elementer: de fysiske læringsressursene i form av Pcer og arbeidsplasser, de menneskelige (først og fremst i form av medstudenter, dernest bibliotekspersonalet) og medier: Google, nettsamfunn, fulltekst på Pcen, bøker og DVD’er i hylla, aviser i sofaen (og etter hvert får vi også TV-nyheter fra BBC, Al-Jazeera med mer på storskjermer).